July 29, 2010

Drømmehjerte av Cecilia Samartin en en fortelling som starter i 1956. Vi befinner oss på Cuba før revolusjonen og møter kusinene Nora og Alicia. Kusinene er hverandres beste venninner, og de lever et udramatisk liv hvor den største utfordringen og trusselen er å n skulle bli tvunget til å bli nonne, bare fordi man ikke klarer si nei. Så en dag skjer det som skal endre livene deres totalt: Det blir revolusjon og Fidel Castro tar over makten. Mens Nora flykter med familien til USA blir Alicia igjen på Cuba, og vi følger kusinenes liv gjonnom deres brev til hverandre.

Jeg har lest boka i norsk oversettelse da jeg faktisk ikke var klar over at den orginalt var skrevet på engelsk. Jeg lot meg lure av forfatterens navn, Cecilia Samartin, og trodde den opprinnelig var skrevet på spansk. Og spansk er et språk jeg ikke kan. Heldigvis er ikke oversettelsen avskrekkende, og historien er så god at skulle det finnes oversetterfeil, så la jeg ikke merke til den.

Fortellingen er svært levende, og gir et godt innblikk i Cubas nyere historie. Den er ikke unyansert, og forteller oss ikke kun om nød og fattigdom under Castros regime, selv om dette definitivt er ting som preger hverdagen til det cubanske folk. Spesielt de fargede fikk det bedre med Castro, da de fikk mulighet til å lære å lese og skrive. Men vi får aller best merke korrupsjonen og Cubas tyrrani, hvor avrettelser av “landsforrædere” blir vist åpent på TV.

Samartin skriver til tider svært gripende, og ved et par anledninger måtte jeg rett og slett ta til tårene. Dette er dog ikke bare en trist historie, men handler også om kjærlighet og mot. Denne boka har definitivt fått meg til å ville lese flere bøker av Cecilia Samartin!

July 29, 2010 19:41 UTC (Comments)

Two final visits

While we are now in the middle of packing up all our things and preparing for the move back to Norway, I haven't written anything about our two last visits.

My father and stepmother came over for my birthday, getting here two days before and leaving the day after. We went what has now been established as the usual route with a visit to Denton house, a trip to the city centre and so on. In addition, we decided that making a trip to a garden centre we had visited earlier would be fun. As suspected, my father was quite happy to wander around there and they ended up buying some anti-squirrel cages which we'll be bringing home for them, as they are somewhat large.

On my birthday, I got the kitchen machine I have been wanting for a while, a choice between a mountain walking trip or some power tools and later in the day, my mother told me I would get to buy a leather coat. As my father is quite interested in birds, we went to the Cotswald Falconry Centre. Keeping birds of prey is legal here in the UK and so we have seen a bunch of both the birds as well as the flying shows they do with them. Still, quite good fun.

Just two weeks ago, my brother and sister came visiting. They were supposed to be here a few months ago, but an icelandic volcano and an ash cloud made that not happen. They got here in the evening and we had a meal and managed to get through an impressive amount of our alcohol stash, which is just as good, since we are going home soon.

We originally had planned to go to Blenheim Palace, but ended up going to Windsor Castle instead. Very large grounds and impressive amounts of armour and weapons, but we are getting a bit jaded in that it is just yet another palace, cathedral or castle, even if they are very, very impressive. My siblings did some shopping in Windsor before we headed home again.

We also spent some time in Oxford itself for more shopping and of course a visit to Denton, complete with a pub visit in the nearby village before we put them on the coaches to Heathrow and Gatwick.

July 29, 2010 14:08 UTC

The wait is over, and a usable Rakudo-based Perl 6 distribution is ready for early adopters. Yay!

More and more of Perl 6 is implemented in Perl 6. That is a very good tendency.

July 29, 2010 12:29 UTC

Innen klassisk musikk finnes begrepene autentisk fremføring og tidligmusikk, der målet er å fremføre musikkverket så likt som mulig slik det var ment å skulle fremføres i sin samtid, da det var nytt.

I analogien fra musikkfremføring til brygging, hva er autentisk brygging av tidligøl? Det er så mange bryggerier som presenterer sine brygg som autentiske, mens det stort sett bare er noen få parametre som egentlig kan tilbakeføres som autentiske. Det er mange øl som litt for kjappt defineres som autentiske uten at man mer enn noen få detaljer i autentisk stil. Her er noen generelle og fiktive, men ikke irrelevante eksempler.

• Er et øl et middelalderøl fordi det har pors i seg, når det samtidig er brygget på et moderne bryggeri i rustfritt stål, tappet på glassflasker, og inneholder høykvalitetsmalt?

• Er et øl en original IPA fordi man bruker svært liberale mengder humle, når det er en amerikansk humletype, brygget med «feil» salter i vannet og ikke gjæret med Burton Union System?

• Er et øl et gårdsøl fordi det einer i, når det er brygget på moderne utstyr med metoder som ikke var kjent av gårdsbryggerne, i batchstørrelser på noen tusen liter, og gjær og humle er importvarer?

Alle disse tenkte eksemplene har det felles at man introduserer ett enkelt knep eller teknikk som er mer autentisk enn hva som er vanlig å brygge. Men de har også det til felles at størstedelen av bryggingen skjer som vanlig. For å sammenlikne med musikk, så er det som å bytte ut et par fioliner med stradivariuser og så implisere at orkesteret spiller autentisk fremført tidligmusikk.

Jeg skulle likt å se mer autentisk brygget tidligøl, men jeg innser at helsemyndigheter og storskala drift er vanskelige hindre å komme over om man skal gjøre det for salg. Men bare fordi det er vanskelig, byråkratisk eller uøkonomisk å brygge ekte autentiske øl, synes jeg ikke det er rett å kalle moderne øl med enkelte retroteknikker for autentisk tidligøl.

Det hjelper ikke om smaksforskjellene er små, for det betyr bare at det kun er de som ikke kan eller vil bruke smaksløkene som blir lurt. Det er ikke hjelpsomt å ignorere små smaksforskjeller som oppstår som følge av ulik bryggepraksis dersom man retter seg mot det publikummet som leter med største iver og alvor etter et hint av ditt og et snev av datt i smaksprofilen.

Derfor mener jeg at de tre tenkte eksemplene over ikke er autentisk brygget, men tre brygg med elementer av tidligøl, og at de kanskje heller burde kalles pors-øl, humle-øl og einelåg-øl, ikke autentiske gruitbier, IPA og gårdsøl.

Hvor går grensen ved hva som er greitt og hva som ikke er det ved autentisk tidligbrygging. Tja, det er vel flere nivåer av det.

1. På første nivå har man normalt bryggede øl der man har introdusert minst én autentisk teknikk eller ingrediens, slik at ølet må antas å ha trekk som minner om det opprinnelige ølet.

2. På andre nivå har man forsøkt å ta hånd om alle delprosesser som innvirker på smaken og reprodusert deres effekt, slik at smaksprofilen i ett og alt skal være lik i det nybryggede ølet som i det ølet man forsøker å reprodusere.

3. På tredje nivå bruker man de samme teknikker, verktøy, prosesser, materialer, råvarer osv som man ville brukt originalt. I praksis starter da bryggingen i verste henseeende med at man sår åkeren, finner seg passende eiker å lage fat av og bygger et bryggeri.

4. På fjerde nivå må man finne tilbake til et gammelt, autentisk, eksisterende bryggeri og brygge der. Joda, man kan utføre reparasjoner så lenge man bruker rette materialer og reperasjonsteknikker, men tanken er at et nykonstruert bryggeri ikke vil gi samme smaksprofil som et originalt.

5. På femte og øverste nivå må man finne et gammelt, autentisk, eksisterende bryggeri som mer eller mindre uavbrutt har brygget i den gjeldende stilen siden den tiden man snakker om.

Fra nivå 1 til 2 tar man høyde for at man må kontrollere ikke bare enkelt aspekter av smaken - noe som kan skape anakronistike øl - men alt som påvirker smaken. Fra nivå 2 til 3 tar man høyde for at man ikke kan kontrollere alle sider av bryggingen - det er kort og godt en for kompleks prosess. Fra nivå 3 til nivå 4 tar man høyde for at man ikke klarer å reprodusere et bryggeri uten å introdusere smaksnyanser fordi vi ikke har tilstrekkelig informasjon om hvordan man laget bryggerier. Fra nivå 4 til nivå 5 tar man høyde for at et bryggeri ikke bare er en mekanisk innretning som kan legges på lager, men at det er en tradisjon og en mikrobiologi som må holdes ved like.

Jeg kan formelig synes noen mene jeg legger lista altfor høyt. Men virkelighetens verden er ikke lengre unna enn ved lambic-bryggingen. Det blir ikke lambic bare man har brettanomyces i ølet for å gjøre det surt (nivå 1). Det er heller ikke troverdig å brygge en autentisk lambic på et moderne bryggeri der man forsøker å ta hånd om alle momenter som påvirker smaksbildet (nivå 2). Det fungerer bedre, men gir ingen garantert suksess, å bygge et nytt lambic-bryggeri ved å kopiere et gammelt og håpe at det kommer god lambic ut som produkt (nivå 3). Og det er slett ikke uproblematisk å legge et lambic-bryggeri på is noen ti-år og så forvente at det fungerer likedan som da det ble slått av (nivå 4). Om man skal gjøre det troverdig, trenger man et bryggeri som kommer med levende tradisjon og know-how og en kontinuerlig bruk.

Selv om man kommer nærmere målet for hvert nivå, så er det praktisk umulig for dagens moderne bryggerier å ligge annetsteds enn et sted mellom nivå 1 og nivå 2. Implisitt i dette ligger også at det er vanskelig å gjenskape en bryggetradisjon som har dødd ut.

Det jeg frykter mest, er den forfalskede autentisiteten. Den man får når noen introduserer enkelte bryggeteknikker som gir elementer av tidlig brygging, og som i neste omgang oppfattes om et referanseøl på det man siktet på - i verste fall til eksklusjon for andre øl som er mer autentiske. Tro om ikke ølene som er angitt i BJCPs definisjoner av IPA og Scotch/Scottish ale har vært gjennom noe slikt dette?

Nå må jeg ikke mistolkes dit hen at jeg vil at man ikke skal kunne bruke gamle bryggeteknikker uten å gå linjen helt ut og finne et gammelt, autentisk bryggeri å brygge det på. Men jeg vil gjerne at man utviser litt forsiktighet med å erklære autentisitet for et brygg på bakgrunn av enkeltteknikker, dersom det er stort sprik mellom resultatet og et virkelig autentisk brygg.

July 29, 2010 08:00 UTC

July 28, 2010

Bryggeriforeningen - eller Bryggeri- og mineralvareforeningen som de for tiden heter - har gjenoppstått eller flere års skinndød zombietilværelse.

I utgangspunktet syntes deres mål og mening å være å organisere en kartellvirksomhet som hadde fått konkurransetilsyn og EØS-domstoler til å gå i fistel. De delte inn landet mellom bryggeriene - og disse spilte sammen, slik at hvert bryggeri hadde et nærmest monopol - eller i hvert fall begrenset konkurranse - i sitt område. Det er ikke uten grunn at 1901 både er året da Bryggeriforeningen ble dannet og samtidig det siste året for en vellykket bryggerioppstart på veldig lang tid. I årene før Bryggeriforeningen startet var det livlig med bryggerioppstarter, men i årene etter ... ingen. Jeg har tidligere kalt det for hundreårsnatten, for 1900-tallet var mer merkverdig for sin lange periode uten nye, overlevelsesdyktige bryggerier enn for nedleggelser av gamle bryggerier.

Denne kartellvirksomheten ble avviklet på 1980-tallet, og etter det synes Bryggeriforeningen å ha hanglet videre som en sosial ølklubb uten så mye fokus - omtrent som Nordisk Råd. Litt nytte gjorde de, som å standardisere panteflasker, utgi litt litteratur, delta i driften av bryggerihøyskolen i København, lage årsrapporter med statistikk og slikt ... omtrent som Nordisk Råd. Etterhvert som den nye bølgen med bryggerier flommet over landet fra slutten av 1990-tallet, maktet de ikke å plukke dem opp som medlemmer. I tillegg falt noen av de gamle industribryggeriene fra som medlemmer - og slike bryggerier ble det dessuten stadig ble færre av. Bryggeriforeningen anno 2007 var et temmelig sørgelig syn.

Men to ting ting har skjedd de siste par årene. Først, Nøgne Ø - kraftverket i norsk håndverksbrygging - meldte seg inn i Bryggeriforeningen. Jeg var blant dem som ikke klarte å se noe sjakktrekk i det, for det la samtidig på is tankene om en aktiv mikrobryggeriforening i konkurranse med den da temmelig passive (industri-)bryggeriforeningen. Det neste store som skjedde var at Petter Nome ble leder i Bryggeriforeningen høsten 2009, og etter det har det skjedd mye.

Foreningen ser ut til å ha stukket fingeren i jorda og stilt seg selv to meget relevante spørsmål: hvem er potensielle medlemmer og hvilke problemer sliter de med til daglig. Og de har blitt aktive og utadvendte. Hvorhen jeg besøker et norsk mikrobryggeri, så har Petter Nome vært der og etterlatt entusiasme og håp i kampen for bedrede vilkår for småbryggeriene.

De har lovet å ta tak i flere ting, og det mest synlige er det som har skjedd rundt produktinfomasjon og reklameforbud. Nå er vel ikke reklameforbudet som sådann noe hett stridstema, men grensene for hva det faktisk dekker ser ut til å ha sklidd endel over årene. Derfor er det viktig at man klarlegger hvor grensene går. Det er også viktig at en aktør kan «føre saken» i denne diskusjonen for øl-verdenens side. Derfor er det meget betimelig at Bryggeriforeningen har plukket opp denne stafettpinnen.

Til nå har status tilsynelatende vært at grensa går der Helsedirektoratet ønsker at den skal gå, og det kan være både en tvetydig og tåkete definisjon. Et kroneksempel på bevisst utydelighet i alkoholregler (dog et eksempel som neppe Helsedirektoratet kan lastes for) er reglene for forenklet fortolling av reisegods, der alt øl har én sats, men der man må kunne kommareglene godt for ikke å oppfatte det som at en høyere sats gjelder for øl over 4,7%. Selv tollerne blingser her. Helsedirektoratet er flinkere til å si hva som er forbudt, enn til å være tydelige på hva som er lov. Derfor har mangel på klage fra Helsedirektoratet implisitt er blitt en slags antatt aksept for at det er lov. Bryggeriene blir dermed tvunget til å leke en mellomting mellom blindebukk og gjemsel, noe som alle parter burde være lite tjent med, men som Helsedirektoratet synes å være fornøyd med.

Det er spesielt i grenselandet mellom produktinformasjon og reklame at man trenger å finne en demarkasjonslinje. Importølet har sin produktinformasjon liggende på nettet i sine hjemland, mens norske bryggerier ikke kan gjøre tilsvarende - eller rettere sagt, de kan, om de skriver på engelsk og kan argumentere med at de har en betydelig eksport - eller enda rettere sagt: de kan muligens det. Det er et prakteksemplar av arten konkurransevridning .... og og regeltvetydighet.

På dette punktet har Bryggeriforeningen gått rett til kjernen av problemet og laget en website - drikkeglede.no - som har relevant produktinformasjon for alle medlemmenes øl. Det er selvfølgelig en provokasjon à la sivil ulydighet, men en slik aksjonsform har sin plass i samfunnet, og i denne sammenhengen er det på sin plass for å tvinge frem en prinsippavgjørelse og om nødvendig en rettslig behandling.

Aksjonsformen er relevant også fordi Helsedirektoratet har stått fritt til å oppføre seg «bøllete», og la meg forklare hva jeg mener. Direktoratet er myndigheten som gir og fornyer bevillinger for bryggeriene som selger utenfor egne lokaler. Samtidig er de organet som overvåker brudd på reklameforbudet. Intet bryggeri med snev av overlevelsessans vil gå hardt og alene inn i en krangel med direktoratet, når direktoratet kan påføre dem usigelige mengder smerte og økonomisk tap - ja, kanskje sende bryggeriet over kanten og inn i konkursen ved å skape kluss ved fornying av bevilling. Det hjelper ikke om man har rett, dersom «dødsdommen» er effektuert og konkursen et faktum før noen ankesak kommer opp.

Derfor er det viktig og riktig at Bryggeriforeningen på vegne av sine medlemmer fronter denne saken for å få en avklaring.

Jeg vil tro at Direktoratet mener at Bryggeriforeningen opptrer ulovlig, uansvarlig og provoserende, og de vil nok hevde at de selv bare er satt til å se til at lovene blir fulgt ... øh, og gi utfyllende og forklarende bestemmelser, samt å gi og inndra bevillinger. Det er litt for mange hatter på én og samme etat.

Da politikerne vedtok reklameforbudet, så vil jeg tro at man dengang fokuserte på tradisjonell reklame. Alt som er lov å trykke på en øletikett burde være lov å legge på en informativ webside. Jeg vil ikke at vi skal få reklamebannere for øl på gulesider.no, men jeg vil at man skal kunne klikke seg inn på en produktside hos produsenten og se produktinfo.

I en periode var det bred enighet om at politisk reklame var noe man ikke drev med. Det forhindret ikke de ulike partiene fra å fortelle hva de drev med på sine websider eller å legge ut partiprogrammet sitt. Men av en eller annen grunn er reklame begrenset til høylytt, utadvendt, in-your-face skriking når vi snakker om politisk informasjon og de fleste andre ting, mens det er definert bredt og altomfattende når temaet er alkohol. Det er resultatet av å ha et Direktorat som har fått styre altfor selvstendig, og som ingen har maktet eller ønsket å bremse. I praksis har de vært lovgivende, utøvende og dømmende makt i denne saken. Vel, lovene gis av Stortinget, men det er Departement og Direktorat som fyller ut detaljene og som derfor i praksis bestemmer hvor skapet skal stå. Og dømmende bare som en slags første instans, men det er ofte tilstrekkelig om det å komme seg videre til neste instans er en forbydende dyr og langvarig prosess.

Med det som bakteppe ønsker jeg Bryggeriforeningen hjertelig velkommen tilbake i ringen som en oppegående og stridsvillig motvekt til Direktoratet. Jeg håper de vil utvise en aktivitet som balanserer den nidkjærheten som Direktoratet i alle år har lagt for dagen. Det vil kunne borge for en langt jevnere situasjon enn den mosingen som tradisjonelt har blitt bryggeriene - og spesielt de minste - til del.

July 28, 2010 15:00 UTC

July 27, 2010

Finally, pictures!
I got around to uploading a bunch of pictures to flickr tonight. Enjoy them there :-)

Slightly related, we have upgraded our intarwebs! From ADSL with a said speed of 3000/650 or something like that - in the ads. In reality quite a bit less. The new intarweb is fiber, 10 Mbps in each direction. And they actually deliver that! Amaaaaazing! Uploading 100 pictures to a photo printing service used to take a few hours and consume all our bandwidth, so I used to leave my laptop on for this task during night. Tonight it took 9 minutes and did not disturb my ssh session. It's just like at work. Or like the connection I had back in 1998, except they had hubs next to the end nodes then.

We have done quite a bit in the garden over the past weekends. Not revolutionary things, but noticeable. It looks quite nice now. The pictures don't show everything, I'll take some more when I remember it. Anders has straightened our gate so it's actually usable again, and as a bonus the fence towards the lower garden also straightened up. Nice. I have weeded along the sidewalk that runs on two edges of our property, so it looks more tidy now. Next (by me): some painting or at least some cleaning, I think.

In other news it's only one day left until I am back to work. Woa, can't wait! I will still be on 50% maternity leave for 6 weeks, but it feels like I am really back to work now (soon). I hope I will enjoy it equally when I start working ;-)

July 27, 2010 20:58 UTC (Comments)

En av fordelene ved å jobbe på NTNU er lunsjen, hvor det er mange interessante professor emeriti å møte. Spesielt er sommeren interessant, for under ferieavviklingen kollapser de ulike lunsjklikkene i kantina, og folk som alltid holder ett bords avstand begynner å spise lunsj sammen.

En av emeritusene er Arne Espelund, som er metallurg med gamle tiders jernutvinning som spesialitet. Han fortalte om jernutvinning og hvordan man strevet med å finne ut de aller eldste teknikkene og å forstå prosessene. For meg var det litt uventet at var det vanskelig - men enkelte spørsmål er nærmest umulig å besvare - ifølge Espelund, og tankene hans slo meg som meget relevante og analoge for et annet arkeologisk problem: Brygging i de aller tidligste tider. Men la meg vente med analogien til bryggingen og først fullføre Espelunds argument.

Om en arkeolog finner en kvernstein eller pilespiss, så kan de nærmest rekonstruere hele mølla eller pila. Den føyer seg inn i et mønster, så man kan sammenlikne med andre funn der man har funnet komplementere deler, og dessuten er bruksprosessen ofte temmelig enkel og direkte, og man finner spor av alle deler av prosessen.

Verre blir det når man har en prosess med flere interne ledd, men der man bare finner rester av det som puttes inn (=myrmalm) og det som kommer ut (=jern). Problemet er at det ikke er ett enkelt og intuitivt trinn mellom råvare og sluttprodukt, samtidig som det er mange alternative prosesser som kan gi den samme bearbeidelsen. Videre er subprosessene i én prosesskjede ikke nødvendigvis nyttige i en annen prosesskjede: det vil si at man kan ikke utvikle seg fra prosess A til prosess B ved å bytte ut eller oppgradere delprosessene. Det blir som med en ku - gress inn og melk ut - men det i seg selv er for magert til å utlede hva som skjer i magene til kua uten å kjenne mellomtilstandene. Eksempelvis, geita gir også melk, men det er ikke nødvendigvis nyttig å forstå kuas mager for å forklare hvordan geita fungerer.

Og enda mer problematisk blir det når arkeologene finner en idrettsplass, men er maktesløse når det gjelder å rekonstruere hva slags idrett som har blitt utført der. Regler og sosiale konstruksjoner forsvinner kanskje fortere enn noe materielt man kan grave etter.

Ifølge Espelund var det minst to ulike prosesser for jernutvinning som man trolig aldri ville avdekke hvordan hadde fungert - fordi det ikke var spor etter mellomproduktene.

Dette slo meg som å ha sterke analogier til tidlig brygging. Det er få artifakter som har overlevd, og de som har, kan mistolkes fordi de er så generiske: kokekar, drikkekar, krukker osv. De sier lite om bryggeprosessen, ja, de kan knapt knyttes entydig til den. Samtidig er bryggeprosessen en meget sammensatt prosess der det ikke er innlysende hva som er trinnene om man bare har tilgang til råvarer og sluttprodukt.

Videre er det flere måter å brygge på som egentlig ikke er sammenlignbare. Den europeiske malte-meske-koke-gjære kan nok forsøksvis tres nedover hodet på sake, afrikanske tradisjonsøl, chicha fra Amazonas og babylonsk sikaru, men uten at det nødvendigvis er en god og relevant mal for å forstå bryggingen av disse drikkene. De som har sin bryggeforståelse solid forankret i vestlig brygging og nekter å gi slipp på dét faste punktet, vil kanskje aldri få et godt perspektiv for å forstå de andre prosessene.

En hyppig felle man går i, er å tro at øl har vært oppfunnet ett sted av en genial «urbrygger», for deretter velordnet å spre seg samtidig som det forbedres på ulike måter på forskjellige geografiske steder. I så fall har ølet et felles opphav, slik at prosessen har et felles rammeverk - liksom skjelettet har en viss formlikhet alle pattedyr imellom. Ja, det er større formlikhet på pattedyrenes skjelett, enn på deres generelle utseende, og slik er det også for øl: bryggeprosessen for vestlige øl er forbausende lik, selv om produktet kan variere langt større grad.

Men det er kanskje slik at ølet har vært oppfunnet til ulike tider og på ulike steder - uavhengig av hverandre. Da er en formlikhet bare en funksjon av tilfeldigheter eller nødvendigheter i prosessen. Et konkret eksempel er øl i den sumeriske bryggetradisjon og kelternes øl. De to synes så forskjellige i bryggemåte at det kanskje er grunn til å avvise teorien om at den ene bygger på den andre. Konsekvensen vil være at Sumer ikke er vårt ur-bryggeristed, men at vårt øl kanskje er en keltisk tradisjon, mer eller mindre løsrevet fra Sumer og Egypt.

Det er nyttig å dele ølets tidlige bruk inn i breddegradssoner. I Nord-Europa har vi «alltid» brygget i den tradisjonen vi også idag brygger i. I Syd-Europa - vindruebeltet - har de reimportert brygging etter at deres antikke brygging ble utradert av den gresk-romerske kulturen. I den arabiske sonen brygget de mye før, men dette ble i stor grad utradert av Islam. I Sub-Sahara brygger de fremdeles, selv om de der også har reimportert vestlig brygging som en alternativ bryggetradisjon. Det er lett å se at bryggingen i Nord-Europa og tradisjonsbryggingen i Sub-Sahara er helt forskjellig, men det er ikke like innlysende hvorvidt opprinnelig bryggeteknikker i den arabiske sonen og i den syd-europeiske sonen tilhørte den ene eller den andre bryggetradisjonen - eller var noe for seg selv.

De tidligste alkoholholdige drikkene vi kjenner var blandingsdrikker, dels øl, dels vin, dels mjød, dels urtete og kanskje dels grøt - og det er ikke godt å si hva som var tilsetninger til hva. Kanskje var - som noen har foreslått - alkoholen bare et middel for å trekke stoffer ut av urtene? Her er vi på den idrettsplassen som Espelund beskrev. Vi har noen artifakter, men vi står temmelig blanke med hensyn til hva de er brukt til. Faren er at vi leser inn våre egne oppfatninger av ølbrygging og ølbruk. Et eksempel på slikt er fra den i øl-sammenheng kjente Ektvedpigen - om enn ikke et øl-eksempel. Da man på 1920-tallet rekonstruerte hennes klær, fant man at skjørtet var så kort, at man trakk konklusjonen at hun måtte ha vært en trell eller gledespike.

La konklusjonen bli at arkeologi nok ikke er noe enkelt fag, men det blir ikke det spor enklere når fokuset er tidlig ølbrygging.

July 27, 2010 18:43 UTC

På Bok i P2 kl 15 i dag blir det sendt et temaprogram om boka Haikerens guide til galaksen av Douglas Adams. Programmet er ved Ragnhild Laukholm Sandvik, og det blir også sendt søndag kl. 16.

July 27, 2010 11:14 UTC (Comments)

July 26, 2010

At Brewdogs reklameframstøt ofte går over alle støvelskafter visste vi, men at de i tillegg går over lik ... om enn smågnagerlik ... det var nytt. De har laget et brygg på 55% ABV, lettere utenfor BJCP-grensene for den angitt typen Belgian Blond Ale, der flaskene er kledt inn i utstoppede ekorn og andre små søte pelsdyr. At dyrene ikke døde hverken av eller for spriten, men allerede hadde forlatt denne verden da de ble utpekt til å bli flaskeskjulere, gjør det egentlig ikke bedre.

Brewdog er et bryggeri som selger gjennom å være ekstreme. Det er deres markedsstrategi og bryggeristil, både i og utenfor flaskene. Det er ingen grunn til å bruke penger på annonser og markedføring, om man kan få oppmerksomheten gratis. Ja, når trenden er i retning av strengere begrensninger på reklame, så er det til og med en fordel å bruke sosiale nettverk, viral markedføring, nyhetskanaler og annet. Ulempen er at om middelet er sjokkering, så man stadig må skrike høyere og høyere, dels for å overdøve de andre som lærer dette virkemiddelet, og dels for å være merkbare i et offentlig rom som er fyllt med ekkoet fra forrige reklamestunt. På ett eller annet punkt stopper formodentlig kreativiteten opp og man klarer ikke å skrike høyere.

Retorisk spørsmål: etter Tactical Nucular Penguin og Sink The Bismark, ville et øl på 42% skapt noe som helst furore? Neppe. Men hva med 55%, innpakking i utstoppede gnagere, en pris på £500 og ikke minst en slippdato i agurktiden? Ja. Og hva blir neste trekk?

Nå selger de trolig godt av de andre ølene også, og de har mange øl som ikke er ekstreme - hvilket den Rema-1000-solgte Alpha Dog som er brygget spesifikt for norsk alkoholgrense på 4,7% viser. Og det er her bryggehunden (eller skulle vi si flaskeekornet) ligger begravet. Brewdog tjener formodentligvis ingenting på å selge 12 flasker av et øl til £500, det er totalt under 60.000,- som formodentlig knapt dekker brygging, utstoppingen og alt det andre rundt ølet. Derimot skaper det masse blest og mediedekning, som kan øke salget av deres andre øl. Ola Normann kommer ikke til å kjøpe Brewdog End of History, men de kan kjøpe deres andre øl. Og det kommer de til å gjøre, fordi det er et bryggeri de har hørt om, og fordi det er tilknyttet en historie til ølet og bryggeriet som differensierer det fra alle de andre.

Jeg klarer liksom ikke helt å se for meg at de samme folkene som skraper opp roadkills på vei til jobb for å bruke som dekor på flaskene og er intenst selvstendige og kun fokuserer på øl og kvalitet, også tilpasser et brygg så det passer inn i norske alkoholregler. Det hadde egentlig vært mer i deres stil gi F i Norge og alkoholpolitikken, tilby Nannystate med oversatt etikett, eller vise fingeren på en annen måte.

Men de er flinke til å bruke sosiale medier og viral markedsføring. Da de var på presentasjon på Den gode nabo i Trondheim, var det to ting som slo meg: Det var kjåka fullt - selv om lokalet er stort, og dernest at de fremførte en lekse som virket noget innøvd - eller skal vi heller si hyppig repetert.

Og pressen sluker agnet. Vinkelen her er ikke styrken, som er 14 prosentpoeng sterkere enn forrige verdensrekord, som også var fra samme bryggeriet. Vinkelen er heller ikke teknikken med bruke av frysedestillering, som de har satt søkelyset på, og som jeg ikke kan forstå annet enn kommer til å bli en forbudt teknikk. Vinkelen er heller ikke prisen, som er svært dyr, selv for norske lommebøker. Neida. Hovedvinklingen er innpakkingen: de utstoppede dyrene som er tredd rundt flaskene. Hva ølet faktisk smaker virker nærmest uvesentlig, og det tror jeg de er bevisst på. Prater de om ølet og dets smak, så når de ikke frem. Sjokkerer de, får de medieomtale.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror BrewDog kan bli en has-been i løpet av 5-10 år - ja, kanskje langt kortere tid enn det. Det er ikke et dårlig bryggeri, tvert om, de brygger mye godt øl. Men alle reklamestuntene deres skrur forventningene hos ølekstremistene så kolossalt opp at om ikke de innfrir med stadig mer og sterkere, så mister de grepet. De blir i så fall et bryggeri som var lovende, men ikke lengre innfrir. De blir som en supernova som brant på øl-himmelen og stilte alle de andre i skyggen, og som så ble til en hvit dverg. For ølekstremistene blir de en has-been som har mistet handlaget. For feinschmekerne blir de fremdeles for vulgære til å ta i. Bare for wannabe'ene som ikke følger med i timen blir de fremdeles hotte for en stakket stund, hvilket gjør dem enda mindre interessante for alle andre.

Jaja, nå kan i hvert fall ikke Den gode nabo lenger si at de har 100 flasker med verdens dyreste øl.

July 26, 2010 21:52 UTC

Hvorfor har vi videoovervåkning i butikker? Jeg trodde det var for å ta - eller helst avskrekke - tyver og ranere. Men det er visst ikke bare derfor.

For en ukes tid siden rømte det en drapsdømt pasient fra et tungt psykiatrisk sykehus her i Trondhiem. Det var to pleiere med for å passe på ham. Mens de var i en butikk, ble de distrahert i hva de selv sa var 2-3 sekunder over prisen på snus, og deretter var fangen søkk borte. Det ble en storstilt jakt, og rømlingen ble tatt utpå kvelden på Oppdal.

Idag kom det enda en lokalnyhet: mandag hadde man gått igjennom videoen fra overvåkingssystemet på butikken der han rømte, og det lå en slags implisitt kritikk i at man hadde målt at pleierne hadde lett etter ham i hele to minutter i butikken før de gikk ut og formodentlig varslet om rømningen.

Med hvilken grunn sjekker man overvåkningsvideoen her? Hverken rømlingen eller pleierne har stjålet noe. Ikke har de gjort noe annet ulovlig. Selv ikke det å rømme er egentlig straffbart. Butikken er ikke forsøkt ranet, og ingen i butikken er blitt eller kan idag være truet. Rømlingen er forlengst fakket. Ingen er forsvunnet. Pleierne har formodentlig forklart hva som skjedde. Ingen har såvidt jeg vet bestridt sakens fakta.

Jeg mistenker at man så på videoen fordi den var der, fordi man kunne, fordi det hørtes ut som en god idé der-og-da og muligens fordi man ønsket å sjekke om de to pleierne snakker sant. Stoler man ikke helt på dem? Eller kanskje vil man bare få gode data på tidsaspektet fra en situasjon der stress og sjokk kan ha ødelagt tidsfølelsen? Det er ikke for å oppklare en forbrytelse, i verste fall for å sjekke om pleierne har opptrått uaktsomt, men sannsynligvis mest for å bedre interne rutiner.

Kanskje har de gått med på bruken av videotapen. Hvilket valg hadde de, egentlig? Jeg kan se det for meg: «Snakker dere sant, så har dere jo ingenting å frykte.» Og: «Om dere nekter oss å se videoen, så kaster dere bare mistanke over dere selv.» Og ikke minst: «dere vil vel samarbeide, ikke sant?»

Nå tviler jeg ikke på at noen har fått alt det juridiske papirarbeidet i orden. Men dette var garantert ikke en bruk av data fra videoovervåkning man argumenterte med som potentielt nyttig da ordningen ble innført: «Hvis noen i ettertid lurer på hvordan deres ansatte oppførte seg på butikken, så kan vi korrelere videoen med deres egne forklaringer.» Jeg vil tro at brekkstangen for å få lov til å videoovervåke butikker hadde å gjøre med tyveri og ran og sikkerhet og beskyttelse av ansatte, ikke kontroll av dem.

Men så kommer det en situasjon der det hadde vært lidderlig praktisk å sett på videobåndet ... og vips, så ser man på det.

Det er denne typen utglidning som gjør at jeg er genuint skeptisk til DLD. DLD er prinsippielt en dårlig idé, men selv om DLD-tilhengernes argumenter hadde vært korrekte og relevante, så hadde jeg likevel vært skeptisk - på grunn av slik utglidning. Motivasjonen for å innføre overvåkning er alltid så edle og vakre. Gjengangere er barneporno, utenlandsk mafia og terrorister. Men når det hele bare er på plass, så sklir det ut. Dessverre.

July 26, 2010 21:49 UTC

Da jeg nylig var i Tromsø var jeg på utstillingen Gjensyn med Pan på Nordnorsk kunstmuseum. I utstillingen får vi se Karl Erik Harrs illustrasjoner til Knut Hamsuns roman Pan fra 1894. Illustrasjonene er Harrs orginaltegninger, og ble tegnet på oppdrag i 1973 fra Bokklubben til deres 1974-utgave av romanen.

Etter bokutgivelsen ble Harrs illustrasjoner liggende i en bankboks, og der lå de bortglemt i over 30 år, men de ble gjenfunnet i 2008.

Jeg er ingen fan av Hamsun, og kan ikke si jeg er overbegeistret over bildenes motiver, men jeg liker streken i seg selv. Det kan kanskje høres merkelig ut? Uansett, skulle du befinne deg i Tromsø, er det verdt en titt. Utstillingen varer fram til 26. september i år, og du finner den i 3. et. på Nordnorsk kunstmuseum.

Kilde: Nordnorsk kunstmuseum.
Foto: Elin Bekkebråten Sjølie

July 26, 2010 20:24 UTC (Comments)

Wikileaks har lekt mange dokumenter som har vært grunnlag for viktige avsløringer. Det siste halvåret eller så har de vært relativt kortfattede, i første omgang fordi de jobbet med videoen fra angrepet der to journalister ble drept i Irak - en video som det amerikanske forsvaret sa ikke eksisterte - men som likevel kunne lekkes til Wikilieaks. Dernest har de jobbet med en stor samling dokumenter som Bradley Manning lekket. Etter sigende var det 260.000 diplomatiske telegrammer fra US utenriksstasjoner, men Wikileaks har alltid benektet dette. Nå ser det ut til at det er 91.000 stridsrapporter fra Afghanistan - hvorav 15.000 er holdt tilbake for å dobbeltsjekke at de ikke inneholder informasjon som ikke bør komme ut. Dette siste er forunderlig sett i lys av Wikileaks tidligere handlinger, der de er temmelig fundamentalistisk har fulgt linjen «The leak, the whole leak, and nothing but the leak.»

Hva sier så disse rapportene? Stort sett er de temmelig kjedelige. Jeg leste et dusin meldinger på måfå i kategorien NATO, og det var rapporter à la avd så-og-så som er der-og-der hørte en eksplosjon 1 km i retning så. Så var det én melding som fanget oppmerksomheten min i oversiktslista over hendelser. La meg ta den starten:

RC WEST: MTG; Affiliation NEUTRAL; Type Non-Combat Event; Category Meeting; Date 2006-10-18 00:12. A NATO-sponsored group of journalists visited Panjshir Oct. 18 in the run-up to the NATO ministerial in Riga. The dozon journalists represented media in Italy, Poland, Denmark, Germany, Greece, Belgium, Hungary and Spain. Their program included a tour of Massouds tomb and VERP projects in Bazarak ... osv osv

Så NATO sponset en gruppe journalister i forkant av ministermøtet i Riga. Tja, ikke noen bombe, men det er flere tråder man kan nøste opp der. Hva sa journalistene, visste de bakgrunnen for at de fikk komme dit? Var de åpne på at dette var en NATO-sponset tur? Var de åpne på at dette var en mulighet de fikk fordi NATO snart skulle ha ministermøte og formodentlig ønsket seg noen gladnyheter fra Afghanistan?

Nå var det ikke noen norske journalister der, eller skulle jeg satt meg ned med retriever (eller hva det nå heter) og sjekket hva de hadde skrevet om Afghanistan i etterkant av denne turen og under minstermøtet. La meg tippe at resultatet av det hadde vært blandet, der noen journalister hadde vært åpne om det, mens andre hadde skjøv mer av bakgrunnen under stolen og laget pene reportasjer om «positive news» og «nu går alt så meget bedre i Afghanistan».

La meg se - 2006, var ikke det omtrent da vi hadde så mange positive nyheter fra Afghanistan? Litt sånn som nymalte skoler og kvinner som kastet sløret, brenning av opiumsvalmuemarker og hjemføring av kulturelle skatter og denslags? Så var det en og annen negativ nyhet, men de druknet nesten litt i alle de litt lovende og generelt positive nyhetene.

Og det var bare det første dusinet ... det er nesten 6000 dusin igjen, pluss enda litt mer enn ett tusen dusin som er holdt tilbake fordi de er potensielt ekstra sensitive. La meg tippe at dagen idag markerer slutten på agurksesongen i norske nyhetsredaksjoner, og at vi kommer til å få en strøm av avsløringer i ukene og månedene fremover.

July 26, 2010 06:35 UTC

July 25, 2010

Anne-Cath. Vestlys bok om Knerten kunne vi se på kinolerretene i fjor, og 24. september har oppfølgeren premiere. I Knerten gifter seg møter Knerten bjørkepinnen Karoline, Mor utsettes for en bilulykke og Lillebror drømmer om en ny, fin sykkel, som bare er hans…

July 25, 2010 08:06 UTC (Comments)

Som dere ser, har det blitt endel innlegg på bloggen i det siste. Flere skal det bli, og ikke bare om øl. Jeg forsøker å blogge om mange ulike ting, og jeg ville gjerne ha tilbakemeldinger om hva leserne synes er mest interessant.

Skjønt, jeg gir ikke noe løfte om å blogge om bestemte tema bare fordi leserne ønsker det. Jeg blogger fordi jeg har lyst, så dere får bare utstå mine jeremiader, verbale agonier og høytsvevende tastaturdiaré. Men det hadde vært artig å visst hva som ble godt mottatt, da.

Her er noen forslag til tema:

• Ølhistorie
• Alternative ølbryggetradisjoner
• Presentasjon av øltyper
• Bryggeribesøk
• Smakinger
• Hjemmebrygging
• Øl-politikk
• Øl-reiser
• Øl-quiz
• Øl- og pubkultur

Hva av dette ville du like at det ble mer av på øl-delen av denne bloggen? Og er det andre tema som du mener jeg burde blogget om?

Send meg tilbakemelding pr epost til anders@geekhouse.no.

July 25, 2010 01:00 UTC

July 24, 2010

Går man langt nok tilbake, til før man hadde metallgryter, klebersteinsgryter eller kokekar av leire, så kunne man koke med kokestein: Man la stein i intens varme i et ildsted inntil de var rødglødende, så slapp man dem oppi gryta. Én stein kunne holde kokingen gående en god stund, og ble det for mange stein der, kunne man hente ut noen og varme dem på ny. Det er fremdeles enslags gryte med i prosessen, men den varmes ikke opp over ild, slik at den trenger ikke å være så varmebestandig. Det er da mulig å koke både i trekar og i skinnkar - eller helst skinnbelagte groper. Rett nok er steinen som brukes rødglødende, men overflaten kjøles raskt ned til de rundt 100°C som veska koker på.

En slik koketeknikk gir en solid karamellisering om det brukes for å koke øl, for steinene er rødglødende, og det umiddelbare laget med vørter rundt steinene blir varmet ekstremt opp. Det minner om skotske Caledonian som bruker den gamle teknikken med å fyre med åpen ild rett på kokekaret slik at det blir rødglødende. De bruker en gassflamme som varmer opp en kobberkjele direkte. Det er kanskje tilstrekkelig å bruke kokeelementer som er vanlige i norske småbryggerier, dvs XXXL-versjonen av dyppvarmeren for tekopper. Jeg vil tro man får endel karamellisering fra det også, i hvert fall ut fra beskrivelser om hvilket prakk det skal være å vaske dem etterpå.

Jeg vet at Thisted Bryghus brygget i hvert fall ett brygg med glødende steiner, for jeg smakte det da vi syklet rundt Limfjorden fra bryggeri til bryggeri for mange år siden. Et par år senere ble jeg helt på en blindsmaking da jeg ble presentert for noe som viste seg å være et av Thisted forsøgsbryg og sa med en smattende mine: «Det minner om et eksperimentøl brygget med glødende kokstener som Thysted brygget og som jeg smakte for noe år siden. Det er vel ikke rett svar, men det er det nærmeste jeg kan svare.» Så en viss gjenkjennbar karakter gir det i alle fall til ølet. Visstnok bruker Thisted lavastein på 800 grader, og lar steinen bli med under gjæring og modning. Jeg mistenker at de har med disse lavasteinene som en ekstra oppvarming, og at mesteparten av energien til oppkoking og vedlikehold av kokingen kommer direkte fra elektrisitet eller gass på vanlig måte.

Hvor utbredt var det med slik koking? Jeg støtte på det i flere beskrivelser av kjøkken i borgruiner i Skotland da vi var på whiskyrundtur. Det finnes flere røyser med sprukne kokesteiner rundt (etterhvert sprekker de opp på grunn av det termiske spenningene). Arthur Bredli på Ruten Fjellstue fortalte at det fantes flere røyser med kokesteiner i Gudbrandsdalen. Linné skriver at bryggeteknikken på hans tid ennå var i bruk på Ösel og i Russland, men at den hadde nærmest dødd ut i Finland der den tidligere hadde vært i bruk. Generelt, det var engang en meget vanlig måte å koke på, og om man kokte øl, var det slik man gjorde det.

En norsk brygger som går i tanker om å prøve noe slikt, er Arthur på Espedalen Fjellbryggeri. Det holder til ikke så langt fra Helvete - som er det offisielle navnet på et område med noen enorme jettegryter. Den største er 100 meter dyp og 40 meter i diameter. De tenker å brygge et øl i en av de mindre grytene - med kokstein. Det er den typen eksperimentering som er spennende, for den fordrer en god del research, både i gamle kilder og praktisk eksperimentering for å finne ut hva som faktisk fungerer. Jeg er litt mer usikker på autentisiteten i det og den praktiske betydning utover gimmickfaktoren - det vil si, brukte man faktisk jettegryter til koking?

En annen norsk brygger som allerede har eksperimentert, er Odd Nicolaysen som brygger i samarbeid med Lofotr Vikingemuseum på Borg i Lofoten. De har testbrygget med kokestein og einelåg - en utmerket aktivitet fremfor å sitte på en stol å teoretisere som jeg helst gjør. De har også laget en meget interessant rapport som forteller om gleder og frustrasjoner under maltingen og bryggingen.

Eksempelvis er det ikke likegyldig hva slags stein man bruker. De termiske spenningene som kommer som følge av gjentatte raske oppvarminger og nedkjølinger kan få steinen til å sprekke, ja visstnok nærmest eksplodere. Noen stein er totalt uegnet, andre er ypperlig, og mye er et sted midt i mellom. Så man trenger en geolog og en fysiker - eller en steinalder-eksperimentalist som Storm som har testet ulike stein (lokal kopi).

Videre trenger man å estimere hvor mye stein man trenger til å starte og holde igang kokingen - det er rene fysikkutregninger over varmekoeffisienter. Om vi regner 0,84 J/gK for lavastein, mens vann har 4,18 J/gK, og vi antar en 25 liters batch med øl og lavastein som varmes til 500°C, mens vannet skal varmes fra 20°C til 100°C, så skulle det bli rundt 25 kg lavastein - som tar rundt 10 liters volum om det hadde vært kompakt, så vørtermengden øker til 35 liter. I praksis må man kjøre på med betydelig mer for a) å oppveie for at man ikke har perfekt effektivitet og b) for å holde kokingen igang. Det er litt logistikk som skal til, men når bare alt er på plass, så går det trolig fort å koke opp.

Jeg tror vi vil ser flere brygg som er laget med kokesteiner, men se opp for etterlikninger og enkle løsninger. Det er litt for enkel å kaste oppi et par rødglødende stein, for egentlig skal den eneste varmen som tilsettes under koking komme fra disse steinene.

July 24, 2010 21:03 UTC

July 23, 2010

Sooo... the week has been moderately exciting. Today was quite busy. I went to town, spend a pile of money and filled the basket under the pram with a bucket of paint, a bag-in-box of red wine, body lotion and face mask from Lush, some pharmacy stuff, fresh cupcakes and a bag of groceries. In between this I had lunch with a friend. "Wow, you really meant it when you said you were getting wine and paint!" Of course I did. And all at the bonus of getting it downtown in stead of having to switch buses or (more likely) drive there.

The weather has been bad - lots of rain and cold. But today the weather decided it was time for some sun, despite more grey clouds in the morning. And it looks good for the weekend, too - can we actually plan to grill tomorrow?? (I hope so!)

Tonight we're doing a two-shift beer drinking affair. A friend who usually lives in USA is in town, so we both wanted to have some beers with him. But we didn't have a babysitter, so we first planned stone-paper-scissors to decide who had to be home. I lost and then regretted - so I suggested we could both go, but sequentally in stead of in parallell! Brilliant idea! I went there first, had a few beers (hurray for Scottish beers, they are well below 5 % abv), caught a bus home and got the baby call from Anders as he left by bike. Unfortunately this pub is closing in a few weeks, very sad since it had a decent selection and was very conveniently located between our house and town.

July 23, 2010 21:46 UTC (Comments)

Idag kom det en trist melding på facebook fra Kafe Filter:

Etter mye om og men, har vi bestemt oss for å selge kafeen... Vi har forsøk dette tidligere, i håp om at noen ville føre den videre med kulturkonseptet. Frem til 15. august er kafeen åpen for salg til de som måtte ønske ... Kafeen drives nå som Pub fra kl 1900 til 2400 man til fred. inntil videre tlf 40296229/45663017

Filter har i løpet av få år blitt en pub med godt utvalg, og god stemning har det alltid vært der. De har mye i hyllene som ikke er å oppdrive andre steder i Trøndelag - og det er veldig trist at det nå forsvinner.

Jeg håper at konseptet blir videreført og at Filter overlever som sted. Om det er noen som har råd, så er det bare å kastet seg ut som pubvert!

July 23, 2010 14:57 UTC

Kort sommar

En utålmodig sommar
stakk innom på besøk,
og stansa et par daga
med sol på ytre strøk.

Vi kasta av oss kléan,
og tok det som et tegn
på ver som skulle vare,
men svaret kom – med regn.

Så gjekk vi der og venta.
Men varmen ifrå aust
sto fast i visumkøen
mens dagan gjekk mot haust.

Og bjørkeskogen gulna
og stæren flaug mot sør,
og snyen kom i tindan
som alle åran før.

Man: Vi har hadd en sommar:
Han kom en fredagskveld,
og varte hele helga,
så takk – allikevel!

Fra Frø i vind av Helge Stangnes.

July 23, 2010 06:12 UTC (Comments)

Hva sier Bibelen om øl? Vel, den sier veldig mye mer om vin, og i NT er vinen omtrent opphøyet til en rituell nødvendighet. Men hvor er ølet - tilsynelatende nevnes det ikke, men er det egentlig slik?

Bibelen nevner flere ganger et begrep som ofte oversettes med noe slikt som «vin og annen sterk drikk». Begrepet «sterk drikk» er det hebraiske «shekar», som vi idag også finner i jiddisk som «shikker», som betyr å være dritings. Ulike bibelhåndbøker er veldig uenige i hva ordet skal oversettes som, men jeg tror øl er det korrekte. Ordet har gått også overlevd en annen rute frem til våre dager, via fransk sisdre og gammel engelsk sidre til det vi idag kaller sider eller cider.

Men sider er ikke øl? Nei, men så har nok betydningen endret seg på veien. For om vi sporer ordet bakover ifra bibelsk hebraisk kommer vi til akkadisk sikaru og dermed er vi i Babylon og det gamle Sumer - av mange utpekt som ølbryggingens vugge. Det er et ord som vi med sikkerhet vet betyr øl. Formodentlig har de gamle israelittene lært ordet og drikken under fangenskapet i Babylon og brakt den med hjem, eller kanskje allerede Abraham brakte den med seg fra Ur. Etterhvert har bruken av alkoholholdig drikke har gått fra øl til vin - sikkert godt påskyndet av gresk og romersk kulturell innflytelse.

Hva sier så Bibelen om øl, alias «sterk drikke», alias hebraisk shekar? Fra endel hold - gjerne i grenseland mellom religion og avholdsbevegelse - hevdes at det Bibelen er sterkt negativt til det hele. Men så enkelt er det nok ikke. Kortversjonen av utledningen under er at øl nevnes a) i et rituelt forbud mot bruk for hellige menn og i religiøse situasjoner b) i profetenes generelle anklager og surmuling over konger, folket og de dårlige tidene og c) generelle referanser til daglig bruk. Intet nytt under solen her.

Men aller først, ordet er hovedsaklig brukt i Det gamle testamentet, og forekommer bare én gang i Det nye testamentet, i starten av Lukas-evangeliet (Luk 1:15) der profetiene om Johannes Døperen omtales. Nå er vel ikke dette skriftstedet som kan gjøre størst krav på autentisitet, og det formelig oser av å være en litterær overgang fra profetier i GT, for å lede frem til at Johannes Døperen blir født. Vi skal etter å ha gått igjennom skriftstedene i GT komme tilbake til dette skriftstedet i NT og vise at det i praksis er løftet fra GT for å underbygge Johannes', og dermed indirekte Jesu autoritet.

La oss så ta skriftstedene i GT i rekkefølge, så skal jeg oppsummere kommentarer til dem etterpå. Jeg har påtatt meg den lett beskjedne rollen å sammenfatte eller kommentere litt før og/eller etter skriftstedene, slik at de blir stående i sin rette sammenheng. Mine sammenfatninger er i italic mens Guds egne ord er i vanlig skrift. I tillegg har jeg uthevet ordet som vi ser på her. Bibelutgaven jeg har brukt er den som ligger på bibelen.no.

• (3.Mos 10:8-9) Herren sa til Aron: «Vin eller sterk drikk må du og dine sønner ikke drikke når dere skal gå inn i møteteltet. For da kommer dere til å dø. Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, for alkohol er rituelt urent og må ikke brukes i ti tempelet. Merk at Aron og hans sønner var det jødiske presteskapet og dette forbudet var knyttet til tempeltjenesten.

• (4.Mos 6:3) Når noen avlegger nasireerløfte (blir hellig mann) skal han avholde seg fra vin og annen sterk drikk. Han skal ikke drikke eddik som er laget av vin eller annen sterk drikk, eller saft som er laget av druer. Og druer må han ikke spise, enten de er friske eller tørret. ... og ikke må han barbere seg heller - igjen er det et forbud som trer i kraft når man går inn i en slags hellig tilstand, men det er lov å drikke både før man har avlagt sitt løfte og etter man er løst fra det.

• (5.Mos 14:26) Der kan du bruke dem til å kjøpe alt du har lyst på, storfe og småfe, vin og sterk drikk og alt det du ellers ønsker. Så skal du holde måltid for Herren din Guds åsyn og glede deg sammen med din husstand. Instruksjoner om hvordan man skal gå frem om man bor så langt fra templet at det er upraktisk å ta med offer dit hjemmefra. Løsning: selv offeret lokalt, ta med pengene og kjøp noe nytt i nærheten av tempelet ... for eksempel øl, og dette er nærmest i en slags rituell sammenheng.

• (5.Mos 29:6) Dere spiste ikke brød og drakk ikke vin eller sterk drikk, for han ville at dere skulle skjønne at han er Herren deres Gud. Her er tema en oppsummering av de prøvelsene som Gud hadde utsatt Israels folk for under ørkenvandringen, og det er signifikant at vin og sterk drikk ikke nevnes videre når lista over fremtidige formaninger kommer haglende ned i de påfølgende versene. Fravær av vin og øl er med andre ord en straff, og å drikke dem er normalt.

• (Dom 13:4,7,14) En engel forteller Samsons mor: Nå må du akte deg, så du ikke drikker vin eller sterk drikk og ikke spiser noe urent. Og hun fortalte videre til sin ektemann: Han sa til meg: Du skal bli med barn og få en sønn. Nå må du ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. For gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv til den dagen han dør.» Og for å sikre seg at ingen misforstår sier engelen også til Samsons mors ektemann: Hun skal ikke nyte noe som kommer av vintreet, ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. Alt det jeg bød henne, skal hun rette seg etter.» I tillegg til ikke å røre alkohol måtte heller ikke Samson klippe sitt hår, og vi vet jo hva som skjedde da forførende og svikefulle Dalila trakk frem frisørsaksa etter en omgang i høyet.

• (Jes 5:11) Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterk drikk, som sitter lenge utover kvelden og blir hete av vin. For det som virkelig betyr noe er ikke verdslig eller luksuriøst - slik var i alle fall verdensbildet til den gamle grinebiteren Jesaja.

• (Jes 5:22) Ve dem som er helter - til å drikke vin, og djerve menn - til å blande rusdrikk, for det er ikke hva som er viktig i verden - de burde heller komme seg ut å drepe filistre og knuse avgudsbilder.

• (Jes 24:9) Folk synger ikke mer mens de drikker vin, beskt smaker den sterke drikk. For de dårlig tidene har kommet som straff for at man ikke har gjort slik Gud har formidlet gjennom sine profeter og dommere. Igjen er dårlig eller fraværende alkohol en straff, ikke et påbud.

• (Jes 29:9) Stirr på hverandre, fulle av undring, la øynene klistres igjen og vær blinde! Vær drukne, men ikke av vin, og rav omkring, men ikke av rusdrikk! Enda mer om hvordan straffene Gud skal sende vil påvirke menneskene - i denne sammenhengen er det hvilken forvirring som skal ramme.

• (Jes 28:7) Men det er også andre som sjangler, som raver av vin og sterk drikk: Prester og profeter er drukne, helt fortumlet av vin. De raver av den sterke drikk, de sjangler når de har syner, og vakler når de feller dom. Om presteskapet og profetene og hvordan de bør holde seg edru i sin religiøse gjerning. Se forøvrig kommentarer under.

• (Jes 56:12) Israels ledere er korrupte og dekadente og sier: «Kom, jeg skal hente vin, så vi kan drikke oss fulle! Og morgendagen skal bli som denne, en stor og herlig dag.» Mens Jesaja mente de burde være ute og øve ulike former for storverk. Dette skriftstedet oversettes ofte med «sterk drikk» inkludert.

• (1.Sam 1:13-15) Det var inne i seg hun bad; hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli hun var drukken, og han sa til henne: «Hvor lenge vil du oppføre deg som drukken? Se til å få rusen av deg!» «Nei, herre,» svarte Hanna, «jeg er en ulykkelig kvinne. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket; jeg bare klager min nød for Herren. I forkant av at Hanna blir gravid og føder Samuel - hvor godt og trygt er det ikke at man har dette sitatet som dokumenterer den hellige manns avholdenhet helt tilbake fra før han ble unnfanget?

• (Ordsp 20:1) Vinen er en spotter, og den sterke drikk en bråkmaker, ingen som raver av drikk, er vis. Og vi er vel alle enige i at overforbruk er misbruk.

• (Ordsp 31:4-6) Det sømmer seg ikke for konger, Lemuel, det sømmer seg ikke for konger å drikke vin, eller for fyrster å nyte rusdrikk. For da glemmer de lov og vedtekt og fordreier retten for alle undertrykte. Gi heller rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til den som har sorg i sinn. Dette er vel igjen et sitat over det gamle profet-temaet: Make war, not beer! Eventuelt er det også et skriftsted som går misbruk og overforbruk i møte: du skal ikke drikke så mye at du ikke passer jobben din.

• (Mik 2:11) Kom det en mann som fór med løst snakk og talte løgn og bedrag: «Jeg spår for deg om vin og drikk», se, det var en profet for dette folket! Her er konteksten at dette avslutter et kapittel som forteller hvordan samfunnet har falt i synder og lovløshet, og han avslutter med å kommentere at den profeten de virkelig ville like og ta vel imot, er en som taler vinens og ølets budskap.

Nå er det farlig å lese for mye ut av Bibelen (no pun intended), men om vi fingransker disse sitatene, så ser vi at ølet er beskrevet som blandet, og at det det smaker bittert. Dette kan tyde på at dette ølet var krydret, dog ikke med humle.

Men er det ikke flere av sitatene som taler for avhold? Joda, avhold for hellige menn - og i tilfellene med Samson og Samuel: avhold selv for hans mor under svangerskapet for at han skulle være spesielt ren og hellig. Dette er helt klart et forbud som kun gjelder de hellige personene, og dessuten følges det med et forbud mot å barbere seg - en del av Bibelen som sjeldnere siteres enn forbudet mot alkohol. Forøvrig, dette barberingsforbudet speiler en liknende og mer utbredt praksis blant muslimer og sikher - og selv historien om vår egen Harald Hårfagre har muligens lånt elementer om magien som ligger i det uklippede hår. Kanskje noe lignende ligger til grunn for uttrykket «ikke krumme et hår på hans hode», nåja.

Om vi ser bort fra de forbudene mot alkohol som er knyttet til religiøse menns hellighet, så er den underliggende tonen at selvfølgelig nyter man vin og sterk drikk, men helst ikke i overmål. Den gjennomgående tonen er ikke negativ til vin og sterk drikke generelt.

Dessuten er denne frakoblingen av alkohol og hellighet noe som kolliderer sterkt med Jesus handlinger i det NT - og det er nok å nevne nattverden, som er ett av flere steder på at han nærmest tramper på gamle ritualregler for hva som er rent og urent. Og man finner vel neppe noe mer sentralt i NT enn nattverden. Eller som en avholdssørlending kommenterte da det ble påpekt for ham at Jesus laget vin av vann: «Mi veid de', men mi ligå de' ikkje».

Jeg lovet å komme tilbake til sitatet i NT - det er en engel som taler til far til Johannes Døperen i Luk 1:15, og hans talking points er gjenbrukt fra Samson og Samuel: «for han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd.» Skriftstedet er grupperbart sammen med de andre som går på rituell renhet, og det er nok beregnet på å underbygge Johannes' status som hellig mann. Det er betegnende at det eneste stedet man bruker ordet i NT er der det formmessig matcher med bruken i GT.

Men hvorfor denne hatskheten mot alkoholbruk hos hellige menn og i sakrale sammenhenger? Som ateist tror jeg all denne religiøsiteten ikke oppstår noe annet sted fra enn midt mellom ørene. Noen påstår at religion kommer fra kreativ bruk av planter og sopper. Kanskje har de rett i det, men enkelte kan sannelig få tilstrekkelig med syner, visjoner, rare tanker og mere til uten å spise sære urter. Imidlertid er nok ikke alkohol spesielt hjelpsomt på de religiøse opplevelsene - man kan se dobbelt og kanskje en og annen rosa elefant, men det er ikke mye gudsopplevelse i dét.

Det er hva jeg vil foreslå som bakgrunn når man så eksplisitt forviser alkoholen fra den religiøse praksisen. Og husk at Bibelen og dens tilhørende herligheter har sine fastende ørkenvandrere og selvpiskende søylehelgener - begge deler er kjente teknikker for å indusere hallusinasjoner og gi gudsopplevelser. Alle gledesdreperes helt - Jesaja - kan tas til inntekt for det, for nettopp i Jes 28:7 sier han: [prestene som har drukket] sjangler når de har syner - formodentlig i motsetning til når de ikke drikker og dermed ikke sjangler når de har syner. Med andre ord, ikke bland alkoholen inn i den praksisen der man induserer syner og hallusinasjoner av gudsopplevelser ... og akkurat det er jeg inderlig enig i.

July 23, 2010 05:09 UTC

July 22, 2010

Begrepet single malt er knyttet til whisky, og spesielt til skotsk whisky. Men se opp, det er på vei inn i øl-verdenen også, bare at det ikke betyr det samme som for whisky.

Uformelt og litt feilaktig brukes single malt om whisky fra ett destilleri, altså der alt innholdet er brent i samme anlegg. Mer korrekt kunne man kalt det single destillery pure malt. En single malt kan være blandet fra ulike distilleringer, men den må ikke være blandet med grain whisky (omtales da som en blended whisky) eller med malt whisky fra andre destillerier (omtales da som en vatted eller tidvis pure malt whisky). Men destilleriene blander normalt malt fra ulike kilder, for det er ikke malten, men destillatet som ikke skal blandes.

Konseptet med whiskyblending skalerer dårlig til øl, der det bare unntaksvis er noe poeng. I farta kan jeg kun komme på lambic og gammeldags London porter av de mer kjente øltypene. Og jeg ser da bort fra alle variantene av half-n-half, for de blandes jo på tappingstidspunktet. Vi må også se bort fra den utbredte praksisen blant industribryggeriene med å blande to batcher som spriker i hver sin retning: kanskje den ene har litt for mye humle, og den andre har litt for lite - bland dem og få et øl som matcher profilen. Ofte sikter man visst ofte litt på siden av målet når det brygges, nettopp for at resultatet skal blandes med en annen, komplementær batch som heller ikke traff helt.

Følgelig, det man blander i ølproduksjon er ikke det ferdiggjærede ølet, men malten som går til brygging. Ved å produsere malt med ulik profil, kan man sette sammen nærmest en uendelig mengde kombinasjoner av egenskaper i den malten som går til mesking. Det er to store fordeler med det:

• Maltprodusentene kan konsentrere seg om å lage et lite antall malttyper, for bryggeren kan mikse dem for å få omtrent den malten man trenger. Resultat: omtrent samme brede utvalg med mindre innsats og lavere kostnader!

• Utbyttet synker jo mørkere malten er brent. Om man vil ha et mørkt øl, så må man enten bruke malt som gir dårlig utbytte, eller man blander litt ekstra mørk malt inn i vanlig lys pilsner eller pale malt. Resultat: bedre utbytte og lavere kostnader!

Men det var ikke alltid slik. Går vi tilbake til det tidlige 1700-tallets England, brukte man tre typer malt: pale, amber og brown - og joda de blandet dem også, men det var tre malttyper som var utviklet for å brukes til single malt øl. Til en dyr pale ale brukte man 100% pale malt osv.

Det var først rundt Napoleonskrigene at man tok i bruk hygrometer i stor skala og man innså at det var bedre økonomi i å brygge på dyr pale malt med litt tilsatt ekstremt mørk malt for fargen, enn å brygge fra en ren brown eller amber malt. Rett nok var brown malt billigere, men utbyttet (av sukker, som gav alkohol) var også lavere - mye lavere og oppveiet for den høyere prisen til pale malt. Dermed brast demningen, og det ble kappløp mot å utvikle oppskriftene med en blanding malt som gav godt med sukkerekstrakt, uten å kompromisse smaken ... vel, uten å kompromisse smaken for mye. Samtidig dukket det opp patentmalt, som var svartbrent malt som hadde null verdi for gjæring, men som gav masse farge og brentsmak - jeg hadde nær sagt bryggerinæringens svar på konditorfarge.

Og slik er det fremdeles. Du har sikkert lest på etiketter der det står noe slikt som «Vårt øl er brygget av den fineste pale malt, blandet med en mindre mengde eksklusiv karamellmalt for farge og smak.» Det de egentlig sier er at de er gjerrigknarker som ikke ville betale for en spesialmalt som passet til deres brygg, så de blandet to andre malttyper så gjennomsnittet ble sånn omtrent rett. Til deres unnskyldning må det også nevnes at bryggeriene i gamle dager hadde egne malterier, så de lettere kunne få laget malten akkurat slik de trengte den til de ulike ølene.

Ironisk nok har også antallet malttyper eksplodert, for nå har vi en rekke såkalte spesieltmalt som smakssetter ølet med én delsmak, men er altfor sterk til å brukes i alene eller i store kvanta.

Det bringer oss over til single malt øl. Sett at bryggeren oppgir den frihetsgraden han har gjennom å blande malt. Sett at han sier at han skal bruke 100% av én maltsort, og heller behandle den slik at den gir de smakene han er ute etter. Sett at bryggeren ser på malt som en del av bryggeprosessen, ikke bare en råvare som leveres i sekker. Sett at bryggeren sier: vi begrenser oss til å bruke bare ett maltslag i ølet, men vi skal lage stor kunst og god drikke av det likevel.

Jeg mistenker at det gjør det enda vanskeligere å brygge spesielt de mørkeste og mest ekstreme ølene. Samtidig tror jeg det vil gi en brutalt endret smaksprofil på mange av de ølene man tilsynelatende kan brygge. Et eksempel er bayeren, som er av de få ølene som fremdeles brygges som et single malt øl. Man kan brygge den av 90% lys pilsnermalt og 10% mørk, karamellisert münchnermalt, eller man kan brygge den av 100% lys, lett karamellisert münchnermalt. Jeg tror jeg vet hva jeg foretrekker.

Dette er en brygge-retro-trend som sikter på å gå tilbake til røttene. Det forutsetter at man tar malt og malting på alvor, og at man er ekstremt påpasslige i valg av malt. Ja, kanskje man må helt tilbake til tiden da malting var en integrert del av bryggeprosessen. I så måte er stjørdalsølbryggerne forbilledlige, for de malter sitt korn selv, og bryggingen deres starter med å malte kornet. Kornet som går inn i ett øl, kommer ifra én batch malt. Riktignok kan maltet innen én batch bli ujevnt varmet opp og tørket og det kan være stor variasjon fra korn til korn, men det er også en del av prosessen.

Jeg ser også en tendens til å reversere «digitaliseringen» av ølbryggingen - og jeg tenker ikke her på datamaskiner, men på at råvarene skal være konsistente, ensartede, beregnbare, repeterbare og ISO-sertifiserte. Med andre ord, brygger man samme ølet to ganger, så trenger man bare å gjennomføre de samme operasjonene på det samme settet med råvarer, og man er i mål - i hvert fall i teorien. Jeg forstår godt at det er praktisk og trygt for en brygger, ja til og med en økonomisk nødvendighet, men det er mer en maskinell industribehandling enn det egentlig er håndverk. Med ekte håndverk er det kanskje slik at målet å bringe det maksimale potensiale ut av råvarer av varierende kvalitet. Av og til blir det bra, av og til greit nok, av og til topp. Det holder alltid spesifikasjonene, men det er aldri helt likt.

La meg her komme med en analogi til båtbygging. Idag har vi skipsverft som bestiller råvarer som holder en viss spek som passer til byggetegningen for skipet. Det er fint og flott og strukturert og økonomisk effektivt. I gamle dager hadde vi skipsbyggere som startet med råvarer - tømmer - og forsøkte å få mest mulig ut av disse: utnytte styrkene, nøytralisere svakhetene, dra nytte av formene ... og de justerte sluttproduktet - skipet - etter hva råvarene i det enkelte tilfellet tillot og krevde. Dét er ekte håndverk.

Jeg tror det er nyttig å se på malting som en del av bryggeprosessen, men jeg vet ikke om det å holde seg til én type malt er hensiktsmessig. Det er litt som å spille ping-pong med lapp foran det ene øyet - et selvpålagt hinder som gjør at man kan være litt mer stolt av å få til et godt produkt. Men bryr kundene seg utover om det smaker bedre? Som en slags vrien étyde? Gjerne. I den grad det gir en annen smak? For all del. Men for bare å gjøre det? Tja ...

Men vi vil sikkert se mer til single malt øl.

Og på tampen, til ettertanke: pilsner er sannsynligvis det ølet som oftest produseres som single malt.

July 22, 2010 20:29 UTC

De fleste bør vel ha fått med seg at jeg er bibliotekar, og de som ikke har det vet det altså nå. Og det er ingen hemlighet at jeg elsker jobben min. Her en dag tok jeg med fotoapparatet mitt på jobb og tok noen bilder, siden jeg hadde lest Stjernesøkerens innlegg om sin arbeidsplass. På Twitter utfordret hun oss sågar om å poste bilde av vårt kontor! Men å skulle ta bilde av kun kontoret mitt ville kanskje blitt kjedelig, så jeg tenkte jeg kunne ta bilder fra forskjellige steder i biblioteket.

Jeg starter med kontoret mitt. Etter å ha jobbet i skolebibliotek med kun en skranke nesten midt i biblioteket, var det deilig å komme til et sted med et eget kontor, hvor jeg kunne få fred og ro til katalogisering og annet indre arbeid. Å til stadighet bli avbrutt i det man jobber med kan være ganske slitsomt! Mitt nåværende kontor bærer preg av at det er barne- og ungdomsavdelingen jeg er “sjef” for:

Bak skranken tilbringer man også noen timer. Jeg trives veldig godt der også, man treffer så mange hyggelige mennesker!

Inne på biblioteket har vi et galleri hvor det blant annet er hengt opp noen kasser med grønne planter. Det er ikke uten grunn biblioteket kalles for byens oase:

Og her er inngangen barne- og ungdomsavdelingen:

Vi forsøker dessuten å fronte flest mulig bøker:

Jeg trives veldig godt på arbeidsplassen min. Det er et godt sted å være. Ikke rart dagene går fort!

July 22, 2010 14:37 UTC (Comments)

Gyldendal lyser i disse dager ut romankonkurranse med en førstepremie på 100.000 kroner! Stikkordene er “romantikk”, “fysikk” og “mystikk”, og målgruppa er ungdom fra 15 år og oppover. Gyldendal skriver blant annet følgende på sine hjemmesider:

Nasjonalt senter for realfagsrekruttering (RENATEsenteret) ønsker å gi realisten/teknologen et nytt og heftig image. Derfor inviterer de, i samarbeid med Gyldendal, til konkurranse om beste skjønnlitterære ungdomsroman. Målgruppa er ungdom i alderen 15 år+ som skal ta stilling til de store spørsmålene i livet; hvem er jeg og hva skal jeg bli.

Tematikk og kunstnerisk frihet

For å nå opp i konkurransen er det viktig å skrive slik at ungdom kjenner seg igjen i romanens personligheter, miljø og språk. Ungdomsromanen skal ikke være en fagbok, men en fengende skjønnlitterær bok som gjennom bruk av mystikk og romantikk trigger interessen for teknologi og realfag, for eksempel fysikk.

Både nye og etablerte forfattere er velkomne til å delta i konkurransen, og fristen for å sende inn manus er 1. november i år. Vinneren vil bli kåret til våren.

July 22, 2010 06:18 UTC (Comments)

I hodet mitt har Teletubbiessangen husokkupert noen hjerneceller og ville ikke la seg kaste ut. Det kan være ille nok, men nå har den morphet til noe som likner vel så mye på kontakt-jingelen ifra Nærkontakt av tredje grad. Og akkurat dét er litt surrealistisk.

Kanskje jeg blir kvitt det nå, når jeg forhåpentligvis påfører andre det samme mentale viruset?

July 22, 2010 06:17 UTC

July 21, 2010

Gustav Foseid tipset meg om en ny og nyttig site. Det er noen tyskere som har satt opp et kart over brewpuber og brukt det fri kartet OpenStreetMap som grunnlag. Når en pub registreres i OpenStreetMap kan man markere den som brewpub, og vips, så dukker den opp på Open Brewpub Map.

Neida, det er ingen måte å rangere eller score pubene og deres utvalg på, det er en måte å plassere ting på kartet. Åh, hører jeg noen mumle om at RateBeer har bra nok kart? Tja, RateBeer har sikkert flere brewpuber og mer detaljert informasjon om den enkelte puben, men de suger skikkelig på kartplassering. For eksempel, av fire steder i Trondheim kan du ikke se puben eller dens skilting fra tre av posisjonene som RateBeer oppgir. Open Brewpub Map har bedre nøyaktighet i plassering. Poenget er at plasseringen til RateBeer ofte er automatisk utfra adresse - og der bommer Google Maps litt. Mens Open Brewpub Map er basert på at noen har vært ute i terrenget og manuelt registrert koordinatene. Dessuten kan du oppdatere dataene om de er gale.

Om du har data som Open Brewpub Map kan oppdateres med, så er det bare å kaste seg inn i OpenStreetMap, men det er kanskje en litt lang og småfrustrerende vei å gå om det bare er for å registrere en brewpub. Det er nemlig ikke så enkelt som bare å klikke på kartet og plassere en brewpub der, eller ta jeg feil nå?

I skrivende stund er det 8 i USA/Canada, 4 på de britiske øyer, 2 i Norge, 1 i Finland, kanskje 70-80 spredd i Mellom-Europa, og 1 i Japan. Om dette går som med OpenStreetMap ellers, så har vi noen hundre i løpet av sommeren og et firsifret antall før jul. Det kule her er at alle puber markeres, og det er mulig å tagge dem for spesielle egenskaper, der at den er brewpub er en slik. Jeg ser for meg tags for utvalgspub og real-ale - og det skulle ikke forundre meg om det allerede finnes.

Forresten er OpenStreetMap et spennende prosjekt i seg selv. Det går ut på å lage et kart som er helt uten opphavsrettslige begrensninger og dermed kan brukes til hva du vil. Tenk på det som wikipedia for kart. Du finner det på openstreetmap.org. Har du en GPS kan du være med å lage det nye kartet. Gustav er en av de norske ildsjelene, og han har sammen med en annen god bekjent av meg - Magne Mæhre - lagt i en langvarig krangel med norske kommuner for å få ut de offisielle norske kommunegrensene. Tro det eller ei, men sjansen er nær 100% for at kommunen du bor på forespørsel vil nekte å opplyse om hvor grensa mot nabokommunene går. De vil nok svare på om et bestemt sted ligger innenfor eller utenfor kommunen, men grenselinja som sådann og de eksakte koordinatene får du ikke ... for de eies av Statens Kartverk. Vil dere lese mer om deres kamp mot kommunebyråkratiet og kartadelen, sjekk frigeonorge.net.

July 21, 2010 13:29 UTC

En av fordelene ved å ha hage, er at man kan dyrke sin egen humle. Da vi flyttet til Sverresborg, plantet jeg ganske raskt noen humler jeg fikk fra svigers. Jeg tror de er samlet inn fra ulike steder i Trøndelag - og muligens én som var medrasket fra Tyskland.

Uansett, første året var de pislete, andre året kom det såvidt noen kongler på dem. Men i år ser det ut til å bli masse kongler. Dette må brukes i et brygg: grønn, utørket humle av ukjent type. Jeg vet ikke om det blir en suksess, men det blir helt sikkert ikke kjedelig.

Humla i hagen (foto: anchr)

Det bringer meg over på et bevaringsarbeid som noen trenger å nøste opp i. I Norge var det påbud om humledyrking fra 1400-1500-tallet eller deromkring, og selv etter at påbudet opphørte, dyrket man humle til gårdsbrygging. Fremdeles er det gårder der humla kommer villig hvert år - enten den brukes til brygging eller ei. Det må ha skjedd et enormt arbeide med å velge ut de beste humletypene for norsk klima, og alt dette forfaller når de norske humlesortene ikke tas vare på.

Poenget er at humla er det som gir ølet sitt terroir. Man kan dyrke genetisk lik humle to ulike steder, og det gir forskjellig resultat. Momenter som jordsmonn, sol, temperatur, årstidsvariasjoner, dagslengde og sikkert ørten andre faktorer spiller inn og må samspille med humlas gener. Den tyske humla blir kanskje ikke engang tilstrekkelig moden alle steder i Norge. Gjennom evolusjon og bondens utvalg har man plukket ut de humlevariantene som over århundrene har vist seg å gi best resultater i vårt klima. Eller rettere sagt, man har valgt et knippe ulike humletyper som passer de ulike mikroklimaene i Norge.

Men selv om humla vokser villig i Norge, så er det ikke et godt sted å dyrke den i stor skala. Dermed har vi latt de norske humletypene leve sitt eget liv, mens vi har importert Hallertau og Cascade i prosessert tilstand, eller man har ganske enkelt brukt anonym apotekerhumle til brygging.

Liksom man har samlet inn gamle hus, rosebusker, folkeviser, dialektord, stedsnavn og eventyr, så trenger man også å ta vare på den lokale humla. Her er et oppdrag til alle leserne med en egen hage: skaff deg kontakt med noen som har gammel humle voksende, ta stiklinger og plant dem i din egen hage. Snakk med historielag, den lokale avdelingen av Norges sopp- og nyttevekstforbund eller lokale botanikere for å vite hvor du skal lete. Noter ned hvorfra humla er hentet, og evt hva som vites om dens bruk i øl. Humle er nesten en ugressplante, så den trenger ikke så veldig gode levekår. Normal jord og litt oppbinding, så overlever den - og kan du gi den mer, så kan den trives. Gi den gjerne en lun solvegg, der trenger den ikke så mye plass, og den er dekorativ.

En gang i fremtiden kommer man til å forvente norsk humle i et norsk tradisjonsbrygg. Om vi da ikke har tatt vare på de norske humlevariantene, så kan vi heller aldri troverdig gjenskape gamle norske gårdsøl.

Ved Klostergården håndbryggeri har de startet å eksperimentere med humletyper i ikke-triviell skala på åker, og all ære til dem for det. Jeg har sett humle vokse på veggene utenfor Trondhjem Mikrobryggeri, Ruten Fjellstue og Haandbryggeriet - uten at jeg vet hvor mange av dem som er annet enn til dekorasjon. Flere burde følge i deres fotspor, og NorBrygg, et universitet eller hobbybotanikere i Norges sopp- og nyttevekstforbund burde koordinere arbeidet, registrere voksesteder og hjelpe med klassifisering.

Noen burde starte aksjonen La Humla Overleve!

July 21, 2010 01:00 UTC

July 20, 2010

Øl er et ufarlig rusmiddel - det er i alle fall konklusjonen min etter å ha lest ulike bøker om rusens kulturhistorie. Og la meg med en gang ile til og si at jeg ikke mener alkohol er ufarlig, den er bare ikke samfunnsnedbrytende per se. Det er få som har drukket ut sin øl og så kommet på nye religioner eller samfunnsomveltende ideer. I hvert fall om vi sammenlikner med andre rusmidler som ikke lengre er i lovlig omløp. Rett nok kan man drikke seg til mot og forsøke å sette ut i livet det impulskontrollen tidligere har hindret en i å gjøre, men det ligger få nye tanker i det, bare gamle idéer man utenfor fylla har styrt klar av. Etter en helaften med alkohol våker man opp med bakrus, ikke med en ny verdensanskuelse. Forøvrig, at alkoholisme kan være samfunnsnedbrytende er en helt annen sak - men heller ikke den er samfunnsomveltende.

Derfor er alkohol et vennligsinnet rusmiddel - dvs venneligsinnet for enhver makthaver. Der hvor hamp, opium, sopper og alt det andre er tvunget ut og bort og vekk, der har alkoholen relativt uhindret fått lov til å fortsette. Idag eksisterer den side om side med et to andre milde og samfunnsmessig ufarlige rusmidler: koffein i kaffe, cola-drikker og te, og nikotin i tobakk. Førstnevntes mildt oppkvikkende effekt er så akseptert at de fleste arbeidsgivere uten den minste betenkelse sponser dine ansattes kafferusbruk - ja, de ser det som ønskelig for å holde folk våkne.

Disse tankene kom etter å ha lest Richard Rudgleys «The Alchemy of Culture - Intoxicants in Society», der forfatteren forsøker å argumentere for at alkohol - enten det er vin eller øl - kan ha kommet etter bruken av psykoaktive rusmidler som hamp og opium. Han har et poeng når han viser til de eldste kjente alkoholiske drikker, som synes å være blandingsprodukter, dels mjød, dels øl, dels vin, og alltid med en mengde urter. I Norden kjenner vi Egtvedpigen - som riktignok er et meget sent funn, om enn tidlig i nordisk sammenheng. Langt tidligere er Jiahu i Kina, som er datert tilbake til 7000 BCE.

Han går så langt som til å foreslå at alkohol i utgangspunktet kanskje mest var et middel for å løse opp substanser i urter, og at det først senere har fått et rusmiddelliv for seg selv. Det er også et poeng at alkoholholdige drikker enten trenger kompleks bearbeiding (som malting og mesking) eller baserer seg på frukter som idag er som den reneste frankenfood-aktige sukkerbomben i forhold til variantene av plantene som våre forfedre startet å foredle. Var det sukker i dem? Ja. Var det mye? Nei. Selv om fruktdisken på supermarkedet bugner av søte og frodige frukter og bær, så var det ikke slik det engang startet. Tenk markjordbær i forhold til supermarkedjordbær.

I forfatterens tanker er alkohol den samfunnsmessige ufarlige rusen, den sosiale rusen og den tillatte rusen, mens halucinogener fra planter var den hermetiske, religiøse, enteogene, innsiktsbringende og revolusjonerende rusen, den som gav ny verdensanskuelse og forståelse.

Det er fornøyelig når han beskriver zoroastreren Arda Wiraz' mang-trip til himmel og helvete i en fremstilling som minner om både Den gudommelige komedie og vårt hjemlige Draumkved. Nå skal jeg ikke ha beskyldt Dante for å ha vært på syretrip, men han skrev neppe sitt opus mangum etter en helaften i vinkjelleren. Alkohol avstedkommer drikkeviser, ikke verdenslitteraturens epos.

Nokså harmløst, med andre ord.

July 20, 2010 01:00 UTC

July 19, 2010

Marielle har tagget meg, og jeg skal visst svare på noen bokspørsmål…

Hvilken bok leser du akkurat nå?

Som mange andre bokelskere leser jeg alltid flere bøker på samme tid. De to jeg nok bruker mest tid på akkurat nå er Cuban Heels av Emily Barr og Drømmehjerte av Cecilia Samartin.

Hvor liker du best å lese?

Jeg kan lese ca overalt, men et av favorittstedene er helt klart på kafé. Det er noe med atmosfæren, samt det å på en måte være alene, men ikke alene på samme tid. Dessuten er det sjeldent forstyrrelser på kafé.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Hm… Ingen jeg har sterkt ønske om at skal bli filmatisert, men skulle gjerne sett at Queen of the Damned av Anne Rice fikk en ny filmatisering. Den som ble laget er så hårreisende dårlig at man kan grine av mindre.

Hva er favorittboken din?

Neverwhere av Neil Gaiman.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Har nok ingen favoritt… Mange fine.

Ja, og så skulle jeg tagge tre stykker… Hum… Okei, jeg tagger Hans Petter (søt hevn), ziarah og Caroline.

July 19, 2010 03:50 UTC (Comments)

Jeg ble litt bitt av basillen med hensyn av å finne ut hvilket skip som var avbildet på boksene og flaskene med Arendals Pils. En tur til biblioteket i Arendal gav meg tilgang til 90-årsjubileumsboka for Arendals Bryggeri, men det er synd å si at den gav Svaret(tm). Den besvarte noen, men åpnet også flere nye spørsmål.

Som tidligere nevnt er det brukt et skip - trolig en sent 1700-talls fregatt på flaskene og boksene med Arendals Pils. I tillegg til det bruker Arendals Bryggeri et annet skip som bryggerilogo. De to kan kanskje forveksles om man kaster et overfladisk blikk, men det er helt klart to ulike bilder. Her er logoen fra dagens pilsner, og en pilsneretikkett fra 1931, som avfotografert fra jubileumsboka.

Etikettskipene fra idag og fra 1931 (foto: anchr)

Men aller først, søket i historieboka avslørte enda et etikettskip, en fullrigger i profil. Et søk på nettet viser at man tidligere brukte en variant av Arendals byvåpen på etiketten, her er et par eksempler som er hentet fra Norwegian Collectors øletikettsider:

Etiketter med Arendals gamle byvåpen

Det er ikke noe veldig uvanlig i at man brukte byvåpenet på etikettene. Flere andre bryggeri har brukt riksvåpen eller byvåpen, så som gamle Lillehammer bryggeri, Hamar bryggeri og Throndhjems bryggeri.

Det gamle byvåpenet
Kilde: Aschehougs 1920-utgave

Merk forøvrig at de to skipene er litt forskjellig tegnet i de to byvåpnene på etikettene, og de er igjen forskjellige fra det offisielle byvåpenet på første fjerdedel av 1900-tallet. Men alle elementene er der: Riksvåpenet omgitt av grantrær, med en tremaster seilende på bølgene bak. Arendals byvåpen var i utgangspunktet hentet fra en signetring som en sorenskriver brukte, og det var først ved byens 200-års jubileum i 1923 at man kom igang med å lage et heraldisk mer korrekt byvåpen, noe som resulterte i dagens byvåpen. På dette tidspunktet hadde altså bryggeriet benyttet seg av byvåpenet.

Dagens byvåpen
Kilde: Arendal kommune

Her forlater vi kjennsgjerningene og går over på min synsing. Vi skriver som sagt første halvdel av 1920-tallet. Avholdsfolket står som sterkest. Samtidig bytter byen sitt våpen, og det er nærliggende å tro at de samtidig strammer inn på hvem og hva som bruker byens våpen som egne logoelementer. Jeg vil tro at Arendals bryggeri neppe har ønsket å bli seende uoppdatert ut ved å fortsette å bruke et foreldet byvåpen. Samtidig er det nærliggende å tro at forsøk på å bruke det nye byvåpenet ble slått ned på. I jubileumsboka fra 1931 - syv år etter byvåpenskiftet - er det gjengitt syv etiketter, og der er vist noen øl med en fullrigger som synes tatt rett ut fra det gamle byvåpenet. Det er nærliggende å trekke den slutningen at når fullriggeren er brukt alene på etikettene, så er det som et element hentet fra det gamle byvåpenet. To eksempler på bruk av denne fullriggeren er vist under:

Etikettskipet bayer og landsøl fra 1931 (foto: anchr)

Vi har da sannsynliggjort en forklaring på ett av etikettskipene til Arendals bryggeri. Om det er mulig å spore det videre tilbake, så må det være ved å sjekke bakgrunnen for motivvalg hos den sorenskriveren som først brukte det. La oss ikke gjøre det her og nå.

I jubileumsboka fra 1931 dukker det også opp et annet skip som er veldig likt dagens bryggerilogo. Den har vært tegnet flere ganger, og har utviklet seg litt over årene. Men hovedelementene er gjennomgående de samme: rigget som bark (evt med latinerseil på kryssmast), mersseilene er beslått. Det er et digert norsk flagg akter, skipet sees fra fra babord akter side, det er fire vinduer i et galleri akter. Det vist i pilsneretiketten i starten av dette innlegget, og under er vist fire andre gjengivelser som viser at det tydelig er samme skip, men at utformingen har vært endret noen ganger. Etiketten med mørkt eksportøl viser omtrent samme skip som på pilsneretiketten i starten av innlegget, med unntak av fargeleggingen. Bildene er vist i antatt kronologisk rekkefølge. Hmm, er det bare meg som får en fornemmelse av at det avbildede skipet blir større og staseligere for hver versjon?

Variasjoner over bryggerilogoen på ulike etiketter
(Kilder: øverst til venstre: fra labologist.no sin oversikt over gamle norske øl-etiketter; nederst til venstre: fra Arendals Pilsens Venner i Trondheim; de to øvrige: fra salgsannonser på skrotnissen.no (her og her))

Man kunne mistenke bryggeriet for å omgå et evt forbud mot å bruke byvåpenet ved å lage en litt mer naturtro gjengivelse av skipet i byvåpenet, fra en litt annen vinkel. Men det er viktige forskjeller. Bryggeriskipet har ikke flagg på baugspydet, det har beslåtte bramseil, øvre seil på kryssmasta har ikke et råseil. Dessuten virker det ikke som om de tidligste utgavene av denne logoen er så veldig naturtro. Om bildet har blitt tegnet på 1920-tallet, er det neppe et bilde av noe daværende eksisterende skip. Kanskje kommer man ikke lengre enn til å konkludere med at det er et skip til erstatning for - eller til forveksling av - det nye byvåpenets skip?

Den nye logoen (foto: anchr)

Når bryggeriet har blitt selvstendig igjen, og har startet å profilere seg - om enn aldri så lite - under egen logo, så synes det som de har valgt den versjonen av logoen som er gjengitt på bayer-etiketten over - muligens med noen små variasjoner.

Hvorfor fortsatte man ikke med fullriggeren i profil? Tja, det var et motiv som var ekstremt ikonisk idet enhver styrmann eller skipper fikk malt skipet «sitt» i en eller annen utenlandsk havn. Det var en hel liten industri i å male skip, noen produserte halvfabrikata malerier, så kjøperen kunne ta utgangspunkt i et maleri med et skip som liknet (eller vi hvert fall se bakgrunnen rundt skipet) og se omtrentlig hvordan det ble, så oppdaterte man for hvordan skipet faktisk så ut og forretningen var gjort. Disse maleriene viste typisk skipet i profil og i tillegg var det gjerne også vist i bakgrunnen, sett bakfra. Om alle sørlandske hjem på 1920-tallet var proppfulle av slike malerier med «profilbilder» av skip som foreldre og besteforeldre hadde seilt på, så kunne det gamle profilbildet kort og godt fremstå som særdels uhippt - litt «forrige tiår» - en dødssynd for ethvert moderende bryggeri.

Og hvorfra kommer så dagens pilsnerskip? Tja, jeg vet ikke. Det må ha dukket opp langt senere, kanskje så sent som 80- eller 90-tallet? Det finnes ingen elementer av dette skipet i tidligere logoer. Joda, rett nok var logoskipet blitt justert og oppdatert, men som vist over er overgangen til pilsnerskipet et så brutalt brudd med den gamle logoen at det må regnes for en ny logo, ikke bare en oppdatering. Tidligere har jeg påpekt at det synes som det er et lite utsnitt av et større bilde, kanskje tatt fra en sjøslagscene ifra en bok. Det er også interessant å se at bryggeriet har gått bort fra navnet Arendals skrevet i den spesielle håndskriftsfonten som står så prominent på pilsneretikettene.

Og som ikke dette er nok, da jeg kjørte forbi Arendals bryggeri på siste feriedag, oppdaget jeg enda et skip malt på en av bygningene. Det synes å være en hanseatisk kogge, og kan umulig ha noe med saken å gjøre ... nope, det må være knyttet til noe ganske annet.

July 19, 2010 01:00 UTC

July 18, 2010

Her er et lite, men enkelt prosjekt for hjemmebrygging. Jeg sitter i skrivende stund på hytta, der jeg egentlig ikke har mulighet for å brygge. Derfor denne enkle versjonen, der alle ingredienser er tilgjengelige fra enhver Rema eller Kiwi. Det er mulig du er i samme situasjon, og her er en idé til tidsavspredelse.

1. Skaff tre 33cl flasker vørterøl, en pakke Idun original brødgjær (ferskgjær, også kalt pressgjær) og en tom halvannen liters plastflaske med skrukork (f.eks en Farris-flaske). Sjekk datostemplingen på gjæra i butikken. Finn en ren, finmasket klut, en kniv, en bolle og et strikk på kjøkkenet.

2. Klar til gjæring (foto: anchr)

   Dytt pakka med gjær ned i plastflaska. For å få dette til, må du skjære den opp i biter som får plass i åpningen. Vær sikker på at kniven du bruker til å skjære med er helt ren. Om du er usikker på om de kan ha kommet til bakterier til gjæra, så skjær gjerne vekk overflatene før du starter, for du trenger egentlig ikke hele gjærpakka.

3. Skyll plastflaska godt. Velg fortrinnsvis en flaske man ikke har drukket fra, evt kjør flaske og skrukork i oppvaskmaskinen. Bruk gjerne en flaske som det kun har vært vann uten annen tilsetning enn kullsyre, da kan du egentlig kutte ut skylling og vasking helt, sålenge du ikke har drukket direkte fra flaska.

4. Åpne en-og-en flaske med vørterøl, og hell dem forsiktig ned langs innsiden av plastflaska. Poenget er kort og godt at du må forsøke å få minst mulig skum - evt kan du gjør det over vasken og la skummet renne av. Samtidig må du unngå at det skvulper så det «piskes» inn luft i vørteren - dog er dette neppe et stort problem, for det skilles ut så mye CO2 at det neppe kommer til luft. (Det er mulig man burde tilsette gjæra etterpå, eller ha noen korn sukker eller salt i vørterølet for å frese ut CO2 ... jeg vet ikke, men skal eksperimentere.)

5. Ikke skru plastkorken på, for det kommer til å produseres masse gass i flaska under gjæringen. Strengt tatt kunne du ha brukt korken skrudd på så løst at overtrykket slipper ut, men det er risikofylt, for om det tetter seg, har du potensielt en omfattende vaskejobb foran deg. Det tryggeste er å bruke en ren, tettmasket klut lagt dobbelt eller trippelt over tuten, og festet med strikk rundt flaskas hals. Det hindrer at støv kommer inn, samtidig som gas slipper ut. Vær sikker på at kluten er ren!

6. Sett flaska på et sted der det er en jevn varme på rundt 20 grader. Med Iduns pressgjær for brødbaking kommer gjæringen temmelig raskt igang. Du kommer til å se bevegelser i vørteren etter få minutter. Magni insisterte på at jeg skulle sette flaska oppi en bolle. Det var bra jeg ikke protesterte, for under stormgjæringen ble det presset både gjær og øl ut av flaska. Iduns brødgjær er ingen attgløyme.

7. Etter stormgjæringen (foto: anchr)

   Når gjæringen er kommet skikkelig igang, pass på ikke flaska tetter seg, for da bygger det seg opp trykk i den. Er du usikker, så klem på flaska, er den hard er det trykk i den og du bør stake opp åpningen (gjøres utendørs), er den myk er det ok.
8. Ideelt sett bør du etter at gjæringen har nådd toppen og er på god vei tilbake tappe ølet over på en ny, ren flaske. Slik kvitter du deg med gjæren og masse grums som nå sikkert har satt seg på innsiden av flaskehalsen og rundt tuten.

9. Når gjæringen er i ferd med å slutte, kan du fjerne kluten over tuten og skru korken på. Det vil gjøre at resten av kullsyra blir i ølet. Men du bør overvåke flaska jevnlig, dersom den blir hardere enn du forventer en Cola- eller Farrisflaske, så skru opp korken og lett på trykket.

10. Når gjæringen er nærmest over, og du har fanget riktig trykk med kullsyre, sett flaska i kjøleskapet. Den burde klarne i løpet av noen dager. Ikke vent for lenge med å drikke den. Levende øl er ferskvare, og dette er neppe noe modningsprodukt. Den burde holde seg god i et par uker i alle fall.

11. Når du serverer ølet, forsøk å unngå at bunnfallet følger med under skjenking. La den gjerne få varme seg litt i glassene, for vørterøl har nok smak - hvilket den trenger for å kunne balansere all sødmen.

Dette var kortversjonen. Det er mange mulige forbedringer her som jeg har utelatt, for feg har forsøkt å beskrive det så enkelt som mulig, og uten andre hjelpemidler enn de man får i en hvilken som helst dagligvareforretning. Her kommer noen kompliserende tips.

• Om du har tilgang på en gjærlås med gummiforing, så er det langt bedre enn å la skrukorken sitte løst på eller bruke en klut. Det gir mye bedre sikring mot infisering av ølet, og dessuten er det enklere å beregne kraften på gjæringen (dvs: hvor hyppig plopper det). Gjør-det-selv-gjærlåser kommer i mange versjoner, partyversjonen er et sugerør med bøy, koblet til en balong med nok vann til at sugerøret inni balongen kommer under vann. Når balongen blir slapp er gjæringen over.

• Om du får tak i en pakke med ekte ølgjær, så er den bedre enn Idun brødgjær. Bruk helst overgjær. Ulike gjærtyper vil gi ulike smaker på ølet. Men merk at en pakke med tørr ølgjær kommer til å bruke mye lengre tid på å komme igang og på å gjære.

• I stedet for å skru til korken når gjæringen begynner å fisle ut, kan du la den gå helt ut, deretter tilsette et par teskjer sukker, og så skru korken helt fast og la det stå i samme varme som tidligere et par dager til. Dette er en fremgangsmåte som har enklere timing.

• Normalt skal man tilsette langt mindre gjær, samtidig som man får mye luft inn i vørteren før gjæra tilsettes. Men vi løser dette ved å tilsette «nok» gjær (i disse mengdene er den likevel billig nok) og ikke lufte. Derfor er det nyttig om du heller vørterølflaskene på plastflaska uten å skvulpe så mye.

• Ikke la flaska bli utsatt for sol, det setter usmak på ølet.

• Vi bruker her veldig mye gjær, og for mye gjær kan sette usmak på ølet, men det burde gå greitt om du drikker det raskt - eller om du tapper om etter at stormgjæringen har avtatt.

• Vi bruker en flastflaske fordi den lar deg enkelt måle trykket (kjenn om den er hard) og slippe ut trykket (løsne litt på skrukorken). Proffe bryggere har dyrere og mer avansert utstyr, men det koster også endel mer enn de 2,50 som er panten på en plastflaske (dessuten kan du fremdeles skylle og levere plastflaska til pant, så strengt tatt er den gratis).

• Jeg har ikke her og nå mulighet for å måle sukkerinnholdet i vørterøl, men om jeg skal estimere utfra informasjonen på etiketten og noen gamle formler jeg tror sitter korrekt i bakhodet, så har vørterølet et potensiale til å nå rundt knappe 5% abv - og det er egentlig nok.

• Om du likevel vil ha et sterkere øl, kan du helle på ønsket mengde med Moss maltekstrakt (ok, du kan også bruke sukker, da). For hver 100g med maltekstrakt, er det maksimalt potensiale til ca 50g alkohol, hvilket utblandet til én liter veske gir litt over 6% alkohol - eller i praksis kanskje 5% fordi du ikke får en perfekt utgjæring (utregningen er også her tatt på gefühlen). Du ønsker med andre ord garantert ikke å lempe et helt glass maltekstrakt i en halvannen liters flaske med en liter vørterøl. Nei, du ønsker IKKE det.

Fortæring av resultatet (foto: magnio)

Lykke til med prosjektet! Det er enkelt, det er lite og ingrediensene er billige. Om du aldri før har brygget, så er dette et godt startprosjekt. Om du brygger men har strandet på familiehytta langt fra kjellerbryggeriet ditt, så er dette et godt sommerprosjekt. Om du bare er tørst, så er dette en god unnskyldning for å kjøpe et par flasker ekstra med Bris eller Farris.

Ble det bra? Vel, jeg kastet det frem i vår årlige sommerblindsmaking på verandaen. De andre - Frode Bergh og Gustav Foseid - hadde naturlig nok store problemer med å plassere dette brygget - det smakte litt sært, men ikke så ille at de trodde det måtte være en merksnodighet fra ett eller annet norsk, kommersielt bryggeri.

Og nok en gang: om du gjærer på en flaske med tilskrudd kork, så sjekk den nøye. Blir det veldig hard, så a) slipp ut litt gass og b) sjekk den ofte/gjenta frem til den stabiliserer seg som passelig hard. Jeg spøker ikke. Seriøst, jeg mener det!

July 18, 2010 21:31 UTC

The garden is starting to look like respectable again. We should be able to go look our neighbours in the eyes even if we are not busy weeding or cutting now. Time to enjoy the garden - or preferably the garden work, as it is in now way finished. I bought some new flowers today, we plan to get some more soon and also cutting down and removing the bushes next to the entrance are on The List.

The laundry room currently only has a pile of bed linen and towels from the cabin stay. Everything else plus some are done, which meant who knows how many loads. Not doing laundry for a week and also have a backlog from before we left means a busy washing machine. I suppose we're done with laundry during a couple of days now, depending on the drying conditions.

Everything we took in from the car is also moved from the hallway to its right places, i.e. laundry, wardrobe, library, cellar etc. It tok only four days, which is amazingly quick. Usually I'll do most of mine the same day or the day after, and tease Anders to take most of his stuff over the next days. Then there has always been some plastic bags (I hate those!) left for a week or four.

Ada didn't really like the heat we have had for a couple of days here. I guess her pram is too hot for her to sleep in, even in the shade. It's not a big problem, though, we had a couple of decent days, and one hot day, and that's it. She has five short-sleeved onsies and that's plenty. I just have to remember to let her lie under an umbrella or facing the wind or in her stroller in stead of in the pram. She slept a lot and it wasn't until afterwards I realized it was too hot for her. I would have expected a more cranky baby, but she was just sleepy. I would have been more alert if she had nursed or eaten less, but she ate just like normal and was in her normal good mood (and also alert and active) when she was awake.

I have two weeks left of my full-time maternity leave now, and I plan to actually make them a fulltime leave and enjoy the summer at home. Except the two last days, when I have agreed (I think) to work as there are no technicians left at work. Which means bringing Ada to work for part of the days, as they collide with the food&drink; festival in Trondheim at the end of July. Anders is home with Ada, but he has some commitments at the festival and since they involve beer and possibly journalists, it might not be too convenient (or suitable) to bring Ada.

Going back to work will be nice. I think :-) It's been nice to be at home, too, but as most of my readers have probably sensed, I have been bored at times. Slightly so. We will share the leave 50/50 for 6 weeks in August and September, then Anders will stay at home until early March. (Then what?) But I do find it increasingly fun and interesting to be at home with a bigger child, a child that communicates a bit and responds to my gestures, so we may share the leave a bit towards the end. And Anders may be fed up in the end, too. After all both of us discarded possible degrees as kindergarten teachers.

Oh, and I have downloaded the pictures from my camera to my laptop. Next step is to get them to an online album somewhere, and after that some if them will end up here, too. I promise. Soon.

July 18, 2010 21:09 UTC (Comments)

Løsrivelse er en samling med noveller, og reultatet av et samarbeid mellom Bokvennen Forlag og Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene. I 2010 hadde Norsk Litteraturfestival tema “Løsrivelse”, og dette ble dermed også tema for novellekonkurransen som ble utlyst sammen med Bokvennen. Det juryen mente var de beste novellene ble samlet til en antologi, og det er altså denne jeg nå har lest.

Forfatterene har angrepet temaet på hver sin måte, og etter mitt syn er det vel mer eller mindre vellykket. Noen av novellene likte jeg veldig godt, men det var også noen som skilte seg ut i negativ retning. Vinnernovellen «Andre kjærlighet» er skrevet av Andreas Engh Seland, og jeg stiller meg undrende til denne avgjørelsen. Jeg synes dette om mulig var den dårligste novellen i hele antologien, og jeg likte den virkelig ikke. Jeg synes ikke den framstår som troverdig, rett og slett. Ikke tiltaler språket meg heller. «Huntonitt» av Sindre Ekrheim likte jeg heller ikke.

Heldigvis var det flere noveller jeg likte veldig godt, blant annet «Skuggeland» av Andreas Bjåstad, «Jonas» av Helene Guåker, «Hardt saman» av Kjersti Kolbotn og «Plaster på såret» av Ida Zachariassen Sagberg. Blant disse kan jeg nok ikke peke ut en favoritt, men jeg synes nok disse var blant de aller beste.

Når man leser denne samlingen tror jeg godt man kan hoppe over de novellene man ikke liker (selv om jeg valgte å lese alle). Alt-i-alt en helt grei leseropplevelse, med noen definitive høydepunkter med novellene som jeg nevnte over.

July 18, 2010 14:19 UTC (Comments)

July 17, 2010

Har du noen gang hatt lyst til å smake ugandisk ajon, malwa, tonto, kongolesisk rukutu eller nigeriansk dolo?

Det er teknisk sett ikke så vanskelig, det er bare å dra dit og komme seg utenfor turistallfarvei. Men for oss litt attgløymer med over snittet beskrankninger på eventyrlysten, finnes det et litt tamt men likevel hyggelig alterntiv: Kiva.

Kiva er et system for mikrolån. De samarbeider med en rekke feltpartnere som presenterer personer med en forretningsidé og et behov for finansiering i størrelseorden noen-tusen. Så deler de lånet opp (for risikospredning) og lar deg og meg delfinansiere dem. Ganske enkelt: micro loans meet community funding. Etterhvert som de betaler ned en hundrelapp eller to i måneden, samler det seg opp penger på din konto, som du kan ta ut eller låne ut på ny.

Jeg har forsøkt å spesialisere meg på å låne til de som brygger lokale øl. Vanligvis har de en liten pub-aktig sak, der de brygger og serverer øl - gjerne kombinert med ymse annen aktivitet.

Det er også en fin anledning til å provosere seg selv til å lese om de ulike ølene. For eksempel, waragi blir gjentatte ganger beskrevet som et brygget produkt, men det er nok heller et enkeldestillat. Det er vekselsvis beskrevet som en forvanskning av «war gin» eller «arak» - jeg stoler mest på sistnevnte etymologi. Verre enn at det er destillert (og forbudt lokalt!) er at det er status å lage variantene som river mest - og hva er da bedre å dytte inn enn batterisyre? Det er slikt man kanskje ikke ønsker å finansiere. Andre lager kort og godt gamle øltyper med aner tilbake til Egypt og Sumer - bokstavelig talt.

Kiva er også et godt, men nøkkelhullsmalt, innblikk i en verden av tradisjonelle bryggere. Gå på www.kiva.org og klikk "Lend" og søk etter for eksempel "brew". Velg også gjerne status "All" for å sikre at det faktisk er noen treff på søket, for det er ikke alltid det er noen tradisjonsbryggere som søker finansiering akkurat der-og-da. Dessverre er det unntaket at de spesifiserer navnet på hva de brygger - vanligvis er det bare navngitt som «local brew».

Helt alene er jeg ikke i min bryggerifinansiering i den tredje verden. Jeg har lagt merke til at Cardinal i Stavanger har en konto der de støtter (er det tips-pengene?) tradisjonsbryggere i den tredje verden - noe som har økt min respekt for puben betydelig.

Og for all del, det er mange andre gode formål å støtte via Kiva enn brygging.

July 17, 2010 01:00 UTC

July 16, 2010

VASKEBJØRN

Vaskebjørn,
maskebjørn,
er du der?
Luskebjørn,
buskebjørn,
kom no her!
Du kan trygt
stiga fram
og helsa på meg,
eg skal ikkje laga
lue av deg!

Fra Med kråkenebb og kråkeføter av Per Olav Kaldestad.

July 16, 2010 06:43 UTC (Comments)

Dere har vel alle sett hekser og trollmenn stå ved grytene i tegneseriene, det er nok å navne Madam Mim, Magica fra Tryll og med Miraculix. Oppi en diger gryte has de mest eksotiske og suspekte ingredienser ... og ut kommer av det hele kommer en liten kopp med magisk heksebrygg. Men hvorfor bruke så stor kjele når man trenger så lite?

Ekstremølbrygging på gang?
Source: wikicommons

Jeg tror svaret ligger i det mentale bildet vi har av heksene har tatt opp i seg elementer av den førindustrielle bryggeren: øl-kona. Det ble brygget øl lenge før man startet bryggerier, og det ølet ble brygget i hjemmene kunne enten bli solgt for å drikkes der og da, eller for å tas med - akkurat som i våre dager. Oftest var det koner som stod for ølbryggingen. Det virker som om transisjonen fra hjemmebrygging for utskjenking og salg, til profesjonelt bryggeri også er en transisjon fra et kvinneyrke til et mannsyrke, samt en transisjon fra landsbygd og landsbyer til urbane storbyer.

Så vi kan se for oss gamle dagers ølbryggere nesten som vi tenker oss Madam Mim stå og røre i gryta si. Ja, hvorfor står de nettopp og rører i gryta - tja, kanskje fordi det er viktig å blande mesken godt under mesking for å få god effektivitet? Nå kokes det ikke under mesking, men det er varmt nok til at det ryker på en kjølig dag. Og hvorfor har heksa alltid en katt - tja, kanskje er det et nyttig husdyr om man har et lager med malt til å lokke rotter?

Men hva med alle de sære ingrediensene i heksebrygget, de har vel ingenting i ølbryggingen å gjøre? Tja, si ikke det. Mangt og mye har vært brukt i ølbrygging, tildels også giftige og rusgivende stoffer. La oss derfor ikke utelukke at det fantes en mellomting mellom et rent alkoholprodukt og et rent heksebrygg med hallucinerende urter og padder.

Kjernen er at et kraftig øl alltid har hatt høy status, og én måte å gjøre rusen sterkere og fyldigere på, er å ha i urter. Både bulmurt og alrune - ja til og med pors - har vært brukt i øl og sies å ha rusgivende effekt. Dette er nettopp én av forklaringsmodellene bak renhetsloven: at man ville til livs ølene med sære urter som kunne ha en ikke helt helsebringende effekt.

Det var neppe bruken av sukker man ville til livs med Renhetsloven, for sukker var dyrt i 1516. Der bryggere på 1700- og 1800-tallet brukte billig sukker for å heve styrken på ølet, der har 1400- og 1500-tallets bryggere muligens tydd til urter for å få ølet til å «slå» litt bedre. På en måte tror jeg sukkeret er å foretrekke.

Nå forsøker jeg ikke å si at heksene var øl-koner som brygget, for så enkelt er det ikke. Men jeg tror at det mentale bildet vi idag har av hekser og trollmenn er sammensatt, og en av fasettene i dette bildet tror jeg er øl-konene.

Hvem var så disse øl-konene? Noen av dem var kanskje enker som skaffet seg et levebrød, noen spedde på familiens økonomi med et ekstra håndverk. Noen av dem solgte ølet i kanner, mens andre og også drev utskjenking i eget hjem. De synes å ha brygget litt ujevnt, slik at noen kanskje brygget for salg bare noen få ganger i året, mens andre hadde øl for salg nærmest hele tiden. Det har vært en stor og mangfoldig gruppe, og det de drev med ville vi kalt hjemmeindustri, nesten som husflid.

De er nevnt i flere sammenhenger utover middelalderen, vanligvis i forbindelse med hvilke rettigheter, plikter og skatter de hadde, samt i rettstvister de måtte komme i. De overlever lenge, spesielt utenfor byene, men forsvinner etterhvert som ølproduksjonen strømlinjeformes, oppskaleres, reguleres og skattlegges - hvilket dessverre er fire sider av samme sak, siden de som samlet inn skatter ønsket å ha så få enheter å forholde seg til som mulig.

I Norge syntes brygging i middelalderen å være en kvinneaktivitet. Når det ble en mannsaktivitet også på gårder og i hjemmene er et interessant spørsmål ... som vi kanskje kan komme tilbake til.

July 16, 2010 01:00 UTC

July 15, 2010

I 2002 – 2004 ga folaget Spartacus ut en serie reiseskildringer eller reisehåndbøker som heter “Forfatterens guide”. Det kom ut totalt seks bøker i serien:

Bringsværd, Tor Åge: London
Dahl, Kjell Ola: Venezia
Grytten, Frode: Dublin
Hjorth, Vigdis: Dubrovniik
Kvalshaug, Vidar: New Orleans
Riley, John Erik: San Francisco

Av disse har jeg lest London og Dubrovniik, og likte begge kjempegodt. Skal ikke se bortifra at jeg kommer til å låne flere bøker i serien senere… Men akkurat nå skulle jeg ønske det fantes en om New York. Desverre finnes det ingen om New York.

Egentlig er det trist at de sluttet å gi ut disse bøkene, for de var så annerledes enn andre reisehåndbøkene man leser. Jeg vet ikke hvorfor de sluttet, kanskje de gikk tom for forfattere som ville skrive om “sin” by?

July 15, 2010 15:53 UTC (Comments)

Det er stadig folk som går på en pub og bestiller «en øl», mens de aldri ville gått på en bedre restaurant og bestilt «en mat»; på en kino og bedt om billett til «en film»; eller til et reisebyrå og ønsket «en tur».

En delårsak er nok at fra slutten av 60-tallet og frem til for ganske få år siden, var øl i Norge synonymt med pilsner - den fremherskende øltypen. Det hjelper jo ikke at restauranten har den ene eller den andre pilsneren, om ulikheten mest er på etiketten og knappest inni på smaken.

Derfor er det jo litt forståelig at mange i all denne smakslikheten kort og godt ikke bryr seg - selv om det likevel er skuffende. Det er heldigvis ikke mange andre områder der man er like vilkårlig med hva man får levert når man ber om «en vare» ... men det finnes. Ost? Den skal bare være gul og kunne skjæres med ostehøvel. Når nordmenn snakker om goudaost mener de oftest generisk gulost, og alle som har smakt en ekte «oude gouda» vet at den har veldig lite til felles med de kreasjonene som norske meierier dikter ihop for å kunne balansere på kanten til hva som teknisk sett er lov å kalle «ost». Kaffe? Den skal være brunsvart, varm, ha brentsmak og gi oppkvikkende koffein. Kanskje er det noe som hjemsøker varer vi fortærer og som vi (feilaktig!) oppfatter som at alle produktvarianter har samme standardkvalitet.

Slike holdninger presser priser, for når man ikke bryr seg om andre parametre, står kun prislappen igjen for kunden å evaluere etter. Men det presser også kvaliteten, for om forbrukeren ikke bryr seg om annet enn prisen, hvorfor skulle ikke produsenten høvle bort litt kvalitet for å kunne krympe produksjonskostnadene - eller øke inntektene?

Nordmenn er dessuten ekstremt merketro, og kombinert med at de er kvalitetsagnostiske, åpner det for slakting av merker: a) kjøp opp en merkevare med trofaste kunder, b) juster ned kvaliteten og kutt hjørner, og evt sett ut produksjonen til Langtvekkistan, c) gled deg over de økte inntektene som er differansen mellom opprettholdt pris og kollapset produksjonskostnader, og d) når forbrukerne begynner å oppdage kvalitetstapet og slutter å kjøpe produktet, så let etter en ny merkevare som du kan flagre videre til. Slikt skjer vel ikke innen øl-verdenen? Fnis. Jeg sier bare Belgia.

Men tilbake til innstillingen om «en øl». Jeg tror egentlig ikke kremmerne er så glade for denne kundeinnstillingen, for om pris er det eneste kundene er interessert i, så blir det mindre marginer for mellomleddene. Prisen er da nærmest diktert av markedet, og man må finne andre ting for å differensiere seg fra konkurrenter. For puber kan det være bedre plassering av uteserveringen, hyggeligere betjening, kosligere lokaler, bedre stemning, velsmakende mat, osv. Problemet med alt dette er at det fordrer hard innsats og er vanskelig å skalere opp. Prissetting er mye enklere ...

Om man derimot kan sjonglere med typer og kvaliteter og varianter og eksklusivitet, så kan alt dette justeres og manipuleres så prisen kan dyttes oppover til et behagelig nivå. Det er i slike markeder at det er penger å tjene for den smarte kremmeren - og det er et slikt marked som er nærmest umulig for forbrukeren å priskontrollere.

Så tilbake til øl. En av mine nærbutikker er den navnemessige selvmotsigelsen Bunnpris Gourmet. De har faktisk et godt vareutvalg på relativt få kvadratmetre - mest fordi de har forstått at man ikke trenger å bruke mer enn 20cm hylleplass til en eksklusiv, utenlandsk vare. Nåvel, på øl suger de brutalt. Jeg har ikke vært depressiv nok til å telle, men jeg tror de må ha over 30 merker øl - hvorav så godt som alle synes å være pilsnerøl. Variasjonen består av en bayer i riktig retning, balansert av et par «lite» og «lime» i den andre retningen. De har et godt utvalg av brød med god bredde i typer, former og ingredienser. I brødhyllene sine ville de aldri tatt inn 30 typer hveteloff og én vågal outlayer med 2% sammalt hvete.

Men så går jeg heller aldri dit for å kjøpe øl, om jeg ikke i et anfall av galskap bare var på jakt etter «en øl».

July 15, 2010 08:20 UTC

July 14, 2010

We're back from vacations. It's been a nice stay in the cabin, but it's awfully nice to be back home again.

Let me just mention the thing I have missed most: Water. Running water. Hot running water.
Being in a primitive cabin for two and a half weeks is charming and cosy and all that. Carrying every (except 100 litres or so from the rain water collector) litre of water we are consuming: not so much.

We used to have a rain water collection system, but the tank started leaking a few years ago, and although we have patched it quite a lot since then, we should really have gotten a new one several years ago. We're definitely getting a new for next season - then we'll only need to carry drinking water, which is less than 5 litres a day, in stead of 20 or more. Having Ada there added a little to the water consumption - not that much, since we essentially decides how much water she uses. But I really missed running and warm water this summer. Cleaning bottles was bothersome, and there is so much we're used to just turning on the tap to get some water for.

The trip home went well. Ada didn't find it too bad, I think, and breastfeeding is simply awesome when travelling. The police had a few speed controls on the roads between Alvdal and Berkåk. Let's say those stretches with 60 km limit are not always logically easy to spot. (No, no tickets.)

The daughter of one of my colleagues kept an eye on the house, watered plants and mowed the lawn while we were away - it was great to come home not only to lively plants, but also to a newly cut lawn! Anders has weeded a bit, I have done laundry. Gender roles ftw, or something.

July 14, 2010 21:53 UTC (Comments)

Jeg vil med dette anbefale alle å ta en kikk på nerden Jay Walkers private bibliotek. Du finner bilder og omtale i nettutgaven til Wired Magazine. De skriver blant annet:

Nothing quite prepares you for the culture shock of Jay Walker’s library. You exit the austere parlor of his New England home and pass through a hallway into the bibliographic equivalent of a Disney ride. Stuffed with landmark tomes and eye-grabbing historical objects—on the walls, on tables, standing on the floor—the room occupies about 3,600 square feet on three mazelike levels.

Det første som slår meg er hvor nydelig det er. Min andre tenke er “Er dette privat?! Fyren må være steinrik!” Vi vanlige dødlige må nok bare drømme om noe slikt…

July 14, 2010 07:49 UTC (Comments)

July 13, 2010

I utgangspunktet høres det ut som et dumt spørsmål, for ølet kom først om man mener glassflasker slik som vi kjenner dem.

Men under ligger det et meget relevant spørsmål, for en flaske er en beholder med en smal og trang åpning, enten den er laget av glass som i våre dager, eller av skinn eller metall som i gamle dager. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at dagens flasker har en viss formlikhet med kalabasher og antikke amphoraer.

Mange som har forsøkt å gjenskape ølets oppdagelse har kjørt seg fast i en blindgate og konkludert med at om man tilfeldigvis skulle få laget vørter, og den står fremme og samler naturlig gjær, så får man i praksis en sur, ekkel og stinkende materie. Jeg har ingen grunn til å tvile på korrektheten i disse eksperimentene, men jeg tviler på deres relevans. Vanligvis innebærer slike eksperimenter et trinn der man setter ølet i en bolle eller på en skål i påvente av at gjæringen skal starte. Hvorfor en bolle eller skål? Tja, kanskje det er et ønske om å sikre seg en størst mulig mikrobiologi? Stor overflate gir bra potensiale for innsamling, det at vinden lett slipper til burde frakte enda mer mikrobiologi dit og det burde jo sikre suksessen ... eller ikke?

For som forfatteren av den utmerkede boken «The Alaskan Bootlegger's Bible» kommenterte: gjæring med villgjær som ikke rimelig raskt etablerer et lokk av CO2 over vørteren vil uvegerlig gå galt. Det viktige er ikke hvor mye villgjær man fanger, men at den CO2 som lages blir liggende som et beskyttende lag som hindrer uønsket aktivitet fra andre aerobe og CO2-hatende mikroorganismer. Den enkleste måten å fjerne laget ved CO2 er å la det gjære i et åpent fat eller en breddfull krukke, og å sikre seg at det er et vinddrag som slipper til.

Men, sier kanskje noen, Lambic ligger jo i store, åpne, grunne kar, der nattelufta blåser over. Joda, men det er kun under det relativt korte nedkjølingstrinnet som inkluderer infiseringen av ølet. Gjæringen foregår i fat, som i praksis er en stor beholder med et lite hull øverst.

Jeg vil derfor foreslå et modifisert eksperiment: Sett vørteren på en flaske, og hell på med en liten mengde vann som har stått over natta og samlet bakterier og gjær og andre uhumskheter. Vannet vil ha fanget mye rart, mens dets næringsfattighet gjør at bakterievekst og gjæring ikke starter før den blandes med vørteren som har det næringsrike sukkeret.

Og siden jeg allerede nevnet lambic. Jeg tror nedkjølingstrinnet er litt overvurdert som infeksjonskilde, sammenliknet med de iboende bakteriene i fatene som brukes.

Arkeologer har funnet kar med innrissede mønstre på innsiden - mønstre som man derfor ikke kunne se under normal bruk. Om vi ser bort fra forklaringer som omfatter magiske symboler og slikt, er det nærliggende å anta at man har oppdaget at gjæringskar med uregelmessig innside - dvs om ikke kan rengjøres effektivt - har en mer konsistent gjæringsevne. Og hvilken hjemmebrygger er ikke blitt advart mot å få riper og sår på innsiden av gjæringskarene - fordi det da er nærmest umulig å rengjøre dem skikkelig. Krukker og kar i leire er formodentlig bare en kunstig erstatning for de kalabasher man har kunne skaffe seg fra naturen.

Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet. Kanskje kom det første ølet (eller vinen) fra en kalabash med vørter eller fruktsaft som gjæret naturlig. Men det viktige er at flaskeformen med en beholder med smal og gjerne trang åpning må ha kommet før man gjæret vesker til alkoholholdige drikker. Satt på spissen: flaska kom før ølet, fordi flaska trolig er en betingelse for å få til en bra gjæring.

Og forøvrig, egget kom før høna, dinosaurene la egg, og en høne er en fjern etterkommer av dinosaurene.

July 13, 2010 23:00 UTC

July 12, 2010

Har du gått inn på en fremmed brewpub og likevel fått en følelse av déja-vu?

Det er mye bra med dem, men dessverre synes så altfor mange prewpubs å være et slags middelgjennomsnitts potpurri av ølverdenen, gjerne med en eller annen bryggesignatur som kjennetegner - eller i de verste tilfellene hjemsøker - de fleste av ølene.

Den typiske brewpuben har rundt 5-7 øltyper, helst med et tilsnitt av amerikansk mikrobryggeribrygging, gjerne supplert med noen britiske øltyper, ofte med en påklasket, pliktbrygget pilsner og en og annen vovet rekreasjon fra Belgia eller Tyskland, gjerne som et roterende sesong- eller spesialøl. Du finner gjerne en pale, en amber, en bitter, en IPA og en stout. Ett av ølene er vanligvis utsolgt akkurat da, og de mest spennende sesongølene er brygges selvfølgelig en annen måned. Noen få steder liver de virkelig opp med et gjestebrygg i ny og ne, men vanligvis er variasjon ensbetydende med de bryggerne roterer oppskriftene.

Bryggeriet står vanligvis til offentlig skue, og har mer kobber og messing enn et fregattmannskap kan pusse, til tross for at det bak all kobberet vanligvis er et bryggeri i rustfritt stål og plast av medisinsk kvalitet. Brewpuben har ensartede glass, gjerne med bryggerilogo på, og bruker dem til alle sine varierte øltyper, den eneste variasjonen er i glasstørrelse. Det går an å bestille samplerbrett, og her er det ofte forbausende stor variasjon i innpakkingen. På ett eller annet tidspunkt har nok designere vært involvert, men det var gjerne da puben var helt ny. Siden innehavere av brewpuber er ølentusiaster, er dekorasjonen oftest ølfokusert, gjerne med reklameskilt, bryggeingredienser eller en flaskesamling. Noen forvirrer med å sette vanskelige - gjerne lokale og historiske - navn på ølene, mens andre gjør det enkelt og kaller sine øl opp etter øltypen. Skjønt øltype - det går en tilsynelatende evigvarende epidemi blant brewpuber: «beer type specification creep». Ett sted er alt mørkere enn sin type, ett annet sted er det bitrere eller syrligere eller søtere eller fruktigere eller noe annet. Sånn sett er morsommere å smake seg frem til brewpubenes bryggeristil enn det egentlig er å smake på deres ørten enkeltøl. Når vi snakker om bryggeristil, kan det nok mye komme av a) de ofte bruker samme gjær i alle eller de fleste ølene, b) de mesker og gjærer øltypene mye på de samme temperaturene, og c) det er samme brygger som står bak, så evt feil eller særegenheter gjentas for alle øl.

Vanligvis får du mat der, hovedsaklig i grill- eller burgerstil, uten de helt store kokketekniske utfordringene, men greitt nok og minst to hakk opp fra den jevne pizza- og burgersjappa. Noen retter har øl som ingrediens, men det er sjelden det er tatt helt ut.

Prisene ligger litt over de vanlige, lokale øltypene som serveres på alle de andre barene rundt om.

Utover dette er de omtrent like like eller forskjellige som puber generelt - selv om de tenderer til å være litt roligere og litt dyrere. Har du vært på én brewpub, har du vært på (nesten) alle.

July 12, 2010 23:00 UTC

Ruten Fjellstue er oppkalt etter fjelltoppen til hvilken det er et godt utgangspunkt å starte en bestigning. Det er en gammel seter i Espedalen, og like før krigen ble den bygget ut som fjellstue og base for turgåere. Det er også hjem til Espedalen Fjellbryggeri, kanskje ett av landets minst tilgjengelige bryggerier.

Jeg beskrev stedet i den nesten-årlige listen over mulige nye bryggerier til jul 2007. Og da jeg tidligere i år snakket med Knut Albert som hadde vært der og som lovpriste bryggeriet, og da Magni og jeg senere har fått behov for en underveisovernatting på våre turer mellom Sørlandet og Trondheim, så var det ingen vei utenom et besøk.

Ruten Fjellstue (foto: anchr)

Folkene bak er Berit og Arthur Bredli, og det er sistnevnte som brygger. De har valgt å skille navnet på fjellstua og bryggeriet, og det er kanskje slik det må være, for bryggeriet er ikke, og er neppe tiltenkt å skulle bli noen hovedinntektskilde. Det er en tilleggsaktivitet i krysningen mellom hobby og næring. I store deler av Norge er det ikke grunnlag for å rendyrke drift med én, storskalert aktivitet, og dermed må man sette ihop et konglomerat av delaktiviteter som passer sammen og gjerne har innbyrdes synergieffekter. Folkene bak Ruten Fjellstue er ypperlige eksempler på slik sjonglering med mange ulike og sesongmessige baller i lufta. Som et sidetema, dersom det er noen som lurer på hvorfor norske småbryggerier jevnt over ligger på små og uveisomme steder, så er nok dette litt av årsaken.

For øl-puristene: Ruten ligger på 870 meters høyde, og der er lufttrykket rundt 8-10% lavere enn ved havnivået. Det betyr igjen at kokepunktet for vann er litt mer enn 3 grader lavere enn ved havnivået. Alle bryggeveiledninger understreker viktigheten av å ha en livlig koking, hvilket i praksis vil si at man holder fulle 100 grader under kokingen. Jeg tror dette har mest betydning for humla. Det betyr strengt tatt at Espedalen aldri kommer helt opp på den temperaturen som de fleste andre bryggeriene brygger på. For sherlock'er på jakt etter å detektere ølsmaker må dette være en gyllen anledning til å lete etter en høydekarakter i ølene deres. Nei, jeg tror ikke de finner den, men la ikke min negativitet stoppe dere. Som en sidebemerkning: Lillehammer bryggeri brygger med et østerisk alpe-bryggeri som har et trykksatt kokesystem, slik at de kan brygge ved én atmosfære uansett vær og høyde - noe de egentlig ikke trenger det ved sine 150-200 meter over havet. Uansett, trykk, og dermed kokepunkt, er en oversett parameter ved ølproduksjon, og kanskje den neste store «fad» blant bryggeekstremistene. Jeg har lenge tenkt på ulike alternativer til å ekstrahere bitterhet og aroma fra humla, men mer om det i en annen posting. Hvorfor stoppe kokingen på 100 grader? Hvorfor ikke koke humla i en trykksatt kjele på 105 eller 110 grader? Hvordan påvirker dette ekstraheringen av smaksstoffer?

Og mens vi er inne på effektene av trykkforskjellene, er det forskjell på brygging under lavtrykk og høytrykk. I praksis nei, selv om det teoretisk er en forskjell, og selv i praksis er det kanskje en merkbar forskjell. Kanskje har barometeret en plass i bryggeriet som giver av inndata for å kalibrere oppskriftene?

Bryggeriet på Ruten bruker et 200-350 liters system levert av Leif Stana, norske gårds- og småbryggeriers «hoffleverandør». Det er i etterkant gjort enkelte lokale tilpasninger. Det skiller seg litt ut ved at det er firkantede kar og ved at gjæringen er nesten-åpen. Rett nok gjæres det under lokk, men uten at gjæringskaret har gjærlås. Det går greit sålenge gjæringen er livlig, for da produseres det nok CO2 til at det hele tiden står et pust ut av karet, slik at ingen bakterier kan finne veien inn dit. Det fordrer følgelig at man ikke venter for lenge med å tappe på et modningsfat, men det er også mange andre grunner til å gjøre det raskt. Det vanligste alternativet er dyre sylindrokoniske tanker, der man kan tappe ut gjæren som utfelles på bunnen. Men begge systemer fordrer en viss årvåkenhet med hensyn til timing, og sålenge man aksepterer å måtte stikke om og man passer på hygiene, så tror jeg ikke det er et problem å la være å bruke sylindrokoniske tanker.

Idyllisk på Ruten (foto: anchr)

Arthur har tatt skrittet helt ut og er bevisst på at han ikke brygger faste øl. Han brygger det han brygger, og gjentar «aldri» en batch. Det betyr ikke at om én bitter er brygget, så kommer det aldri noensinne en ny bitter. Jeg forstod det slik at han ikke ville være bundet av å skulle ha en bitter eller en bayer som man var tvunget til å brygge igjen og igjen, bare fordi det stod på en ølmeny. I praksis fordeler ølene deres seg jevnt utover øltypologien, med noen lyse, noen mørke, noen bitre osv.

Bryggeriet bruker de blå 200L plastfatene fra Felleskjøpet, i likhet med så mange andre små gårds- og distriktsbryggerier. En konsekvens av det er vel at man er begrenset til å gjære på temperaturen i bryggeriet, slik at lagerøl i praksis er begrenset til å bli brygget om vinteren.

Sommeren er en høysesong for fjellstua, og det gir mindre tid til brygging. Dermed er det også det dårligeste tidspunktet å besøke dem på, om man vi smake deres eget øl. Da vi var der i slutten av juni, hadde de fem øl, hvorav tre var godt igang på sin batchs siste fat. Det beste tidspunktet skal etter sigende være rundt jul og nyttår, for det brygges ivrig utover høsten frem til skisesongen og en ny turistinvasjon starter.

Godt med bjørk (foto: anchr)

Særegent for dette bryggeriet synes å være en genuin vilje til å eksperimentere. Vi ble sjarmert av et øl som var brygget på bjørkesaft i stedet for vann, og vi falt i staver over et annet øl som var brygget med kaffebønner. Neida, det nytter ikke å rushe dit om du vil smake, for de er sikkert utsolgt for dem nå - men de får etterhvert nye øl og jeg vil tro at eksperimenteringen med ingredienser vil fortsette. Ølene var gjennomgående gode selv om det var litt syrligehet i et par av dem som var helt på tampen av det siste fatet i sin batch. Stilmessig virket de altomfattende, eller kanskje var det slik at bryggeriet ikke lot seg fange av stilbegrensningene i enkelte bryggetradisjoner?

Forresten, det med bjørkesevje vil jeg tro blir gjentatt, for det var tappet fra bjørkene på tunet på Fjellstua. I denne høyden er det ikke så mye annet enn bjørk og furu som vokser, så det var godt med bjørk der. Arthur hadde målt sukkerinnholdet i sevja til å kunne gjære til en drikk på rundt 2%, så selv om den gav sukker til gjæringen, måtte den kombineres med andre ting ellers kokes brutalt inn, så ikke forvent noen ren bjørkevin. De hadde også plantet en humle i en husvegg, men denne var så langt ikke gitt noen avling som var tilstrekkelig til å brygge på.

Ruten ligger omtrent 4 reisetimer fra Oslo, 5 fra Trondheim og 7 fra Bergen. Det burde vært et perfekt sted å holde et hjemmebryggertreff eller -konkurranse ved en eller annen anledning ...

De har en serviceinnstilt og flink betjening som tar øl på alvor. De har en ølmeny som med et bredt fokus på norske mikrobryggerier, og der man kan finne godbiter som ikke lenger er å finne på mer frekventerte utvalgspuber. Og for all del, ikke dra dit kun for ølet, det er faktisk flott natur og gode muligheter for fjellturer der også!

Bryggeriet holder til i denne bygningen (foto: anchr)

Ølet tappes på fat som serveres i ulike glasstørrelser på Fjellstua. Og nei, det tappes ikke på flaske for utsending til RateBeer-tickere. Ikke har de lisens til det, og ikke tror jeg de ville ønsket å gjøre det, om lisensen hadde vært på plass. Om du vil smake ølet deres, får du pakke sekken, ta på turklær og dra til Ruten. Overnattingen ordner du selvfølgelig samme sted.

Apropos RateBeer og tickere, for dem må et sted som Espedalen Fjellbryggeri være en høyst frustrerende prøvelse. Dypt inne i de fleste tickers ligger det en stormannsgal tanke om å smake på alle verdens øl. Da må det være fortvilende at et sted som Ruten serverer det ene engangsølet etter det andre, og den eneste måten å smake det er ikke bare å måtte dra dit og i praksis overnatte der, men å gjøre det jevnlig og på de rette tidspunktene for å kunne få med seg alle.

Jeg har lyst til å dra dit i januar. Er det noen som blir med?

July 12, 2010 20:39 UTC

July 11, 2010

Den lokale tabloidpressen i Arendal har i agurktiden skapt en nokså fiktiv konkurranse mellom Arendals Pilsner og Nøgne Ø Pils. Det blir ingen overraskelse om førstnevnte vinner i volum og sistnevnte utklasser konkurrenten på RateBeer. Gjeeeesp ...

Skipet på Arendalspilsen

Men jeg har min egen lille agurksak som kombinerer to av mine hobbyer: Hvilket skip er avbildet på flaskene med Arendals Pilsner?

• Det er to kanondekk synlig på babord side, og teller vi etter, er det 9 eller 10 kanoner på (det åpne) dekk og 9 kanoner på et eget kanondekk under. I tillegg synes det å være 6 kanoner vendt akterover. Det gir 42 eller 44 synlige kanoner - hvilket ikke er uvanlig for en stor fregatt eller lite linjeskip. Rett nok hadde handelsskip påmalte juksekanonporter, men vel aldri i flere dekk.

• Det er et fullrigget (noen ganger benevnt som fregattrigget) skip med en viss gammelmodighet i riggen. Hver mast er rigget med tre seil: storseil, mersseil og bramseil. Det er noe som i seg selv peker godt før midten av 1800-tallet.

• Hekken og låringen viser et halvdekk med et aktervendt, åtte-vindus galleri. Dette var vanlig på skip før 1800-tallet, og generelt: jo tidligere, jo flere dekk og jo høyere akterspeil. Et skip av den formen burde kanskje være siste halvdel av 1700-tallet eller tidlig 1800-tall?

• Skipet har en tydlig krumning av dekket med høy stevn og hekk, i motsetning til hva som ble vanlig utover 1800-tallet, der dekket ble nesten helt rettlinjet i skipets lengdeakse.

• De lange vimplene i mastetoppene var vel også noe som var særegent for orlogsfartøyer i forhold til handelsskip. Det var vel også en del av all den glorete staffasjen som gikk av moten i løpet av midtre tredjedel av 1800-tallet.

• Det er ikke tegnet noe sidegalleri på skipet, hvilket er underlig, for det peker på et lite skip, mens utrustningen peker på et stort skip.

Det er med andre ord ikke mye vi har å gå etter. Vi leter etter en klassisk fregatt i perioden 1730-1850. Sistnevnte dato er nok satt veldig konservativt, for det kan være et skip som er bygget tidligere men operert frem til da. Også førstnevnte dato er nok noe konservativt satt.

Ideelt sett burde den hatt noe med Arendal eller Sørlandet å gjøre, siden den er valgt til logo for Arendals Pilsner. Imidlertid har jeg en mistanke om at skipet ikke er valgt fordi det er et viktig skip, men fordi det passet til logoens design. Arendals bryggeri har i mange år brukt et annet skip, en langt mindre tremaster som logo, og den er enten barkrigget, eller mer sannsynlig, rigget med latinerseil på akterste mast. Om dette er rett, er den opprinnelige bryggerilogoen muligens et 1600-talls eller tidlig 1700-talls handelsskip. Det ville være et skip som er langt mer i tråd med Arendals vesen og opprinnelse.

Når så Pilsneren av en eller annen grunn har fått sitt eget skip, har man formodenlig - for gjenkjennelsens skyld - valgt et bilde av et skip som har omtrent lik seilføring og stil, og som vises fra samme vinkel. Det aner meg at motivasjonen for å velge akkurat dette skipet mer er et ønske om gjenkjennelse i forhold til den gamle logoen, snarere enn at dette skipet betyr noe spesielt for bryggeriet, ølet eller byen.

La oss allikevel først nøste opp i teorien om at det er en fregatt med tilknytning til Arendal. Fregatter utmerker seg primært i krig. Under napoleonskrigene er det på grunn av flåteranet og Lord Nelson kun én fregatt som hadde noen tilknytning til Sørlandet: Najaden under kaptein Holm. Najaden fikk en sørgelig kort historie og ble senket av HMS Dictator på Risør havn. Det finnes imidlertid en diger verftsmodell av den på Marinemuseet i Horten. Modellen er kanskje litt medtatt etter å ha blitt brukt til å trene kadetter i seilsetting, men hekken til Najaden er overhodet ikke slik som vist på tegningen - og Najadens hekk er virkelig en nokså særegen konstruksjon. Najaden kan derfor utelukkes.

Er det mulig at man kunne avbildet et kaperskip som opererte utfra Arendal. Vi vet jo at Arendalsfamilier ble styrtrike på kapervirksomhet. Men jeg har aldri hørt om et kaperskip som rigget og armert som en fregatt. Om noe slikt hadde eksistert, hadde formodentlig umiddelbart blitt konfiskert av Marinen. Derfor kan vi også se bort fra dette.

Før napoleonskrigene, var det lenge fred for Danmark-Norges vedkommende, og vi må tilbake til den Store nordiske krigen for å finne mer «action». Den dansk-norske marinen hadde en rekke fregatter på dette tidspunktet. Stilen til logoskipet matcher riktignok ikke et skip før 1718, men det ville ikke vært helt sært om man valgte ett av Tordenskiolds skip. Den store sjøhelten likte seg best på raske, manøvrerbare fregatter på selvstendig oppdrag, i stedet for på store klumpete linjeskip som var del av en flåtestyrke og fordret disiplin og planer og samarbeid. Han er derfor best kjent for sine bedrifter fra de mindre skipene, deriblant Løvendals Galley og Den Hvide Ørn. En kontrollsjekk viser at ingen av disse matcher skipet på øletiketten. Kanskje er linjeskipet Laaland den som kommer nærmest?

Da har vi altså løpt ut for opplagte muligheter, og vi trenger å lete etter en fregatt fra perioden 1730-1850. Fordelen er at fregatter ikke vokste på trær - vel, i treskipenes tid gjorde det forsåvidt det. De små landene hadde ikke så mange av dem, og de store sjømaktene bygde nok mange, men laget mange kopier over samme design. Derfor er det et endelig antall design å sjekke.

En annen observasjon: det ser ut som skipet på etiketten enten er en miniatyr eller en detalj fra et større bilde. Det er mulig at man har tatt et utsnitt av et skip som var malt i bakgrunnen på et bilde. Skjønt, det er ikke et maleri, mer en strektegning, som om det var en illustrasjon fra en bok.

Om jeg skal rå-tippe, vil jeg tro det er en engelsk eller fransk fregatt fra siste halvdel av 1700-tallet. De brukte litt forskjellige konstruksjoner for akterspeilet, og bildet synes å minne om slik jeg husker at fransk skipsbygning gjorde det. Nåvel, la søket starte.

July 11, 2010 12:33 UTC

Jeg hadde lenge gledet meg til å lese Den yngste : dikt av Ingvill Solberg. Det er ingen hemlighet at jeg er veldig glad i dikt, så det er ekstra spennende når man skal lese dikt av noen man vet godt hvem er. Ingvill Solberg er for oss litteraturbloggere kjent som Lille Søster.

Ingvill Solberg skriver vakkert om det å være yngst. Hun skriver om at det noen ganger kan være vanskelig å finne sin egen identitet som den yngste, samt om søskenforhold. Jeg-stemmen i diktene har et forskjellig forhold til sine søsken, for eksempel har jeg-stemmen et nærere forhold til sin yngste bror enn til sin søster, selv om søsteren er nærmere i alder. Dette kan man, slik jeg ser det, blant annet se i for eksempel disse diktene:

Jeg sover i min søsters seng, og prøver å puste
i takt med henne. Min søster har andre drømmer
enn meg, og kjenner ikke mine drømmer.

Når vi blis større, skal vi ha hvert vårt rom. Når vi
blir voksne, skal vi ha hvert vårt hus. Når vi dør,
skal vi ligge i hver vår grav.

Min søsters drømer
er fulle av vann. Pusten hennes
er jevn og tung.

s. 10, Den yngste : dikt av Ingvill Solberg.

Min yngste bror sier:
La meg bære deg gjennom barndommens farer
og fortelle deg om vindretningene, og om jordas
farger og skyenes.

La meg sette deg opp på greiner
så du får utsyn. Og feste deg som en drage
til min snor.

s. 19, Den yngste : dikt av Ingvill Solberg.

Ingvill Solberg har et godt språk, og jeg synes diktene er vakre. De gir meg fine indre bilder, akkurat slik jeg mener gode dikt skal gjøre. I tillegg har jeg nå planer om å lese Solbergs to foregående diktsamlinger, Ly og Gehør, og håper disse er minst like gode som denne.

Skal du lese én diktsamling i sommer, så les denne!

July 11, 2010 11:46 UTC (Comments)

Visste du at TV-serien Sex and the City faktisk bygger på boka med samme navn av Candace Bushnell? Joda, det hele startet som en spalte Bushnell hadde i New York Observer. Fra 1994 skrev hun en spalte om forhold på en humoristisk, men samtidig realistisk måte folk kunne kjenne seg igjen, og boka kom ut for første gang i 1996. Jeg har lest en utgave som kom ut i 2002, hvor det er lagt til to nye kapitler, slik at boka skulle få en skikkelig slutt, som Bushnell skriver i forordet.

Hvis du har sett TV-serien vil du fort kjenne igjen fortellerstemmen. Bokas språk har nemlig et muntlig, fortellende språk, men dette passer godt med innholdet. Vi får innblikk i små episoder som handler om mellommenneskelig forhold, og jeg synes tonen i boka er perfekt for dette.

Hovedpersonen i boka er Carrie, den unge skribenten som ser etter kjærlighet på alle de feil stedene. Hun treffer etterhvert “Mr. Big”, en fremadstormende forretningsmann som tidligere har gått fra det ene forholdet til det andre. Carrie og Mr. Big innleder et forhold, noe Carrie synes ikke bare er enkelt. Vi treffer også en del andre personligheter i boka, noen vi kjenner fra TV-serien, men også en rekke andre.

Jeg brukte litt tid på å finne flyten i lesingen, men så fort jeg fant tonen, syntes jeg boka var lett å lese. Boka var akkurat det jeg trengte nå: Fyllt av humor, følelser og underfundige tanker rundt forhold. I tillegg får man et lite innblikk i byen New York. Med andre ord, ei fin bok å drømme seg bort i på late sommerdager!

July 11, 2010 09:37 UTC (Comments)

July 10, 2010

Today we celebrated Ada. She's not being baptized, it will be up to her if she choose to do it when she is older, and as I told the church when they (by error) invited us to christening her, I'll be happy to follow her to her baptizing if she chooses so herself. We considered a celebration arranged by the Humanist Association, since we're members there and their ceremony has a very good reputation. Since one of Ada's grandmothers doesn't travel well, we wanted to celebrate in Arendal, and the next ceremony here would be late this autumn, which was inconvenient for us - summer definitely works better. The ceremony was by no means important to us, so we decided to celebrate her with our family in stead.

We invited everyone for dinner at Bjellandstrand Gård, a cafe at a farm outside Arendal. None of us had ever been there, and neither did any of us know the establishment - so, as I just wrote them, "it was a bit exciting (and not necessarily in a pleasant way)" to book our dinner there. Anders and I went there for lunch earlier this week, and was completely convinced about our choice then. The food was excellent, the cakes delicious, very good service and very charming and nice location.

Unfortunately Anders' aunt and uncle were not able to attend, but besides them all of Ada's immediate family were there: her parents, maternal grandparents, paternal grandmother, and her two uncles with ditto aunts, and three cousins. It was very nice that my brother and his family came from Trondheim to Arendal to attend - thanks!

The event went well. The weather was fantastic, sun from blue skies aand 24ish C all day - with a wind to chill us down a bit. The food and location was great, we had a decent schedule (I have never done this before. How long does dinner actually take when it's buffet style and it's involving my family? Answer: allow a bit more than two hours, although that would have been enough if we had to.) and everyone seemed happy. We had dinner inside and moved out for coffee and cakes. The cakes were delicious - homemade cream cake with strawberries and vanilla cream, chocolate cake that wasn't too sweet and had a buttery cream that was just like the one my mum used to make for our chocolate cakes when I was a kid (just thicker layer...), and a very good yeast-dough based pastry with cinnamon. Next time: more pastry and less chocolate cake (it was very heavy).

Everyone seemed to enjoy themselves, and the children had plenty of time to run around and play. Ada's two oldest cousins doesn't meet often since they live 600 km apart, but they seemed to play happily together today (not that they haven't played happily together before, they just don't meet often and being younger than three, they probably haven't been too interested in playing together until now). Ada kept her good mood most of the day, despite changing clothes four times and being very warm before the third change (from her woolen bunad to a short one-piece). She got quite sleepy in the end and cried a bit, but overall she was in a good mood - and we hope she'll sleep long tomorrow. (I have no idea why she wakes up before 6 am. We've had a national debate earlier this year about inheritage vs environment (biology vs society) for gender differences, but Ada's tendency is definitely neither.)

So despite the main person in our celebration today hardly being able to celebrate, we had a very nice day. This is life, Ada - you will hardly be able to remember or influence the first few of "your" days. But Happy Ada Day anyway!

(A friend told me to remember to take pictures today. I took 7 pictures, 5 of them showing the cakes. My dad just got a digital SLR, so he happily took the photo responsibility. And although enjoying photography, it was nice not having to run around trying to picture everyone and everything today.)

July 10, 2010 21:55 UTC (Comments)

July 09, 2010

Fra 50-årsjubileumsboken til Bryggeriet Stjernen fortelles det (s.12) om en hendelse i Kjøbenhavn i 1876. Det var malerne som skulle holde generalforsamling i fagforeningen sin, og de hadde rykket inn følgende annonse i avisen «Social-Demokraten»:

Malernes fagforening af 1873

afholder sin ordinære generalforsamling den 17de kl 8½ i Farvergade 9, stuen. Valg af formand og repræsentanter foreligger. Forslag kan indgives og behandles samme aften.

Da det er temmelig nødvendigt, at medlemmerne i det mindste møder til generalforsamlingen så talrigt som muligt, så erholder ethvert medlem, som giver møde, gratis halve bajere.

Bestyrelsen.

På dansk betydde vel fremdeles bajer hva det fremdeles idag betyr på norsk, altså et halvmørk lagerøl av bayersk forbilde. De to språkene har i stadig økende grad og tempo skilt lag, slik at på dagens dansk betyr en bajer nærmest «en øl», eller det vi på norsk vil ville kalle «en pils» (som i enkelte sammenhenger ikke fordrer at øltypen faktisk er pils) eller «en halvliter» (som i enkelte sammenhenger dessverre kan være 40cl eller 33cl).

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at tiltaket ble slått ned på av mer sentrale instanser - arbeiderbevegelsen var på den tiden også i stor grad en avholdsbevegelse. Men det viser at øl som lokkemiddel for å få folk til å møte opp har vært i bruk i lange tider. I våre dager opplever vi det i gode tider er bedriftspresentasjoner ved universitetene, der arbeidsgiver håper å fiske opp fremtidige ansatte blant studentene. Da er det ofte pizza og øl på menyen. I tider der det virkelig var mangel på datafolk, kunne datastudentene nesten erstatte middagen på hverdagene med slike bedriftspresentasjoner.

Det bør vel også her nevnes at Stjernen var københavnske arbeideres kooperasjonsbryggeri - med andre ord, en øl fra Stjernebryggeriet var en støtte til arbeiderbevegelsen, mens Carlsberg var det aristokratiske bryggeriet. Uten at vi skal legge for mye symbolikk i det, så kjøpte Carlsberg deler av Stjernen da de la ned i 1964.

Forøvrig var det ikke bajere fra Stjernen som malerne skulle ha drukket, for det bryggeriet ble til først i 1902, men også før den tid var man bevisst på at man drakk «rett» øl i henhold til klasse, stand og politisk overbevisning. Er det ikke litt fascinerende at ølvalg kunne være et politisk «statement», mens det i dag - om noe - er et kulturelt sådant?

July 09, 2010 23:00 UTC

TIMEGLASS

Timeglass
koker egg bløte på fem
minutter og harde på ti
Tømmer en time på seksti minutter eller
hundreårs
tendenser det spørres om å snu;
Om en ny dag
(som er gammel)
kan stå med den spisse enden på en gammel dag
(som er ny)

Fra Dikt i utvalg av Torgeir Rebolledo Pedersen.

July 09, 2010 15:22 UTC (Comments)

Biblioteket jeg jobber på har mistet sitt eksemplar av Ulverytter 2 i Wendy og Richard Pinis serie om Alvefolket. Dette er utgaven som kom på Egmont serieforlag i 2005. Nå har jeg søkt på ymse nettbutikker (inkludert Outland, som desverre har en elendig søkemulighet på sidene sine), men uten hell. Det kan virke som denne er umulig å få tak i. Tegneserieboka er som sagt en del av en serie, så det er utrolig dumt å mangle den, når man har de andre bøkene i serien.

Så mitt rop om hjelp er som følger: Er det noen der ute som vet om det finnes et sted man kan få tak i denne? Vi kan godt kjøpe denne brukt, så lenge den er i god stand. Eneste krav er at den må være på norsk, samt kunne bestilles fra Norge og betales på faktura.

HJELP!

July 09, 2010 11:45 UTC (Comments)

Det er en utbredt enighet om at begrepet «mikrobryggeri-øl» ikke er betegnende for det ølet som brygges ved ... vel ... mikrobryggerier. Ordet gir assosiasjoner til bryggeriets størrelse, mens man oftere tenker på andre og mindre kvantifiserbare kvaliteter som blant annet bryggefilosofi, ingrediensvalg og produktspekter.

Derfor har man endt opp med begrepene industribrygg og håndverksbrygg. Industribrygg er billig, enkelt, automatisert, fritt for variasjoner, reproduserbart, men også stabilt, selv om det kanskje er litt kjedelig - i det minste ensformig - og oftest innsiktet på å treffe flest mulig og frastøte færrest mulig. Med fare for å overgeneralisere: håndverksbrygg lages i en litt mer iterativ prosess der man utfra erfaring og kompetanse kompenserer og justerer for variasjoner, avvik og utvikling over produktets levetid - og der man ikke minst aksepterer en viss variasjon i sluttproduktet.

De to begrepene er egentlig veldig passende, for de speiler veldig godt to fremstillingsfilosofier innen andre områder. Vi vet intuitivt hva det vil si at et stykke tøy er maskinlaget eller industrifremstilt, i motsetning til et håndarbeide som er håndverksfremstilt. Vi liker den jevne og konsistente kvaliteten til det som er industrifremstilt - om ikke av andre så av praktiske grunner. Men vi beundrer likevel arbeidet som ligger bak det håndverksmessige og rangerer det ofte høyere. Selv om vi aksepterer litt mer variasjon på et håndverksprodukt, forventer vi likevel at det holder seg rundt ett eller annet mål.

Industriproduksjon har ikke egentlig lavere krav til kompetanse enn håndverk, men kompetansekravene kommer i forkant når man setter opp produksjonen, ikke når man produserer varene. Med andre ord, den som designer bryggeriet, oppskriftene og prosessene må kunne mye - kanskje mer, mens de som kjører produksjonen ikke trenger like mye kunnskapsmessig ballast. Innen håndverk er kompetansen jevnere fordelt over hele jobben, og man trenger kompetansen hele tiden. Det finnes egentlig ikke noe slikt som en håndverksmessig jobb man trenger lite kompetanse for. I beste fall finnes det oppgaver man man kan utføre som lærling, men kompetanse hos utøverene er en integrert del av et håndverksprodukt.

For ølbrygging vil jeg gjerne foreslå et tredje begrep for noe som ikke dekkes av de to nevnte: kunstverksbrygg eller kunstbrygg. Endel av aktørene i mikrobryggeribransjen driver for noen av sine øl hverken med industribrygging eller håndverksbrygging. I stedet er de for disse batchene mer som kunstnere som lager ikke-reproduserbare prosjekter, eller en slags performance art. Det er ikke en kritikk til manglende planlegging eller føring av bryggelogg, men en konstatering av at veien-blir-til-mens-man-brygger, og følgelig har man ikke alltid har nok kontroll over alle parametre til hverken å kunne treffe det man sikter på, eller til i ettertid å kunne gjenta hva som faktisk skjedde.

Typiske løpske kanoner under brygging er slikt som villgjær, fatlagring, krydder, lange modningstider, ekstrem-sterkøl som tyner gjæra til det ytterste - og ikke minst kombinasjoner av disse. I tillegg brygges noen øl så sjelden at man har minimal mulighet til å lære seg til å kontrollere dem.

Dette er min konklusjon etter å ha fulgt med noen av de mer profilerte bryggeprosjektene her til lands. Nøgne Ø lager sin Dark Horizon, mens Håndbryggeriet har sin fatlagrede Akevittporter - men disse er på langt nær de eneste, de er bare typiske eksempler. Nå tror jeg ikke egentlig at bryggerne er det spor lei seg for at ikke to batcher i disse seriene er like, men det er uvesentlig: jeg tror de ikke er i stand til på kommando å lage to like batcher av disse ekstremølene. Og det flytter det ikke fra industriøl til håndverksøl, men fra å være håndverksøl til å bli kunstverksøl. I det hele tatt, når man som forbruker ønsker å skille - og trenger å skille - mellom de ulike batchnummerne, så er vi på kunstbrygg.

I produksjonen av akevitt og whisky utvikler fatene seg selvstendig. Produsentene er klar over det, og blander innholdet fra flere fat for å få en gjennomsnittlig smak. Man kan ikke kaste de fatene som ikke har utviklet seg optimalt, og man ønsker ikke å sjonglere med et utall produkter. Når bryggeriene arver de tomme fatene, vil ikke bare ølet kunne utvikle seg ulikt fra fat til fat, men den smaken som sitter igjen i fatet fra den whiskyen eller akevitten er like forskjellig som det som gikk til «blending».

Når bryggeriene bruker disse fatene videre, så lager de kunstverksbrygg. Den dagen de selv starter å mikse innholdet i de ulike fatene sammen for å skape en konsistent smak, er de over på håndverksbrygg. Og den dagen de forsøker å skape ølet fra rene enkeltingredienser slik at variasjon har minst mulig sjanse til å oppstå, så er de over i industribrygg (les: hvorfor modne på akevittfat når man kan tilsette akevittessens, eiksspon og en blanding rendyrkete bakteriekulturer til et rustfritt stålfat).

Og for ordens skyld, jeg har ikke noe imot kunstøl, men alt til sin tid, for jeg ønsker ikke at det er til fortrengelse for håndverksbrygg og industribrygg, men kommer i tillegg.

July 09, 2010 09:17 UTC

July 08, 2010

Da Arendals bryggeri i fjor ble «hjemkjøpt» fra Carlsberg/Ringnes av Arendal kommune, de ansatte og lokale investorer, overhørte jeg noen mumle noe om at bryggeriet og merkevaren var to forskjellige ting: dvs at man nok kunne hjemkjøpe Arendals Bryggeri, men at ikke Arendalspilsen nødvendigvis kom med på kjøpet.

Jeg valgte å overhøre det dengang, for så dumme kunne man ikke være, at man kjøpte et bryggeri uten dets merkevarer. Men, det har ligget og surret i bakhodet mitt siden dengang. Nå, ett år etter, er det på tide å oppsummere hva som har skjedd med dette Norges nyeste selvstendige industribryggeri.

La oss se: Juleøl? Nei. Bayer? Nei. Bokk? Nei. Gulløl eller eksport? Nei. Eller rettere sagt: sannsynligvis ja på alle, men under Ringnes-merkelapp, altså som kontraktbrygging for Ringnes. Det eneste de brygger under sitt eget navn er tilsynelatende Arendalspils. Men er det egentlig slik?

Jeg har finlest bokser og flasker med Arendalspils i butikkhyllene, og med forbehold om at noe har gått meg hus forbi: jeg har ikke funnet noen eksplisitt referanse til Arendals bryggeri på dem. De er merket «Arendals Pilsner» og «Norges stolteste bryggeri», «etabl 1839» og merkelappen navngir dem som «Arendals pils» og de har masse ikoniske designelementer fra Arendal og det gamle Arendals bryggeri. Ja det er til og med et sjøkart fra innseilingen til Arendal som bakgrunn på etiketten. Men: det er Ringnes som er oppgitt som bryggeriadresse, og det er Ringnes som er forbrukerkontakt.

Videre har bryggeriet - både tidligere og i sin gjenoppståtte eksistens - en litt annen logo enn den som er på pilsneren. Den gamle bryggerilogoen hadde en bark- eller galleonsrigget skip (latinerseil på aktre mast), mens pilsneren har tilsynelatende en fullrigget fregatt eller lite linjeskip i sin logo. De er begge tremastere sett fra samme vinkel og fargesatt i gult. Kanskje har det tidligere vært ønskelig for Ringnes å forsøke å skille bryggerilogoen og bryggeriidentiteten fra pilsnerproduktet?

Ok, så har Ringnes et godt apparat for forbrukerkontakt, men det hadde ikke kostet mye å skaffe ett ekstra telefonnummer, kalt det for Arendals forbrukerkontakt og latt det gå til samme telefon-poolen. Og ja, kanskje de bare sitter på et enormt opplag av etiketter som de trenger å bruke opp - men ett års forbruk av etiketter? Dessuten, boksene er vel halvfabrikata som trykkes som en del av produksjonsprosessen. Og siden hjemkjøpet var planlagt i god tid, så burde det være enda større grunn til å holde lagrene av snart ukurant merkede effekter så lave som mulig.

Men likevel, politikerne har muligens kjøpt katta i sekken: et ølløst bryggeri - ja, enda verre, de kan ha kjøpt et bryggeri uten synlige ambisjoner om å brygge eget øl under eget navn eller å etablere en egen identitet. De kan nesten virke som de har kjøpt en produksjonsfasilitet for Ringnes. Det vil i så fall si at de har kjøpt seg ansvaret og risikoen ved bryggeridriften samtidig som det fremdeles er Ringnes som bestemmer hvor skapet skal stå. Man kunne kanskje spørre seg om de har kjøpt seg videre drift med tilhørende arbeidsplasser. Skjønt, om jeg husker rett, kjøpte kommunen bare tomta og bygget, slik at de ikke skulle løpe noen risiko.

Det er selvfølgelig mulig at Arendals bryggeri eier merkevaren, men lisensierer den til Ringnes som igjen kontrakterer bryggingen av det konkrete ølet tilbake til Arendals Bryggeri. Det er kompleks situasjon på randen av det komiske, men dét - og et enormt berg med gamle etiketter - er de to eneste alternativene jeg ser til at merkevaren Arendals Pils ikke skulle tilhøre Arendals Bryggeri.

Om merkevaren tilhører bryggeriet og er produsert på bryggeriet - og det er et selvstendig bryggeri, da er det vel ingen grunn til å bringe Ringnes inn på etiketten? Ellers ser jeg at i butikker i Arendal er Ringnes pils lavere priset enn Tuborg, som igjen er billigere enn Arendals. Ja, selv CB pils slår Arendals på pris. Det synes som tatt rett ut fra Ringnes gamle prisstrategi: om lokalpatrioter ønsker et øl med «sitt» navn, så skal de få det og samtidig betale litt ekstra for det.

Det er grunn til å spørre seg om det nye Arendals Bryggeri er et selvstendig bryggeri, om det bare er et «Ringnes Lite-bryggeri», eller om det er en snedig måte å få kommunen til å sponse driften?

July 08, 2010 20:15 UTC

July 07, 2010

Øl-Norges svar på hagefestene i forlagsbransjen er sommerfesten hos Haandbryggeriet - i hvert fall om vi holder oss innenfor sommermånedene.

Bakgården på bryggeriet (foto: anchr)

At Haandbryggeriet holder til i en nedlagt strøpefabrikk er et velkjent stykke trivia - men det er noe annet å ha sett og opplevd det. Og det må sees for å forstås. Jeg tenkte i all min fordomsfullhet at det måtte bety en halv etasje i en lett sliten treetasjers mastodont i stål og betong. Derfor ble jeg overrasket da jeg kom inn i en liten bakgård - ja nærmest en bakgårdshage - kringsatt av et konglomerat av lave, gamle, særegne trebygninger som bar preg av ikke å være helt vedlikeholdsfrie. Det var en tvers igjennom ekte, gammel bygård i tre. Om «Fredriksons Fabrikk» hadde trengt en utendørskulisse, så hadde dette vært stedet. Om jeg hadde snublet over en gammel, strømpestrikkende gammel dame lengst inne i et hjørne, så hadde jeg egentlig ikke blitt det spor forundret. En forunderlig observasjon jeg ofte har gjort meg, er at bryggerienes plassering og lokale på en merksnodig måte også ofte gjenspeiler bryggeriets indre sjel. Haandbryggeriets lokaler motbeviste ikke dette. Nåja, kanskje det kommer mer om den teorien en gang senere.

Flasketapperiet (foto: anchr)

Haandbryggeriet er ikke lenger en vennekrets med en sær hobby og et pittoreskt lokale hvor man kan bedrive den. De har begynt å ansette bryggere utover den opprinnelige firerbanden. Både på godt og vondt er magefølelsen min at det er veldig langt igjen til de blir noe strømlinjeformet midtsideobjekt i businessmagasiner - for det er bryggere de ansetter, ikke administratorer og bønnetellere. Og jeg tror ikke de nyeste skuddene på bryggerstammen er vesentlig mindre sære enn de som har residert der fra starten.

Dette bryggeriet har alltid vært litt vanskelig å forutse. Joda, det finnes mange andre norske bryggerier som ikke akkurat passer inn i noen A4-mal, men de er vanligvis nokså beregnlige i all sin uberegnlighet - det vil si at det i det minste er beregnlige på et metanivå.

Men Haandbryggeriet er haren som hopper i de underligste retninger og med de skarpeste kursendringer. I utgangspunktet syntes de som en klon av Nøgne Ø, men de manglet litt av den amerikanske ølaksenten, og det dukket opp slikt som en Ardenne Blonde som kanskje kunne indikere en europeisk vinkling. Ikke før var de båssatt som et old-world-style mikrobryggeri, så dukket det opp fusion-varianter over over små og lokale bryggeteknikker, som et fatlagret røykøl eller et par variasjoner over lambic. Ikke før var de forsøkt boltet fast i den båsen, så kom det en gruitbier som meldte dem på i grenene autentisitet og revival. Ikke før hadde vi vendt oss til at alle ølene deres var gjennomgående litt fizzy, så begynner de å komme litt flate. Ikke før har vi vendt oss til et rent, men litt kjedelig etikettdesign, så tar de av ut i den den ytterste photoshoppingen.

Jens Maudal i sitt rette element (foto: anchr)

Der andre bryggerier synes å ha et visst minimum av fokus, målrettethet, strategi og planmessighet, der valser Haandbryggeriet inn og gjør akkurat det de har lyst til, når de ønsker det og på den måten de har lyst til - og ofte glemmer de å varsle om det på forhånd. Ølverdenen er i alle fall ikke kjedelig med slike aktører. La meg tippe at de har det ekstremt gøy.

Men tilbake til sommerfesten. Flere av deres egne øl var tilgjengelig mot bonging, det var gode muligheter for omvisninger, om man turde trive tak i en brygger. Det var mange andre der å diskutere med. Man kunne mingle, man kunne smake, man kunne vandre rundt og bese seg, man kunne frotse, man kunne nyte og man kunne masse annet. Med andre ord: en ypperlig sommerfest.

Skikkelig fatlagring (foto: anchr)

Den andre store opplevelsen var at flere av de fremmøtte var hjemmebryggere og hadde tatt med egne øl. Dermed fikk vi også smakt på andre hjemmebryggeres øl. Er det noe hjemmebryggere liker, så er det å smake på hverandres øl, å få tilbakemeldinger - helst positive - om sitt eget øl og utveksle erfaringer og oppskrifter. Jeg skal ikke trøtte leserne med beskrivelser av de hjemmebryggede øl jeg smakte, men la meg bare sammenfatte at kvaliteten på hjemmebrygg øker stadig, bare overskygget av økningen av antallet av hjemmebryggere. Dette lover godt for fremtidige norske mikrobryggerier, både de som trenger nye bryggere og de helt nyoppstartede. Knapt ett eneste norsk bryggeri de siste ti årene har startet uten at det lå en bred hjemmebryggererfaring bak.

Vi kommer garantert til å høre mer fra Haandbryggeriet, men jeg tør ikke spå noe om i hvilken retning de hopper videre. Vi får bare forsøke å følge med.

July 07, 2010 20:56 UTC

Isle of Wight and more

The 1st of July, after breakfast, we headed south again. First stop was in Winchester, to see the cathedral, and have lunch. We also dropped by a nice old sweet shop, and of course, Shakeaway. We also went by Currys and Jessops, to look for a new digital camera for me. The "old" one kept eating batteries on a large scale, and the power-button constantly turned on when I had the camera in my pocket (which didn't help on the battery problem). After a lot of back-and-forth thinking I landed on the Panasonic Lumix ZX1. The model is discontinued, and thus on clearance in a lot of stores - as long as they have any left. No luck in Winchester, but the guy said they had some left in Portsmouth, where we were going a couple of days later.

From Winchester we drove through the New Forest, to Brockenhurst. The nature reserve was very different from Exmoor and Dartmoor, but still very nice! Getting close to the Ford Park Stables, we saw wild ponies grazing on the roadside and further in on the fields. Arriving in the stables, we waited a while until the girl there could see us. Meanwhile, I had a look at the horses there. The stables were very nice, but a couple of the horses were very skinny, and I decided not to do my booked ride if the horses we were going to use were as skinny. Not to worry though, the group from the previous ride came in, and all the horses there were well fed and looked healthy. I got a medium-sized gelding called Bailey. Tollef and Odin had a walk on their own, while two leaders, me and to beginners hacked out in the New Forest. One of the leaders tok me off the track for some trotting and cantering, and we got to see more of the wild ponies, and some cattle that was also grazing there.

When we got back from the ride, Tollef and Odin waited impatiently, and we drove on to the Lyminghurst ferries to the Isle of Wight. We reached a ferry earlier than we had booked, but it appeared to not be a problem, and we literally went straight on board, instead of the expected half hour wait. Apart from that they didn't have "svele" (a Norwegian pancake/waffle-like dish that they have on the ferries in the western parts), the crossing was nice. We checked in and set camp on a camp-site not far from Yarmouth, were the boat landed. Being dinner time, we ended up on a nearby pub. The food wasn't very impressive or cheap, but at least it was enough.

On Friday morning, we started out going to Newport, the capitol of the Isle. The city centre wasn't very exciting, and the photo stores were out of the camera I wanted. On the way out, we dropped by a Sainsbury's and got lunch to have at our next stop, Carisbrooke Castle. The castle is known for its donkeys running the watermill to get water from the well. They all have names starting on "J", as that was the letter king Charles I used to sign with, to fool his enemies. He was a prisoner there, and also got his head stuck in the bars on a window, in one of his three non-successful attempts to escape.

From Carisbrooke we drove south to the coast, and along the southern coastline up to the western end with the "Needles". They are chalk peaks just at the end of the island, and there's a theme park on the best view spot, with a sweet factory and fun rides. We got there just before closing time, so we just took our photos, grabbed some sweets and headed back to the camping site. There we had a takeaway meal from the local shop (they were better with pizza than Maroccan lamb...), and watched the evenings entertainment of Morris dancing.

The next day, we started off on the Garlic farm, where they grow several different types of garlic. Of course they also sell a lot of products made on or from garlic, and we got some sauces, garlic butter, bread, and even a beer. I didn't really feel like garlic fudge... Then we went on to Fishbourne and the ferry to Portsmouth. The weather was nice and clear, and I am sure there must have been hundreds of sailboats in the water between the island and the mainland. We also passed some sea forts that were used for protection against the Germans in the WWII.

In Portsmouth, we left Odin in the car (parked safely in the shadow, with enough water and his cooling fan running), and walked towards the city centre. We miscalculated the distance, and it wasn't much of any interest for the first couple of miles. There we had lunch on "Kraken Awakes", a café/night club place that had really good food. I had real home made tortillas with chili con carne, very special and tasty! After lunch, we walked to the shopping centre of the city, and I finally got my camera, after using my mobile the whole weekend (and being over all impressed with the results, though!). We had ice cream, before we found a bus to go back to the car and Odin. Then we took Odin for a walk on the marina, enjoying the sun, watching all the boats go by.

After a while, we left Portsmouth and drove towards Gosport, wherever that is, and the camping site for the night. We've been to better camp sites, but at least it was only for a night. Instead of going somewhere else to eat, we went to the onsite restaurant. The food took 45 minutes to be served, and it wasn't even good... in the meantime, Odin had growled at two other dogs where we sat outside the restaurant, and probably wasn't too comfortable either (wish I could have him growl at the waiter instead!).

The last day of our last weekend trip, we started out on Porchester castle. It appeared to be an interesting property, and we climbed a lot of steep stairs to discover the history of the nearly thousand year old castle. Possibly our last in a while... Then we went on to Swindon, to see my cousin Arnstein's new place there, as he is working for Honda this year. The apartement was very nice, a lot nicer than the one in Bath. We all went to have lunch on a nearby pub, our second in Swindon in short time! Being quite tired, we went off straight after the lunch, and headed back to Oxford.

Probably being our last longer trip here in England, it seemed to be a lot of "lasts" this time. It just appears to me clearer and clearer, that we are soon going back to Norway. There are some things happening first, a visit from Tollef's siblings, a board game convention, a BBQ, and hopefully some nice, English summer. But in the moment of writing, there's three weeks until we are back home in our house in Oslo. It feels like we just came here, still we have travelled and seen a whole lot of cities, towns, villages, castles, ruins, cathedrals, pubs and England.

July 07, 2010 20:32 UTC

Jeg hadde lenge gått og ventet på at filmen The Time Traveler’s Wife skulle settes opp på kino. Det begynner å bli lenge siden jeg leste boka, men da jeg fant ut at den skulle bli film, ventet og ventet jeg på at den skulle komme på kino. Desverre ble den aldri satt opp på kino i Norge, men gikk rett på DVD (merkelig nok), og i går fikk jeg endelig sett filmen.

Noen av mine kollegaer (og tidligere kollegaer) samlet oss i biblioteket for å se filmen. Der har vi et rom vi kan sette opp projector og henge opp lerret, så det ble nesten litt som å være på kino. Bortsett fra at i tillegg til snacks kunne vi kose oss med noe godt i glasset. Og jeg må nok si at i denne sammenheng overskygget det sosiale filmen.

På det norske bokomslaget (jeg leste riktignok boka i engelsk utgave) står det følgende:

Denne storslagne kjærlighetshistorien handler om Clare og Henry, som har kjent hverandre siden Clare var 6 år og Henry 36. De gifter seg når Clare er 22 og Henry 30. Henry reiser i tid. Uten forvarsel forsvinner han til fortiden eller fremtiden. Reisene kan være opplevelsesrike, men også skremmende og farlige. Henrys forflyttinger i tid er en hemmelighet som bare Clare kjenner til. Deres liv sammen er intenst og annerledes, preget av dyp kjærlighet. Men kjærligheten er utsatt for store prøvelser. Er den likevel så sterk at den kan overvinne tid og rom?

Selv om det er ei god stund siden jeg leste boka, husker jeg at jeg likte den svært godt. Derfor ble jeg skuffet over at filmen kun var middels. At det er en rekke ting i boka de ikke får med seg i filmen er slikt jeg kan leve med, men jeg kan definitivt ikke huske boka som romantisk klissete. Filmen hadde definitivt klissefaktor. Til tider kvalmende. Men den hadde også noen morsomme scener, som dro den litt opp igjen. Derfor vil jeg ikke si at filmen var dårlig, den var sånn midt på treet. Og det passet selvsagt godt å se den med andre bibliotekarer på et bibliotek.

July 07, 2010 17:36 UTC (Comments)

Selv om jeg er svært begeistret for TV-serien True Blood, har jeg fremdelses ikke fått somlet meg til å lese bøkene. Jeg har den første boka (på engelsk) liggende på nattbordet, og den minner meg om at jeg kanskje burde vurdere å plukke den opp snart…

Bøkene kommer også ut på norsk, og jeg kjøper inn både på norsk og engelsk til biblioteket, i håp om at de vampyrfrelste leserene våre skal plukke dem opp.

Så langt har følgende av disse vampyrbøkene av Charlaine Harris kommet ut på norsk:

* Dødsjakt i Louisiana
* De udødeliges assistent
* De dødes klubb
* Dødelig fare
* Kamp til døden
* På død og liv
* Død og begravet
* Dødelig maktkamp
* En skjebne verre enn døden

Det er Cappelen Damm som gir ut bøkene i Norge.

July 07, 2010 09:30 UTC (Comments)

July 06, 2010

For litt siden gikk det ut en melding på BibliotekNorge-lista om ledig stilling ved et bibliotek på 70%. Svarene lot ikke vente på seg, og debatten gikk. Som en reaksjon på debatten som gikk på lista skrev vår eminente nestleder i Bibliotekarforbundet følgende innlegg:

Det er all grunn til å gratulere Tysfjord bibliotek med denne 70%-bibliotekarstillingen. Men debatten har reist noen prinsipielle spørsmål om deltid som det kan være grunn til å kommentere. For det første så bør en skille mellom ufrivillig og frivillig deltidsarbeid. At noen av ulike grunner ØNSKER å jobbe deltid skal en respektere, og det finnes regler i arbeidsmiljølov og tariffavtaler som gir rett til å ta slike valg uten at det hindrer dem i å inneha en hel/større stilling i utgangspunktet. Ufrivillig deltid er noe annet. Det er bl.a. et strukturelt problem fordi det tradisjonelt har vært utlyst deltidsstillinger i kvinnedominerte yrker, ofte i kombinasjon med ubekvem arbeidstid/vaktordninger. Dette gjør det enklere for arbeidsgiver å sette sammen vaktplaner samtidig som det kan kamuflere et større permanent arbeidskraftsbehov. Summen av dette er at de som ønsker større stilling enn de har i dag, ikke får brukt sin arbeidskapasitet til nytte for samfunnet eller de må jobbe flere forskjellige steder. Uansett så taper de lønn, pensjon og andre rettigheter.

Dette er årsaken til at partene i arbeidslivet har fokus på å få bukt med UFRIVILLIG deltid. Likelønnskommisjonen v/Anne Enger pekte også på dette som et likestillingstiltak i sin rapport(2008). I hovedtariffavtalen til kommunal sektor heter det i §2.3.1. at ”Det skal som hovedregel tilsettes i full stilling. Unntak drøftes med de tillitsvalgte med mindre det er åpenbart unødvendig.” Og de som allerede er ansatt på ufrivillig deltid har fortrinnsrett til å få utvidet sin stilling framfor at det foretas ny tilsetting jfr aml §14-3. Mye mer kan sies om dette, men budskapet for den som befinner seg i en slik situasjon må være:

Bruk fortrinnsretten! Meld fra til arbeidsgiver og personalavdeling om at du ønsker større stilling, uansett om noe er ledig eller ikke. Og følg med på ledige stillinger og gjør krav på dem.

Er du søker til en deltidsstilling som du gjerne vil ha, så søk den med forutsetning om at du tilbys større/hel stilling, men da må du være innstilt på å ta andre oppgaver i den ”økte” delen av stillingen enn den du søker på.

BF er opptatt av denne problemstillingen fordi vi vet at det er mange deltidsstillinger i bibliotek og at mange ønsker større stilling eller muligheten til å jobbe på ett sted. Samtidig vil vi forsvare den enkeltes rett til å velge å jobbe deltid der det er basert på den enkeltes eget valg og behov og kan begrunnes i lov- og avtaleverk.

Jeg ønsker alle debattanter og listemedlemmer en god sommer!

Mvh

Hanne Brunborg
nestleder Bibliotekarforbundet

Jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg hadde uønsket deltidsstilling. Men det var enten det, eller ingen jobb. Valget var ikke vanskelig å ta. For å få endene til å møtes måtte jeg bruke av mine sparepenger, samt at jeg hadde to ekstrajobber. Det er neppe nødvendig å si at dette ikke gikk i lengden, man kan rett og slett bli utbrent.

At noen ønsker å jobbe deltid er én ting, men som Hanne Brunborg sier over her, “det finnes regler i arbeidsmiljølov og tariffavtaler som gir rett til å ta slike valg uten at det hindrer dem i å inneha en hel/større stilling i utgangspunktet”. Stillinger bør, så langt det lar seg gjøre, lyses ut hele!

July 06, 2010 15:49 UTC (Comments)

Et av problemene (eller, det er vel snarere et luksusproblem) man har når man jobber på bibliotek er at det finnes så mye man gjerne vil låne med seg hjem. Da jeg som skikkelig fersking dro jeg vanvittige mengder av bøker, CDer, filmer, osv. med meg hjem, og selv om jeg forstatt har denne tendensen, så har jeg blitt mye flinkere til å begrense meg. I dag ble to bøker med meg hjem, men dette var bøker jeg i utgangspunktet hadde tenkt å låne så snart de kom i hyllene:

July 06, 2010 14:29 UTC (Comments)

Nei, ikke sommerøl-lektyre, men sommer-øllektyre. Her er mitt forslag til hva man kan lese i sommer, om man vil lese noe godt om øl. Det meste som skrives om øl stiller i faglitteraturens klasse for lettøl og US pilsner, men det som er listet her er øllitteraturens svar på imperial porters og IPA. Noe av det er ikke lengre i trykk, så det kan hende man må lete med lykt og lupe på antikvariatene.

• Odd Nordland: Brewing and Beer Traditions in Norway. Dette er standardverket om tradisjonsbrygging i Norge. Forfatteren har tatt utgangspunkt i undersøkelser om gårdbrygging som ble innsamlet i mellomkrigstiden, og har ekstrahert en fremstilling av levende norsk gårdsbrygging fra rundt 1870 til 1960 - selv om mange av teknikkene han beskriver går mye lengre tilbake. Han beskriver ikke bare alle ledd i bryggeprosessen, men også alt av utstyr som er brukt. I tillegg redegjør han for regionale forskjeller - noe som gir boka den ekstra dimensjonen som gjør at den går utenpå alle andre forsøk på autorativt å beskrive norsk gårdsbrygging. Selv om den ikke er perfekt, så har denne boka egenhendig satt Norge solid på kartet for alle engelskspråklige ølhistorikere - som vanligvis sier ingenting om Sverige og Danmark, lite om Finland, og masse om Norge.

• Nils von Hofsten: Pors och andra humleersättninger och ölkryddor i äldre tider Denne boka er langt mindre kjent enn Nordlands bok, men det ville kanskje vært omvendt om den også hadde vært i engelsk språkdrakt. Forfatteren - som formodentlig er et lite universalgeni - fokuserer snevrere, og tar kun for seg urter som er brukt til brygging, men går desto dypere i botanikken og bruken innen brygging. Vanskelig tilgjengelig, ikke nødvendigvis lettlest, med et vell av referanser man trenger å sjekke opp for å få fullt utbytte, men vel verd letingen og lesingen.

• Ron Pattinson: Samlede verker. Det høres imponerende ut, men selv om det er mange bind, så er det små bøker. I praksis er det hans blogentries fra «Shut up about Barklay Perkins» som er grovt tematisert og innbundet og tilgjengelig fra lulu.com. Dermed er det endel gjentakelser og temabrudd, som rimelig er når man redaksjonsløst klasker sammen blogginnlegg. Men man leser ikke Pattinson for den litterære verdien, man leser ham fordi han er en av de få i bloggosfæren som faktisk gjør noe som likner på grunnforskning på ølhistorie - spesielt britisk - for de siste 250 årene og som trekker frem nye, originale data, ikke bare gjentar og sammenstiller hva man har funnet annetsteds på nettet. Og han er fæl til å drepe gamle øl-myter. Vel, ikke helt alle hans samlede verker, for han har et par andre kjepphester, men hans samlede ølverker. Om Nordland er systematikeren og von Hofsten er universalgeniet, så er Pattinson ADHD-propellen.

• Ian Marchant: The longest pub crawl. Dette er en historie om en pubcrawl fra den ytterste av Scilly-øyene helt i sydvest av Storbritannia til den nordligste puben på Shetlandsøyene. Og, nei, han er ikke innom alle de andre på veien, men et representativt og samtidig bredt utvalg. Det er mindre en bok om øl enn en bok om de siste tredve årene med britisk ølkultur. Forfatteren er langtfra noen øl-snobb, og det tjener boka på. Derimot er han flink til å sy sammen et lappeteppe av anekdoter og historier og selvopplevde pubbesøk, et lappeteppe som levendegjør og mesterlig beskriver britisk pubkultur.

• Max Nelson: The Barbarian's Beverage - A History of Beer in Ancient Europe. Som med så mange gode ølbøker, så er forfatteren ikke ølnerd, han er i stedet skolert i klassisk litteratur. Dette er boka som knuser de puslete Kapittel 2 i alle andre ølhistoriebøker - det kapittelet som forfatteren tydligvis føler er nødvendig å skrive, men som han eller hun egentlig ikke føler noe særlig for: kapittelet som omhandler øl i antikken, i den greske og romerske sfære. (Kapittel 1 omhandler summerisk og egyptisk brygging, og kaptittel 3 begynner å nærme seg noe som den jevne ølhistorieforfatter både interesserer seg for og kan forstå. Det er en dyr bok, men den er verd pengene. Nelson lister flere antikke sitater om øl enn jeg har sett noe annet sted, og han evner å sette sitatene inn i en fornuftig sammenheng. Han virker noe mer vag og hoppende når han kommer inn i middelalderen, men i antikken er han uovertruffen.

• Richard W. Unger: Beer in the Middle Ages and the Renaissance En historiker som går til kildene og faktisk kan fortelle noe om ølets historie som ikke bare er oppgulp av hva lettsindige ølhistorikere har kokt sammen tidligere, men han går også i rette med en god del myter. Han er glad i tall, og tabellene han har hentet ut fra ulike europeiske byers arkiver gjør at hans versjon av ølhistorien trumfer synsingen fra den store, lempfeldige hop av lystelige ølhistorieforfattere.

• Ian Hornsey: History of Beer and Brewing. Et mastodontisk verk over ølhistorien, som tross sine over 700 sider likevel er utilstrekkelig og med store tomme flekker. Til tross for dette er det den desidert beste allmenne, engelskorienterte ølhistorien jeg kjenner. Boka ligger til og med online. Forfatteren er egentlig kjemiker, visstnok med matvareprosessering som spesialområde, og skulle skrive en bok om tilsetningsstoffer til øl, men skrev først dette verket, dels fordi det falt ut som et biprodukt av hans forskning på historisk bruk av tilsetningsstoffer, og kanskje dels for å fylle et tom nisje. Vi gleder oss til neste bok!

• Jeff Sparrow: Wild brew: Culture and Craftmanship in the Belgian Tradition. Jeg trodde en gang i tiden at lambic var et øl jeg skulle kunne reprodusere i kjelleren, og jeg gråt da jeg leste denne boka og alle mine illusjoner derom ble knust. Den går grundig til verks med å fortelle om bryggeprosessen i lambic og andre belgiske øl med varierende grad av villgjær. Det er ikke bare bryggerens handlinger som beskrives, men også hva som skjer med ølet når det lagres og modnes og gjærer og alt det andre: hvordan fatstørrelsen påvirker smaken, hvorfor edderkoppene er nyttige i bryggeriet, hvilke bakterier som er aktive når i en prosess med villgjæring osv.

• George Fix: Principles of Brewing Science. Javel, jeg kan gå med på at brygging er en kunst - men det er også en vitenskap, og salig George Fix var en av de få som kunne fortelle vitenskapen bak kunsten på en måte som fikk også ikke-vitenskapsmenn til å forstå. Dette er en spennende bok å lese, selv om det hjelper med fysikk og kjemi i tredje klasse videregående. Forfatteren forteller hva som faktisk skjer under malting, mesking og gjæring. Hva er fysikken bak å trykksette et øl med kullsyre? Hva gir bitterhet? Dette er boken om dine hjemmebryggeambisjoner virkelig er seriøse om som mistenker at historien som fortelles i de vanlige bryggebøkene bare er en grov førsteapproksimasjon.

• Pamela Sambrook: Country House Brewing in England 1500-1900. Dette er en informativ bok som synes skrevet av en historiker snarere enn en ølnerd. Forfatteren sporer tradisjonen med å brygge øl på de engelske godsene, der det var vanlig at hvert gods hadde sitt eget bryggeri. Noen av disse var i drift helt til rundt andre verdenskrig. I tillegg er mange av de gamle familiearkivene bevart, der alt rundt kostnader ofte er beskrevet i detalj - en gullgruve for den som vil finne ut hva som egentlig skjedde. Videre har hun også besøkt en rekke gods der bryggeriene er bevart mer eller mindre intakt. Det som gjør godsbryggeriene så interessante er at de i langt mindre grad enn de kommersielle by-bryggeriene oppgraderte til nye tekniske innretninger, slik at de fortsatte å brygge i 1600- eller 1700-tallsstil.

Når jeg nå har laget lista, slår det meg at det som kjennetegner disse bøkene er gode referanser, evne til å dokumentere grunnlaget for konklusjoner som trekkes, strikte begrensninger i tema og en vilje til å komme seg ut i felten fremfor å teoretisere på et kontor.

De anbefales alle som ferieøllektyre. God sommer!

July 06, 2010 08:40 UTC

July 05, 2010

Her er en idé som Gustav Foseid og jeg snublet over mens vi satt på hytteverandaen og smakte på øl i sene kveldstimer. Jeg ser ingen ulemper med den, annet enn at jeg er usikker på om det økonomiske i det svarer seg - men pytt sann.

Brewpuber har typisk 5-7 øl, og en egen brygger i deltidsstilling. Få hobbybryggere har råd eller mulighet til å ta spranget over i en delstids bryggerstilling, men mange ville vel være interessert i å gjestebrygge for en brewpub. Mulighetene for å gjøre det er imidlertid små.

Men hva er det som hindrer vanlige puber - eller brewpuber - fra å få seg en kommunal tilvirkningslisens for et lite bryggeri på kanskje bare 50 liter, og så trekke til seg lokale hobbybryggere for å gjøre bryggejobben. Det er ikke økonomi i det til å drive en pub på et slikt konsept alene, for småbatchbrygging er dyrt og arbeidsintensivt, liksom storbatchbrygging har en høy investeringskostnad og det er smertelig dyrt å bomme på bryggingen.

Men 50 liter koster kanskje 400,- i matrialkostnader, så om det går galt er det en begrenset skade. Om det i det minste blir drikkelig, så kommer bryggeren og hans venner og bekjente for å smake. Det er kanskje ingen gullgruve i seg selv, men det trekker nye mennesker til puben, personer som kanskje kommer igjen senere eller snakker om puben til andre. Dernest kommer alle tickerne som gjerne vil smake på alle øl som finnes, for det er en ypperlig måte å skaffe seg noe som ingen andre har.

Valg av oppskrifter gir seg selv: hjemmebryggerne kan komme med forslag. De kan til og med stille med en oppskrift og med en flaske de allerede har hjemmebrygget utfra den oppskriften, og så kan innehaver og hjemmebrygger i fellesskap blinke ut mulige oppskrifter som kan brygges på pubbryggeriet.

Jeg tror ikke hjemmebryggerne hadde fordret noe betaling for det, i hvert fall ikke om kun fikk slippe til en gang eller to i året. Hadde jeg tatt meg et par feriedager fra jobben for å få brygget et øl som ble solgt på en pub? Ja. Hadde jeg forventet betaling utover heder og ære? Nei.

For alt jeg vet kan det være puber som gjør dette allerede. Teknisk sett er det ikke veldig forskjellig fra gjestebryggede øl på en brewpub. Om det gjøres, så er det ikke utbredt, men jeg tror det er en god idé. Er det noen problemer her som jeg ikke ser?

Om dette skulle bli populært, så skaper det en ny bryggerikategori, nemlig pubbryggeriet, som er en pub som egentlig har eksterne øl som egentlig hovedvare, men som supplerer med egenprodusert. I hvert fall ett bryggeri faller inn under dette pr idag: Bryggeriet Pub på Oppdal - selv om det hjemmebryggede supplementsølet deres brygges av innehaveren selv.

July 05, 2010 10:53 UTC

July 04, 2010

Forrige uke hadde jeg besøk av min mor, og på søndag for ei uke siden leide vi bil og tok turen til Kautokeino. Bilreisen dit tar omtrent fire timer hver vei. Hoveattraksjonen der var Juhls søvsmie, et helt unikt sted. Et av rommene i det fascinerende bygget er viet til Afgahnistan, som ekteparet Juhl har et spesielt forhold til. Da jeg ruslet rundt på egenhånd så jeg at de i dette rommet hadde en mengde bøker om blant annet arabisk kunst. Blant alle bøkene fant jeg noen gamle, vakre eksemplarer av Tusen og en natt. Jeg tenkte jeg ville dele et bilde jeg tok av disse bøkene med dere her.

Elin Bekkebråten Sjølie © 2010

July 04, 2010 19:35 UTC (Comments)

Du vet det egentlig, selv om du kanskje ikke har tenkt bevisst over det: øl er ferskvare. Ved hjelp av ulike tricks som masse humle, høy alkoholprosent, pasteurisering, filtrering og annet kan ølet leve lenger, men øl er og blir en ferskvare. Joda, øl har vanligvis godt av litt modning, men etter en topp går det uvegerlig nedover - eller i det minste i uforutsigbare og variable retninger.

Javel, og hva så? Konsekvensen er at de pubene vi ølentusiaster aller mest skyr, på én måte kanskje er mest tro mot ølets sanne natur: jeg tenker på pubene med ett øl, i praksis den lokale pilsneren og lite annet. De står i klar opposisjon til utvalgpubene som kan tilby øl med en ekstremspredning i geografi, bryggetradisjon, typologi og bryggetidspunkt, flaskeformat, bryggefilosofi ... og lagringsdyktighet.

Jeg har flere ganger tatt meg selv i å tenke «gamlehjem» når jeg har sett menyen eller vareoppstillingshyllene på de mest ekstreme utvalgspubene. Der står de - alle som én - liksom sommerfugler tredd på nåler. Er det sannsynlig at de alle er drikkbare? Tja, drikkbare er de som oftest, men gir de en optimal opplevelse eller bare en blek avskygning av sitt potensiale? Med fare for å være overtydelig: det er ikke ølet som er problemet, men behandlingen under en lang lagringstid.

Hva med best-før-datoen? Jeg pleide å ignorere denslags, men med tiden har jeg innsett at øl er enten dødt (les: pasteurisert) eller under utvikling (les: i ferd med å bli gammelt). Joda, det er mange øl som tåler, ja til og med trenger, lagring. Men levende øl fødes, vokser til, modnes og aldres som vi mennesker. Det går ikke an å tvinge levende øl inn i vår timeplan og vår logistikk, vi må møte dem når de selv er klare og modne, har nådd sin rette alder og selv ønsker å møte oss. I den forstand har faktisk en best-før-dato en misjon - eller, den ville ha hatt det om flere bryggerier var mer bevisste på og kritiske til hva de stemplet ølene sine med. Kanskje hadde det forresten vært bedre med en best-rundt-dato?

Ingen ville være så gale at fordi brødene til en eller annen syd-fransk baker er ekstremt gode, så importerer vi dem til den lokale dagligvarebutikken sammen med ørten andre bakverksgo'biter. Ok, så har brød enda kortere levetid enn øl, men det er tross alt bare en gradsforskjell. Det er egentlig bedre å satse på noe godt (og ferskt!) lokalt øl, enn en «bottaljon» med potensielt dvaske og overmodne øl fra Langtvekkistan - øl som kanskje i navn og historie er interessante, men som i smak er mer et lotteri i overmodenhet og speditørmishandling.

Neida, jeg er ikke blitt frelst på en eller annen lokal pilsner, men jeg klarer liksom ikke lengre helt å engasjeres av et utvalg som er større enn kundemassens evne og vilje til å drikke seg gjennom det på rimelig tid. «Hyllevarmer» er det negativt ladede ordet som ofte brukes om øl som hjelper pubens utvalgsbredde mer enn varekvalitet. Som ølnerd har jeg drukket mer enn min andel av hyllevarmere som virket mer forlokkende på menyen enn de smakte etter at flaskekapselen poppet.

Liksom man ikke skal drikke flere øl enn helse og hode og neste arbeidsdag tåler, så bør ikke en pub varelagre flere øl enn kundene klarer å holde i gjennomstrømning.

July 04, 2010 11:55 UTC