#tut

December 03, 2016
Restaurantanmelderen: Una Pizzaria et bar, Trondheim

 

20161128_165952

Dette er ikke første gang vi spiser på Una pizzeria og bar på Solsiden og helt sikkert ikke den siste. I løpet av relativt kort tid har dette blitt en av de mer populære italienske restaurantene i Trondheim.

To i følget valgte pizza, henholdsvis indiavolata og ventricina.

Undertegnede hadde ikke lyst på pizza og gikk for pastaretten Cappellacci – ostefylte puter med cherry tomater, spinat, pancetta og kremete demi-glace og revet pecorino, servert med ferskt brød.

Kort sagt: Meget godt.

Denne tidlige mandags ettermiddagen sent i november var lokalet omtrent halvfullt. Vi satt og så omtrent rett inn den gassfyrte pizzaovnen hvor pizzaene roterte rundt.

Personalet hadde en gemyttelig stemning går seg i mellom og vi opplevde både servicen og allergivennligheten som god.

Tommel opp.


December 03, 2016 12:23 AM UTC

November 30, 2016
Jens Glad Balchen: Sykkel til hverdagstransport

Vi har et langt lerret å bleke før sykkel blir hverdagstransportmiddelet for folk flest i Norge, men selv for oss som allerede bruker sykkel hver dag, er det ikke alltid enkelt å navigere i de idiotiske løsningene det offentlige klarer å presentere for syklister.

Jeg sitter i skrivende stund på toget fra Stavanger til Kristiansand og hadde allerede i går kveld bestemt meg for å sykle til jernbanestasjonen og parkere sykkelen i sykkelparkeringshuset jeg vagt visste om. Til tross for at regnet kom litt tidligere enn planlagt, satte jeg meg på sykkelen og trillet til jernbanen for å foreta den mest miljøvennlige regionale reisen man kan tenke seg. Sykkel og så tog. Blir det bedre enn dette?

Stavanger Parkerings lapp på sykkelparkeringshuset på jernbanen

“Vi er vant til å lage løsninger for bilister”

Nede på jernbanen oppdaget jeg at døra til parkeringshuset var låst. En lapp på døra sa at man må registrere seg på Stavanger Parkerings nettsider for å få tilgang. Deretter må man ringe et spesielt nummer for at døra skal bli låst opp. Der og da fremstod dette som veldig ubeleilig. Jeg stod i regnet med 10-15 minutter til toget skulle gå fra rett under føttene mine, og nå måtte jeg finne frem telefonen og registrere meg på en nettside for å få lov til å bruke parkeringshuset. Samtidig kunne bilistene bare trykke på en knapp for å komme seg inn, uten noe mer tull.

Heldigvis har jeg regntett telefon, så jeg dro den frem og skrev inn nettadressen som står på lappen:

http://www.stavanger-parkering.no/ParkeringshusSykkel/

Takk! Tusen jævla takk! Har dere hørt om bit.ly eller url.no eller de mange andre tjenestene for å lage korte nettadresser?! Nei vel! Tenkte meg det.

Regdråpene konkurrerte om å lage falske trykk på touchskjermen mens jeg prøvde å knotte inn riktig adresse. Til slutt var det gjort. Helt riktig skrevet. Enter! Last siden!

404. Siden finnes ikke.

OK, så der stod jeg i regnet og skulle rekke et tog som nå gikk om mindre enn ti minutter og det allerede idiotiske opplegget til Stavanger Parkering gikk rett i dass fordi de ikke engang klarer å skrive adressen riktig på lappen. I mellomtiden hadde sikkert 50 bilister kjørt inn på parkeringen på jernbanen og parkert bilene sine under tak, for de trenger jo bare å trykke på en knapp for å få komme inn.

Jeg ringte til vakttelefonen for å høre om de kunne fjernåpne døren for meg. Det er jo åpenbart slik systemet fungerer uansett, så det var vel ikke utenkelig at det skulle gå an. Etter å ha forklart situasjonen for NOKAS-personen som tok telefonen, fikk jeg vite at jeg var shit out of luck, for han kunne ikke gjøre noe som helst. Hva i all verden er poenget med å ha en vakttelefon hvis de ikke engang kan åpne døra?! Er ikke det hele det forbaskede poenget med å ha et vakttelefonnummer på døra til den internett- og telefonfjernstyrte tjenesten din?! At de kan hjelpe deg når noe går i dass med systemet?! Nei, åpenbart ikke.

Men NOKAS-personen mente at adressen nok hadde fungert en gang i tiden og skulle definitivt rapportere videre at det var noe galt. Han henviste meg også til sykkelstativet ved siden av parkeringshuset hvor sykkelen min nå står.

Og det har i mellomtiden kjørt inn 100 biler i parkeringshuset, for de trenger jo bare trykke på en enkel knapp for å komme seg inn!

Med all tiden i hele verden på toget (vi er nå på Bryne) har jeg funnet ut at Stavanger Parkerings lappskriveavdeling selvsagt har klart å gjøre feil. Adressen til registreringsskjemaet er:

http://www.stavanger-parkering.no/parkeringshus-sykkel/

På denne siden kan man klikke seg videre til COWI, hvor man registrerer seg for tjenester hos Stavanger Parkering. I et skjema som blant annet ber om fødsels- og personnummer (hallo, Datatilsynet? Bjørn Erik? Hører du meg?), la jeg merke til at telefonnummer ikke engang er obligatorisk. Telefonnummeret du ringer fra er nøkkelen til å låse opp døren i dette idiotiske systemet til Stavanger Parkering, men de krever ikke at du oppgir telefonnumer når du registrerer deg. Flott.

Stavanger Parkerings registreringsskjema for parkeringstjenester

“Personnummer, takk”

Senere skal det altså komme en SMS og så må du aktivere abonnementet ditt og betale via oppringing eller på forskudd eller abonnere på tjenesten (så langt har jeg ikke kommet at jeg har sett hvordan dette fungerer). Bilistene betaler når de kjører ut. Heldige jævler.

Men tusen takk til Stavanger Parkering for å klare å lage idiotiske løsninger for syklister! Hverdagssyklingen er nok fremdeles et stykke unna hvis disse folkene skal lage løsningene.

OPPDATERING: Jeg er nå i Egersund, og Stavanger Parkering har endret adressen til sykkelparkeringshuset til å stemme med det som står på lappen. Siden som jeg fant med Google (og som Google fremdeles peker på) sier nå 404….

November 30, 2016 08:32 AM UTC

November 29, 2016
Anders Christensen: Ølforedrag

I kveld – tirsdag 29. november kl 19:00 på Dokkhuset – holder jeg foredrag om tradisjonsgjær og kveik sammen med professor Per Bruheim fra Institutt for bioteknologi. Det blir en blanding av ølhistorie og mikrobiologi rundt kveiken. Det er i regi av NTNU Kveld og det kan kan kanskje være interessant for en og annen av leserne.

Her er annonseringen … jeg tenkte at en og annen i området kanskje ville være interessert i arrangementet.

TEMA: Ølets historie - er gjær Norges eldste «husdyr»?
DATO: Tirsdag 29. november Kl 19.00 / dørene åpner Kl 18:00/ Gratis adgang
STED: Dokkhuset

Få ting påvirker øl mer enn gjær! Hør om mange hundre år gamle gjærstammer gjenfunnet på Vestlandet, som kanskje stammer helt tilbake fra Vikingtida. Importerte stammer med keltisk og tysk kulturarv. Ølets historie og vitenskapen bak ølproduksjon formidles av sjefingeniør, hjemmebrygger og øldommer Anders Christensen og professor i bioteknologi Per Bruheim.

Anledning til spørsmål fra publikum
Åpen kafe
Rikholdig ølutvalg.

Ja ... og så har jeg forresten ambisjoner om å starte å blogge mer regelmessig igjen.

November 29, 2016 06:37 AM UTC

October 10, 2016
Jens Glad Balchen: Firmapost Sør, you had one job

firmapostsor

October 10, 2016 02:00 PM UTC

October 07, 2016
Jens Glad Balchen: Dekk er risikoen ved å kjøre motorsykkel?

Fævennen har en oppfølger i dag til nyheten om at MC-førere kjører på biler og omkommer. I sommer har fem MC-førere omkommet eller blitt hardt skadd i ulykker på Agder og politiet kommer med følgende teori om hva som er årsaken:

Det er vanskelig å si noe konkret om årsaken til dette, siden alle ulykkene er så forskjellige. Jeg tenker imidlertid at dette med friksjon, dekk og veigrep kan være en medvirkende årsak, fortsetter Aas, som selv kjører mc.

For å ta ulykkene for seg:

Den ene ulykken gjaldt en MC-fører som helt alene på en trefelts vei kjørte gjennom en rundkjøring og deretter rett i autovernet som skiller fra motgående kjøreretning. Farten var stor nok til at føreren omkom. Spekulasjonen går på at føreren har gitt gass ut av rundkjøringen, mistet kontrollen på det våte føret og kjørt i autovernet. Ved normal kjøring skulle ikke farten vært dødelig så kort avstand fra en rundkjøring selv om føreren mistet kontrollen av andre årsaker.

Den andre ulykken gjaldt en MC-fører som ble funnet omkommet i bunnen av et stup i Lysefjorden etter at han sannsynligvis kjørte ut i en hårnålssving og stupte over autovernet. Det er ingen indikasjon på hvorfor han gjorde dette, men vi har altså med en MC-fører som kjører i hårnålssvinger å gjøre. Det kan være tilfeldigheter eller det kan være sportskjøring.

Den tredje ulykken var ei fjorten år gammel jente som kjørte en uregistrert lett motorsykkel på et industriområde på en søndag ettermiddag og kræsjet i en parkert lastebil. Enough said, tror jeg.

Ulykkene er forsåvidt forskjellige, men fellesnevneren og sannsynlige utløsende årsak i disse tre ulykkene er risikoadferd.

Den fjerde ulykken gjaldt en MC-fører som omkom da en møtende bil svingte til venstre over MC-ens kjørefelt slik at MC-en kjørte på bilen.

Den femte ulykken gjaldt en MC-fører som ble hardt skadet da en møtende traktor svingte til venstre over MC-ens kjørefelt slik at MC-en kjørte på traktorens tilhenger.

Her er utløsende årsak bilist/traktorfører som bryter vikeplikten.

Men flott at politiet mener at MC-førere må passe på dekkene!

October 07, 2016 10:51 AM UTC

Jens Glad Balchen: Hjelmpåbud nå!

 “Kona mi ramlet av sykkelen og døde av hodeskader etter at hun skulle ta selfie i fart på vei hjem fra puben hvor hun hadde drukket alkohol og traff en hump med bare en hånd på styret slik at hun mistet kontrollen. Nå kjemper jeg for at hjelm skal være påbudt slik at dette ikke skjer med andre!”

Nettavisen, The Guardian.

October 07, 2016 07:34 AM UTC

October 05, 2016
Jens Glad Balchen: Politiets unnskyldende holdning til bilister i ulykker

Det er et fenomen i politiet og i media til å passivisere rollen bilister har i ulykker. Jeg har tidligere omtalt dette, og det ser ikke ut til å forsvinne. I dag er det nok en gang Fævennen som bidrar med eksempelet:

– Bilen har kommet sørfra, og skulle krysse til venstre, inn i gata Røllend. Motorsykkelen har kommet nordfra, og kjørte i bilen, opplyser [operasjonsleder i Agder politidistrikt] Eide.

Bilen bare kom kjørende og skulle svinge til venstre, og motorsykkelen kjørte i bilen. Alle som har — og fortjener — førerkort forstår at når en bil skal svinge til venstre, har den vikeplikt for alle som kommer i motgående retning. Dette er altså et helt åpenbart vikepliktsbrudd, med mindre motorsykkelen har holdt uvanlig høy fart.

Så hvorfor er det motorsykkelen som tillegges den aktive rollen i ulykken (“kjørte i bilen”), mens bilen har fått en passiv eller stillestående rolle (“har kommet”, “skulle svinge til venstre”)?

Dette er som sagt ikke noen ny trend. I den refererte saken over ble hendelsesforløpet omtalt som at syklisten syklet i gangfeltet og inn i en ryggende bil. I tillegg fokuserer referentene på hva annet syklisten gjorde. Syklisten syklet i gangfeltet! Dette har ingen relevans overhodet til at bilisten rygget på ham, så hvorfor ta det med? Det blir til og med fremhevet at dette har kommet frem gjennom vitneforklaringer, noe som forsterker inntrykket av at dette er vesentlig for ulykken. Og det er det jo, men selvsagt andre veien: bilisten skulle vært ekstra aktsom fordi han rygget inn i et gangfelt.

På hvilke andre måter kunne dette vært formulert?

Bilen svingte til venstre foran en møtende motorsykkel.

Bilen rygget ut i gangfeltet foran en kryssende syklist.

Slike formuleringer brukes ikke, selv om de er minst like riktige beskrivelser av hendelsesforløpet og sannsynligvis riktigere. Bilen, og dermed selvsagt også bilisten, blir gjennomgående passivisert i beskrivelsene av hendelsesforløpet slik at den aktive handlingen plasseres et annet sted.

Lignende fenomen finnes i andre sammenhenger, f. eks. det amerikanske politiets omtale av situasjoner hvor politifolk skyter/dreper folk. I strebenen etter å ikke legge skylden på seg selv, passiviserer politiet sin egen rolle til det punktet hvor det ikke lenger blir omtalt noen handling. Når det kommer til å omtale at ikke-politi har skutt noen, har politiet ingen kvaler med å omtale saken slik den er: noen skjøt noen andre.

Er det dette som er motivasjonen også i trafikkulykkesbeskrivelsene? Politiet i USA har et klart, om enn uetisk, motiv: de ønsker å frikjenne seg selv så langt og lenge som mulig, men de gir blaffen i hvordan skylden tilsynelatende blir fordelt når de omtaler andre. Har politiet og media i Norge et tilsvarende motiv om å frikjenne bilister så langt og lenge som mulig? Fordi de selv er bilister, men ikke motorsyklister eller syklister?

Ulikt politiet i USA, som oftest omtaler situasjonen passivt og vagt, legger norsk politi og media oftest den aktive handlingen på den uskyldige parten. Bilen skulle bare svinge, og motorsykkelen kjørte på bilen.

Sammenholdt med tidligere omtalte misvisende fokus på syklisters fart, er det ganske klart at politiet og media vesentlig påvirker publikums oppfatning av skyldsspørsmålet. Konklusjoner fra eventuelle etterforskninger kunne ha korrigert oppfatningen, men blir ikke omtalt med mindre det er en høyt profilert sak. Dermed blir bilistene gang på gang fortalt hvor uskyldige de er når slike ulykker… bare skjer.

October 05, 2016 10:09 PM UTC

October 04, 2016
Agnes M. Raaness: Kurs i brikkevev 22. oktober, Lillehammer

I forbindelse med vevsymposiet “Våre diamanter” på Maihaugen, Lillehammer blir det to introduksjonskurs i brikkeveving fredag 21. oktober kl. 0830-1230 lørdag 22. oktober kl. 1430-1830. Fortsatt noen ledige plasser på kursene og ellers et meget spennende program på symposiet for … Continue reading

October 04, 2016 03:55 PM UTC

September 30, 2016
Jens Glad Balchen: Welcome to Kristiansand

Hvordan vite når busser eller tog går fra Kristiansand til Oslo? Hvor ringer man da? Hvor henvender en seg?

Slik starter en moderne klagesang, ført i pennen av Ø. G. Daatland, om hvordan samfunnet har gjort det umulig å finne ut av rutetider. Ø. G. beskriver sitt strev i inngående detalj, hvor han i det ene øyeblikket står på rutebilstasjonen — hvor han sist var for kun noe få år siden — og lurer på hvor ruteopplysningskontoret ble av, og i det neste øyeblikket snakker med en deprimert NSB-ansatt som trekker en uklar, lyserød tråd mellom fravær av rutetabeller og nedleggelsen av jernbanen i Norge.

Alt i alt er dette en utmerket epos over hvilke problemer som møter mennesker hvis hoder er komplett fastlåst i bilkjøring og følgelig ikke evner å benytte seg av kollektivtransporttilbudet der de bor. Slike historier ender nesten alltid med at bilføreren hoderystende konkluderer med at kollektivtransport er helt håpløst.

Men i dette tilfellet mistenker jeg at det også er en annen type fastlåsthet som viser seg. Selv en hardbarka bilist under 50 vet vel at man finner rutetabellen på nett? nsb.no og nettbuss/konkurrenten/lavprisekspressen.no er ikke så langt unna hvis man søker etter “tog kristiansand oslo” eller “buss kristiansand oslo”.

Ø.G. virker belemret med to lidelser på en gang. Jeg aner at fortsettelsen blir finsk fjernsynsteater. Avslutningen på hans klagesang er symptomatisk for stemningen:

Er dette Kristiansand i 2016? Hva må fremmede reisende tenke, de som har forvillet seg til Kristiansand? Ikke alle kommer og drar igjen med cruiseskip?

Ja, Ø.G. Dette er 2016. Jeg ønsker deg velkommen etter.

September 30, 2016 09:46 PM UTC

September 29, 2016
Jens Glad Balchen: “Syklisten kom i voldsom fart”

En mannlig syklist født i 1979 var bevisstløs da han ble kjørt til SUS i ambulanse etter ulykken. En bilfører har rutinemessig fått førekortet beslaglagt, men omstendighetene rundt ulykken er uklare.

Sitatet stammer fra Aftenbladet, som beskriver en ulykke hvor en syklist og bilist har kollidert i et kryss. Førerkortet er rutinemessig beslaglagt, noe som tyder på at bilisten har gjort noe åpenbart galt, og det blir snart klart:

Bilisten har forklart at han kom kjørende fra Tananger Ring, og skulle svinge til venstre inn i Myrvegen da sammenstøtet skjedde. Syklisten kom ifølge bilføreren kjørende ovenfra i svært stor fart. Bilisten, som i utgangspunktet hadde vikeplikt, sto omtrent stille da syklisten traff siden av bilen med stor kraft.

En bilist som skal svinge til venstre har altså på en eller annen måte stilt seg slik at han brøt vikeplikten og syklisten kjørte i ham. Det er ikke så mange alternative omstendigheter i dette tilfellet — syklisten må ha kjørt i motsatt kjørefelt og bilisten må ha svingt til venstre rett foran syklisten uten å ha sett/brydd seg om syklisten.

Dette minner veldig om en sak i Oslo for syv år siden, hvor en syklist omkom i helt like omstendigheter. I rettssaken forsvarte bilisten seg med at han hadde stått stille på tvers av motgående kjørefelt i 5-6 sekunder før kollisjonen, men retten trodde ikke på dette.  Tvert imot fant retten at bilisten handlet uaktsomt da han svingte til venstre og ikke gjorde seg oppmerksom på motgående trafikk.

Det aktuelle krysset Tanangerveien/Myrveien ser slik ut (klikk for større versjon):

Krysset Tanangerveien/Myrveien (Google StreetView)

Krysset Tanangerveien/Myrveien (Google StreetView)

Inntegnet er bilistens forklarte kjøremønster med rødt og syklistens antatte kjøremønster med blått. Som vi ser, er det ingen andre forklaringer på at bilisten kan ha brutt vikeplikten enn at syklisten kom i motsatt kjørefelt.

Bilisten forklarer:

Syklisten kom ifølge bilføreren kjørende ovenfra i svært stor fart.

Svært stort fart. Et såvidt synlig trafikkskilt på bildet over sier at fartsgrensen på stedet er 50 km/t. Selv om det er slak nedoverbakke fra syklistens synspunkt, skal det svært mye til at farten til syklisten har langt oversteget dette. En bil på samme strekning må forventes å holde minst 50 km/t, så hvordan kan syklisten ha kommet kjørende i så stor fart at bilisten ikke klarte å oppdage syklisten på en helt rett strekning?

Svaret på dette er selvsagt at bilisten forklarer seg uriktig. Om han regelrett lyver eller bare mangler innsikt, er vanskelig å si. Det er to mulige forklaringer:

Da bilisten plutselig ble oppmerksom på syklisten og hans fart, i øyeblikkene før sammenstøtet var et faktum, opplevde han det som at syklisten forflyttet seg til stedet ut av ingenting og følgelig må ha holdt en vanvittig fart for å klare dette.

Hva slags fart snakker vi om? Bilisten nevner ingenting om å ha sett syklisten på lang avstand, så vi kan legge antagelsen om at bilisten aldri registrerte syklisten til grunn. Til toppen av “bakken” er det ca. 100 meter, og en normalt utført venstresving kan ta alt fra 3 til 5 sekunder å gjennomføre, avhengig av tempoet. For at syklisten skulle ha kommet over bakketoppen og truffet bilisten i siden, må han ha tilbakelagt over 100 meter på under 5 sekunder. Det betyr minst 20 m/s eller 72 km/t.

Alle innser at denne forklaringen også betyr at syklisten i løpet av disse fem sekundene ikke følte noe behov for å bremse eller svinge unna bilen som var i ferd med å svinge over kjørefeltet hans. Tilsvarende oppførsel som bilisten i Oslo indirekte hevdet, med andre ord.

Dersom det rette alternativet er at bilisten så syklisten, men (som vanlig er) antok at syklistens fart var betydningsløs, har vi ingenting å gå på for å vurdere syklistens fart, men det blir heller ikke så veldig relevant. Farten kan uansett ikke ha vært langt over 50 km/t.

Rettssaken her blir nok ikke veldig spennende. Dommen i Oslo lød på 30 dager fengsel og tap av førerrett i tre år. Det er veldig billig å drepe folk på sykkel i Norge, og i den nåværende saken var det ikke dødsfall engang. Tør jeg tippe på en lett dask på lanken og kanskje en formanende pekefinger?

September 29, 2016 06:57 PM UTC

August 26, 2016
Jens Glad Balchen: Den barnlige språkutviklingen

De siste par årene har jeg vært tilskuer til at barna mine på 2 og 4 år har utviklet språk. De har lært seg lyder, ord og grammatikk, typisk i den rekkefølgen. Hun eldste snakker nesten perfekt nå, men fremdeles har hun noen små særegenheter som er interessante og morsomme. Han yngste er fremdeles på vei til å få grammatikken på plass, og noen lyder mangler (f. eks. “r”).

Noam Chomsky om grammatikk

Heter det hame eller ha med?

En av særegenhetene til datteren min er at hun har fått det for seg at “ha med” og “bli med” er ord. Jeg vet ikke hvor hun har fått dette fra, men det kan være at min eller vår uttale av “ha med” og “bli med” er så slurvete og sammensauset at det høres ut som “hame” og “blime”. Konsekvensen er at hun i fortid sier “hamte” og “blimte”, helt i tråd med hva grammatikken tilsier for verbene hame og blime. Enda morsommere er at også “ha på” har fått samme behandling. Dette blir “hapte” i fortid, til stor forvirring for de fleste unntatt foreldrene. Hun bruker dette helt konsekvent og uten feil, men hun har etterhvert innsett at det nok heter ha med, bli med og ha på.

En annen særegenhet som har kommet i det siste, tolker jeg som en direkte konsekvens av foreldrenes forskjellige dialekter. Min kristiansandsdialekt er rik på diftonger, mens min samboers og enkelte barnehagetanters noe finere stavangerdialekt i noe større grad reduserer diftongene til enkeltvokaler. Typiske eksempler er skjei/skje og blei/ble. Dette har gått så langt som at hun sier spel (speil) og tene (tegne).

Gutten er ikke på det grammatikalske nivået ennå. Han har ikke forstått pronomen fullt ut og tror at “fanget mitt” er “fanget til pappa” og at “se på meg” betyr “se på pappa”, selv når det er han som sier det. Han har heller ikke mestret “r”-lyden ennå, og erstatter den med “l” eller “v” i et nydelig regelbundet mønster. Vokal før “r” gjør lyden til “v”, mens konsonant før “r” gjør lyden til “l”. Så det heter “five” og “bæve”, men “blød” og “gline”.

På grunn av dette har jeg tatt for meg The Language Instinct av Steven Pinker, hvor han fremsetter og argumenterer for hypotesen om at mennesker har et eget “organ” (en fysisk eller funksjonell del av hjernen) som er dedikert til språkforståelse, og som i tillegg er spesielt utformet for å identifisere og etablere grammatikk(er) slik vi kjenner fra menneskelige språk.

Kontrahypotesen, som fremsatt i The Language Myth, er at vi ikke har noe språkgen eller språkorgan. Jeg har ikke lest denne boken ennå, men jeg ser frem til fortsettelsen på begge fronter.

August 26, 2016 08:57 PM UTC

August 18, 2016
Restaurantanmelderen: Pickup cafe Vuddu valley

 

Noen vil si at det er galskap å starte en amerikansk diner midt i Vuddudalen i Trøndelag, men Kortmans Lysfabrik har gjort det – og det er godt gjennomført.

20160818_142256

Den smått amerikansk-inspirerte dineren ved Kortmans lysfabrikk i Vuddudalen, Levanger er alltid verdt et besøk, enten man vil ha fantasifulle stearinlys og annen dekor,  er sulten og tørst eller bare vil titte innom museet på låven.

Interiøret er gjennomført og stilrent og definitivt ikke minimalistisk.

Vi har vært der flere ganger tidligere. Hittil har de ikke skuffet, verken for mat eller totalopplevelsen.

De gangene vi har vært der rundt middagstid har det vært full trøkk og opp mot 30 minutter ventetid på mat. Dette var vårt første besøk uten at dineren hadde mange andre gjester samtidig (en torsdag formiddag) og maten kom på bordet på bare 10 minutter.

De har en begrenset meny, men den er til gjengjeld perfeksjonert i forhold til konseptet med american diner. Etter et tidligere besøk noterte jeg at  “det eneste jeg savnet på menyen er en skikkelig fyldig milkshake, men det kommer kanskje?” Milkshaken er nå på plass.

Burgeren, eller bopper,  som den heter i menyen, er saftig og god på smak, grønnsakene er friske og poteten er sprø utenpå og melne inni. Milkshaken er god og tykk, som den skalde være.

Vi kommer igjen. Tommel opp.

 

 


August 18, 2016 02:00 PM UTC

August 02, 2016
Agnes M. Raaness: Prosjekt fullført 2014-2016

2. august 2014 laget jeg en liste over påbegynte påbegynte hobbyprosjekter som burde ferdigstilles (såkalte UFOer – UnFinished Objects), samt noen andre prosjekter som var planlagt men ikke påbegynt. Lista har så langt blitt revidert mange ganger, men her er … Continue reading

August 02, 2016 12:06 PM UTC

July 18, 2016
Anders Christensen: Avholdsfolk og eksportølet

Da eksportølet kom på markedet våren 1949, var det ikke uten kamp fra avholdsbevegelsen. Helt frem til sommeren 1950 sloss de – og tapte. Et tap som på mange måter markerer et vendepunkt i norsk avholdshistorie.

Allerede da det ble klart at tillatelsene til å brygge eksportøl ville bli forlenget for 1950, kom det raskt protester fra avholdsbevegelsen. Stavanger Aftenblad rapporterer 2. desember 1948 fra en henvendelse fra Avholdsfolkets Landsnemnd. De fokuserte på at bare 2,5% av eksportølet ble eksportert. Mellom linjene kan vi lese at de er på vikende front: de ber Regjeringen om at avgjørelsen utsettes til Stortinget har trådt sammen igjen etter jul. Formodentlig ser de at den eneste måten de kan stoppe eksportølet og bryggeriene på, er å mobilisere avholdsfolk i Stortinget til å drepe tillatelsen til eksportølbryggingen gjennom en eller annen hestehandel.

Opprop om den årlige Dagens for Folkeedruskap i 1950
Facimile fra Avisen Hardanger, 2. juni 1950.
Dagen for Folkeedruligskap
Da en slik utsettelse ikke gikk, ble strategien på nasjonalt nivå å be myndighetene om ikke låse tillatelsen til brygging av eksportøl til en konkret periode. Man ønsket at det skulle være en løpende tillatelse. Dermed kunne den kuttes på kort varsel, fremfor at den måtte få løpe ut tiden. Heller ikke det fikk de gjennomslag for.

Samtidig, utover våren 1950, flyttet kampen om eksportølet seg til lokalpolitikken, etter at Finansdepartementet 13. januar 1950 hadde gitt tillatelse til brygging av eksportøl helt frem til 30. juni 1951. Avholdsfolkets Landsnemnd mobiliserte. Det ble stemt over støtte rundt om i kommunene til en resolusjon fra Landsnemnda, der man ville begrense alkoholstyrken i norsk øl til maksimalt 4,0%. Dette var en gammel taktikk utfra logikken om at dersom du ikke brygger sterkere øl, så hemmer en slik begrensning ikke eksisterende virksomhet. Logikken er forfeilet i denne konteksten, fordi man brygget alkoholsvakt øl utfra ytre betingelser, ikke utfra et eget valg.

Referatene fra kommunestyrene rundt om er artig lesning. I Vennesla lot de være å støtte resolusjonen (9 mot 7 stemmer) ifølge Fædrelandsvennen av 18. april 1950. Repr Hagen mente at det var en plikt overfor hjemmene å få bort eksportølet, og at Norge som kulturnasjon måtte ha noe bedre å eksportere enn øl. Repr Eikeland hadde forståelse for en øl til middagen, men forstod ikke hvorfor den trengte å være så sterk. Repr. Eskildsen innrømmet at han var glad i et glass øl, men stemte gjerne for å få det bort om det kunne hjelpe noen. Repr. Robstad mente forslaget var kommunen uvedkommende da det ikke var trøbbel med eksportøl lokalt. Og sånn fortsatte det.

I Randesund herredstyre var avstemningen 6 mot 6 stemmer. Fjalar heradsstyre, Aremark herredsstyre og Bremanger heradsstyre støttet resolusjonen enstemmig, mens Kinn heradstyre vedtok den 14 mot 1 stemme og Jølster heradsstyre med 15 mot 5 stemmer. I Odda heradsstyre gikk debatten livlig, men avstemningen endte 14-13 i favør av ordførerens innstilling om ikke å støtte resolusjonen. I Hemnes herredstyre støttet man resolusjonen med 7 mot 4 stemmer. I Kinsarvik heradsstyre støtte man den 7 mot 5 stemmer. Slik fortsatte det – som om det var en stafett mellom kommunestyrene. Men det hjalp lite.

Man mobiliserte på den årlige «Dagen for Folkeedruskap» som i 1950 falt på søndag 4. juni, og dette var året for hundreårsjubileet for Sven Aarrestads fødsel. Men det var til liten nytte. Luften var så smått begynt å gå ut av ballongen for avholdsbevegelsen. Krigen hadde gjort kampen mot øl og brennevin enklere, siden begrensninger ble godtatt utfra ressurssituasjonen, i stedet for avholdsprinsipper. Tilsynelatende hadde avholdsfolket vunnet frem, men i virkeligheten skled de stadig lengre ut på sidelinja, og dette ble først synlig da sterkølene begynte å komme tilbake. Jo mer krigen kom på avstand og jo mer ressurssituasjonen ble normalisert, jo mindre forståelse hadde befolkningen for at ølet ikke skulle tilbake i butikkene.

Under spalten «Sørlendinger i mellom» har signaturen OV en utblåsning i Fædrelandsvennen 18. april 1950, under overskriften «Endelig», og jeg tar den med i sin helhet, for det er noe typisk for den nye tidsånden i den.

Det var gledelig å se at man endelig er dradd til felts mot avholdsfolkets anmassende og utidige barnepikevirksomhet. Fylkesmann Hjelmtveit sa klart og tydelig fra i Aust-Agder fylkesting. Det var fullstendig korrekt og helt ut på sin plass.

Avholdsfolkene har for tiden under arbeid et større opus om eksportølet, og har delvis terrorisert herredsstyrene til å gi sin enstemmige tilslutning. Det er selvsagt en tilsnikelse, og har intet som helst med opinionsbildet å gjøre.

Totalavhold er vel og bra, og for mange ganske sikkert nødvendig. Men det skulle vel ikke berettige avholdsfolkene til å øve påtrykk overfor de kommunale institusjoner – for eksempel. Det er noe som de ikke har noe som helst med.

Det er noe symbolsk over at fylkesmannen i Aust-Agder irettesetter avholdsbevegelsens spill på bakrommene. Det var nettopp i Aust-Agder at den store avholdshøvdingen Aarrestad var fylkesmann – eller amtsmann – 40 år før. Rett nok er avholdsbevegelsen fremdeles stor og mektig, ikke minst har de skaffet seg posisjoner. Men verden har endret seg, og 1950 er midt i smørøyet for denne endringen.

Samtidig endret nok også bruksmønsteret seg. Går man langt nok bakover, finner man lønningsdagsfyll der slitne arbeidere flyktet fra trange leiligheter overfylt med skrikende unger. Men 50-tallets ideal var gode og standardiserte boforhold. Far skulle drikke sin øl til kjernefamiliens middag sammen med mor og de 2-3 ungene i en borettslagsleilighet av standardsstørrelse. Det var ikke så mye ølet som endret seg, men rammene rundt drikkingen eliminerte mange av de problemene som ølet alltid hadde fått skylden for.

Det er umulig å datofeste når avholdsbevegelsen mistet grepet, men om jeg skulle forsøke å trekke frem et årstall, så tror jeg 1950 og fadesen med å stoppe eksportølet ligger langt fremme.

July 18, 2016 10:41 PM UTC

July 16, 2016
Anders Christensen: Eksportølet kommer

Eksportølet ble tenkt ut i 1948, som en alternativ og mindre alkoholsterk vei fremover etter at bokkølet ble stoppet i 1947. Det ble brygget vinteren 1948-49 – men ville det overleve?

Vi har tidligere sett at bryggeriene – med Bryggeriforeningen som talerør – argumenterte med kornimport for brygging av øl som kunne eksporteres og som ville skaffe landet valuta. Dette ble brekkstangen som åpnet opp for at man igjen begynte med brygging av sterkøl. Men hvordan gikk det?

To paller med Frydenlunds Eksportøl skal ombord i Fred Olsens M/S Bonanza, mai 1962
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum Foto Leif Ørnelund, opphavrett: CC BY-SA 4.0
Øleksport fra Frydenlunds
Bryggeriforeningen hadde gjennom 1948 forhandlet seg frem med Staten om å få lov til å brygge eksportøl i stedet for bokkøl. Det ble brygget bokkøl høsten 1947, men salget ble stoppet ved årsskiftet. Det var på tale å brygge et øl for eksport, basert på importert korn. Dette vakte sterke reaksjoner da det var tenkt parallellsolgt på innenlandsmarkedet, og det var klart at det måtte endel «opplysningsarbeid» til om forslaget skulle overleve.

I Aftenposten 18. november 1948 presenterer bryggeriforeningens formann Th. Platou et regnestykke rundt korn. Norge bruker 752.000 tonn korn, hvorav 246.000 tonn er innenlands og 405.000 tonn er import. En eventuell bokkølbrygging – som trolig er det som ligger hans hjerte nærmest – vil bruke 2-3.000 tonn, hvilket vi får inntrykk av nærmest er en trivialitet. Dessuten argumenterer han med at selv i de hungersrammede delene av Tyskland ble det fremdeles brygget store mengder øl … og da måtte vi vel få lov her hjemme.

Disse 2-3.000 tonnene er godt innenfor de 15.000 tonnene med dansk malt som bryggeriene allerede hadde forhandlet om, men dette tallet nevnes ikke nå. Kanskje materialiserte de seg aldri? Det eksportølet som man ønsket å brygge, ville være «av en lysere type enn bokkøl, men kommer i samme skatteklasse.» Dette siste var også viktig, da det ellers ikke ville gi de samme skatteinntekter.

I desember er alkoholfientlige Vårt Land bestyrtet over dette 7,0% eksportølet (hvilket er feil, det ble brygget endel svakere, men i en skatteklasse som strakk seg opp til 7,0%), sitert i Stavanger Aftenblad 8. desember 1948:

Det nye er nemlig ikke at det kan brygges sterkt øl for eksport. Det har for lengst vært gjort, og det er opplyst at det i år har vært solgt eksportøl på de oversjøiske markeder for 1 million kroner. Det nye er at det ikke bare er eksporthandelen, men det forbrukende norske folk som skal stimuleres med dette sterke ølet. Hvilken sosial og nasjonaløkonomisk betydning det vil få, behøver vi ikke på ny å understreke. Under de vanskeligeste kår arbeides det i dag for å heve folkeedruligheten. Og så tillater Regjeringen at denne hanske kastes like i synet på dem som strever med dette!

Det var ressurssituasjonen som hadde satt bryggingen av sterkøl på vent. Avholdsorganisasjonene hadde argumentert så lenge som mulig med ressurssituasjonen. Nå mente de at når sterkølet engang var borte, måtte man i edrulighetens navn ikke la det komme tilbake.

Pallene med eksportøl heises ombord i M/S Bonanza
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum, Foto: Leif Ørnelund, opphavrett CC BY-SA 4.0
Øleksport med M/S Bonanza
Bryggeriforeningen hadde hatt medlemsmøte en ukes tid tidligere, den 2. desember. Dagen før dette hadde regjeringen åpnet for eksportølbrygging. Dagen etter medlemsmøtet rapporterte NTB, og de beskrev det nye ølet som: Ølet skal ha samme alkoholstyrke som bokkøl, men er noe lysere i fargen. Det sies eksplisitt at motivasjonen er å brygge ølet for eksport og få valutainntekter, men for å sikre bryggeridriften er det nødvendig med et innenlandsmarked. Det er uvisst hvorfor de likestiller styrken med bokkøl. Kanskje har de mistolket at det er samme skatteklasse, eller kanskje bokkølet i 1947 faktisk lå så lavt som 5,5%?

I avholdsvennlige Firda Folkeblad 20. desember 1948 kommenteres dette:

Bryggeriforeningen har derfor gjort en omgående bevegelse. I stedet for bokkøl heter det nå «eksportøl». For å unngå dette med større alkoholkonsumsjon, stiller man valuta i utsikt. [...]

Mange nektet å tro at denne meldinga fra N.T.B. var riktig. Imidlertid er den det, og man har grunn til å etterlyse linjen i en slik alkholpolitikk fra statsmaktens side. Både avholdsfolket og andre edruskapsvennlige kretser tar til kraftig motmæle mot det som er skjedd, og man kan regne med at saken kommer opp i Stortinget på nyåret.

Det var mye skrik rundt sterkølbryggingen, men den ble allikevel tatt opp. Ølet kom på markedet i mars 1949, slik at man fikk dette som påskeøl, som var det andre, store sesong-sterkølet i tillegg til juleølet. Det lyse eksportølet var da også laget med oppskriften på det gamle påskeølet i tankene.

Bergens Tidende kan melde 11. mai 1949 at eksportølsalget ville bli stoppet for helflasker (dvs murere på 70cl). Dermed kunne man få eksportøl bare på halvflasker (dvs bjørnunger på 35cl). Man pekte på at «salg av helflasker tar for meget på råstoffbeholdningen» men jeg mistenker at man forsøkte å begrense kritikken fra avholdsbevegelsen og selge det sterkeste ølet kun på små flasker. Man kunne tenkt seg at det var mangel på helflasker, men det ville sannsynligvis bare gjelde visse regioner, og burde ikke betinge en nasjonal overgang til halvflasker. Skjønt … på denne tiden var det i hvert fall mangel på brennevinsflasker, slik at man måtte levere inn panteflaske om man ville kjøpe en flaske brennevin på Polet.

Og bryggeriene fulgte opp salgsstoppen for helflasker. Hansas direktør Murstad kunne samme dag fortelle at for deres del var salget av helflasker med sterkøl allerede avsluttet.

At ressurssituasjonen fremdeles var gjennomregulert av Staten viser den påfølgende artikkelen i BT, der Forsyningdepartementet hadde bestemt at gravide fra 3. måned og diegivende kvinner frem til 5 uker etter fødsel får en ekstra osterasjon på 200g pr uke. Man kan jo forstå at bryggeriene måtte trå nennsomt når man skulle starte brygging av sterkøl i et land der man diskuterte hvor mange osteskiver man kunne tilleggsrasjonere til gravide.

Det oser symbolsk skadebegrensning i beslutningen om å avslutte sterkølsalget på helflasker. Strengt tatt ville det mest ressurssparende være å ha store fremfor små pakninger. Men her snakker vi om øl og fyll og konseptet om å tømme en åpnet flaske. Bryggeriene ville komme igang med å brygge et sterkøl, det meste annet kunne de potensielt kompromisse på.

Skadebegrensning? Joda. Hvilken dårlig nyhet er det bryggeriforeningen kunne tenkes å ville komme i forkjøpet? Det lå nemlig noen salgstall på bordet som avslørte Bryggeriforeningens strategispill. I Stortingets spørretime 15. juni stilte Bondepartiets Romundstad spørsmål om tall for eksportsalg og innenlandssalg av eksportøl. Svaret fra statsråd Brofoss skapte sjokk og ble slått opp i blant annet i Stavanger Aftenblad 16. juni 1949. Frem til og med 1. juni var det eksportert 3500 hl eksportøl, mens det var solgt 87.000 hl eksportøl innenlands. Det var altså bare 3,9% av det produserte eksportølet som ble eksportert.

Bryggeriforeningen fremholdt at eksportølsalget innenlands var på vei ned etter at det initielt hadde en boost av nyhetens interesse. Vi kan også lese endel tall utfra denne artikkelen og hvordan Bryggeriforeningen hadde vinklet tallene. Mens det i 1948 ble estimert en allerede eksisterende øleksport på 1 million i omsetning pr år, opplyste Brofoss til Stortinget at eksporten for hele 1948 var på 550.000 kroner. Mens man tidligere fablet om 10 mill i skatteinntekter årlig, kunne Brofoss vagt fortelle at de fire fremste bryggeriene (formodentlig tilsammen) allerede hadde eksportert mer enn hele fjorårets eksport og at man derfor ville komme over minimumskravet på 1 mill i eksport.

Det ble i spørretimen 15. juni også opplyst om at eksportølet da holdt 4,8-5,5% ABV. Det virker som om regjeringen ønsket å gi bryggeriene en fair chance til å innarbeide produktet, og at noen stygge tall etter noen måneder ikke kan være grunn til å trekke tillatelsen. Næringspolitikk handler mye om å gi stabile vilkår til næringslivet – og Brofoss var handelsminister.

En måned senere – 18. juli 1949 – kan avholdsvennlige Stavanger Aftenblad melde at det store innenlandssalget av eksportøl har fått Sosialdepartementet på banen:

På grunn av det store salg av eksportøl på det innenlandske marked, har Sosialdepartementet mottatt mange henvendelser fra avholdsorganiasjonser og private personer der det klages over at eksportølet medfører fyll og uorden utover landet, særlig blant ungdommen.

Sosialdepartementet har også merket seg spørreaktiviteten i Stortinget, og de vurderte om forutsetningene for sterkølsalget er brutt. Sannheten var vel at forutsetningene ikke formelt er brutt, men at situasjonsbeskrivelsen og fremtidsutsiktene som bryggeriforeningen presenterte utad var mildt sagt misvisende. Tillatelsen til å brygge eksportøl var gitt for 1949, og man kunne la være å forlenge den for 1950 dersom ikke forutsetningene ble oppfylt.

Så gjør Sosialdepartementet norsk ølpolitikks kardinaltabbe:

Departementet spør samtidig Bryggeriforeningen om ikke alkoholprosenten i eksportølet kan settes ned, slik at dette ølet kommer inn under skatteklasse 2.

Du kan skattlegge norsk øl, du kan rasjonere norsk øl, du kan forby norsk øl. Men det aldri slipper unna med, er å vanne det ut slik at det krysser skatteklassene. Avisene hopper på saken med overskrifter om at trolig blir slutt på eksportølet, og rundt midten av juli 1949 anser de det allerede som fait accompli. Det nest beste som ølfolket kan håpe på at eksportølet legges til maksimalt 4,7%.

Noen dager senere kommer Bryggeriforeningen på banen med en helt ny vinkling av bakgrunnen for eksportølet. Her ført i pennen av Fædrelandsvennen 19. juli:

Det ble høsten 1948 ført forhandlinger mellom Prisdirektoratet og Bryggeriforeningen om de daværende priser for bayerøl, pilsnerøl, landsøl og vørterøl, som var utilfredsstillende. For å unngå prisforhøyelse, eller avgiftsnedsettelse foreslo Prisdirektoratet at Finansdepartementet søkte utvirket at bryggeriene fikk tillatelse til å fremstille bokkøl, hvilket ville bedre bryggerienes økonomi. Det viste at man på regjeringshold på det daværende tidspunkt ikke fant det ønskelig at bryggeriene gjenopptok bryggingen av bokkøl. Man ønsket heller at bryggeriene skulle selge eksportøl innenlands for at man da samtidig også kunne skape grunnlag for eksport til utlandet. Bryggerienes representanter var selv klar over de vanskeligheter som foreligger ved opparbeidelse av et eksportølmarked, og meddelte at det var mulig at man kunne komme opp i en eksport på 1 mill kr., hvilket var til 6000 hl., men heller ikke dette kunne man garantere.

I de meddelelser foreningen har mottatt fra myndinghetene er det ikke uttalt noen forutsetning om at en vesentlig del, enn si den største del av ølet skal eksporteres. Tvert om var det på den tid på det rene at innenlandsk salg på under 6000 hl. ikke ville gi bryggeriene den priskompensasjon som hele ordningen tok sikte på.

Deretter sammenholder de dette mot årsproduksjonen på 130.000 hl av bokkøl før krigen, og de avslutter med kraftsalve mot «forbudsfolket», som de mener opptrer på rent følesesmessig grunnlag, og uten å forholde seg til tall og realiteter. … og dessuten var det brennevinet som var det store problemet, mente Bryggeriforeningen.

Denne fremstillingen fra Bryggeriforeningen er temmelig forskjellig fra det som har blitt presentert i avisene tidligere. Men det er mulig man presenterte det litt mer rosenrødt i starten, og at dette er de faktiske detaljene i avtalene. Detaljnivået og taktikeriet kan tyde på det.

Utpå høsten endrer Bryggeriforeningen igjen situasjonsbeskrivelse med forbausende letthet. En melding via NTB er gjengitt i Adresseavisen 29. november 1949. Nå heter det seg at bryggeriene alltid har hatt lov til å brygge sterkøl opp til 7,0%. Når man har brygget svakere øl, har de vært helt frivillig og i forståelse med varierende statsmakter. Bakenfor denne argumentasjonen ligger en konklusjon om at bryggeriene ikke trenger å spørre noen om å ta opp bryggingen av sterkøl. Da ignorerer man imidlertid at om ikke bryggeriene hadde redusert ølstyrken, så ville den blitt regulert ned – så Bryggeriforeningen gjør opp regning uten vert her. Dessuten lå begrensningene heller i tilgang til korn enn det lå i salgstillatelser.

Forøvrig argumenterer man med at brennevinsforbruktet hadde eksplodert fra 7,9 mill liter i 1939 til 13,2 mill liter 1948, og at dette hadde skjedd med bakgrunn i et vakum av sterkøl. Etter at eksportølet kom på markedet hadde også brennevinsforbruket gått ned.

Aftenposten er mer utfyllende. Før krigen utgjorde salget av klasse 3 (4,8-7.0%) 25% av ølomsetningen, mens klasse 2 (2,6-4,7%) utgjorde 70%. Det etterlater 5% for lettølet i klasse 1 opp til 2,5%. Det er kanskje ikke så rart at når lettøl var det eneste man fikk tak i, så ble brennevinet mer attraktivt. Vinen var jo et dyrt overklasseprodukt.

Samtidig gikk eksportølet gjennom en nyhetens interesse. De månedelige salgstallene gikk nedover for hver måned etter det ble introdusert i mars, til mer enn halvering i oktober.

Med stor glede pekte Bryggeriforeningen på statistikken over drukkenskapsforseelser, som viste økning mellom 1948 og 1949 bare for første kvartal, mens andre og tredje kvartal viste en betydelig nedgang. Det var eksportølets fortjeneste, mente Bryggeriforeningen – selv om det også er fristende å se det som selektiv presentasjon av statistikk.

Det er lett å beskylde Bryggeriforeningen for å være taktiske og selektive her – ikke minst fordi det er sant. Men vi må huske at det var to sider i denne debatten, og avholdsbevegelsen var ikke det spor bedre. De fokuserte på ressurssituasjonen lenge etter at det egentlig var et relevant tema. De skrek opp om at eksportølet var billig fyll, selv om det billigste brennevinet var gav mer alkohol pr krone. De generaliserte alkoholmisbruket basert på personlige enkeltopplevelser som virker subjektive.

Ved utgangen av 1949 var eksportølet etablert, om enn som et svakt sterkøl. Eksporten var ikke stor, og var forsvinnende lite i forhold til det innenlandske salget. Ikke desto mindre var dette kjærkomne valutainntekter. Skulle eksportølet bli en døgnflue slik som bokkølet i 1947, eller var det en øltype som var kommet for å bli? Bryggeriforeningen klarte å manøvrere seg til en forlengelse av tillatelsen til å brygge eksport, og etter dét var tanken om et forbud mot eksportøl helt død.

July 16, 2016 10:34 PM UTC

July 12, 2016
Agnes M. Raaness: Bare brikkevev VI

Et forsøk på tofarget mønster i to-trådet garn fra grå trøndersau i naturlige gråtoner etter inspirasjon fra et original brosjert brikkevevd bånd fra Dublin datert til vikingtida. Det enkle båndet fra Snartemo, grav II, som tolket av Lise Ræder Knudsen … Continue reading

July 12, 2016 03:04 PM UTC

July 11, 2016
Anders Christensen: Øleksport til Sverige

Passfrihet ble innført mellom Norge, Sverige, Danmark og Finnland 14. juli 1952. Fra da trengte ikke innbyggerne i disse landene pass når de passerte felles grenser. Det finnes en øl-vinkling på dét.

Allerede 19. juli rapporterte Haldens Arbeiderblad at de merket pågang av svensker som trakk over grensa for å kjøpe øl. Idag er det vel helst omvendt, at nordmenn drar til Sverige for å kjøpe alkohol, men i 1952 var forholdet omvendt. HA skriver under overskriften «Passfriheten fører til eksport av "eksport" fra Halden til Sverige»:

– Vi merket det med en gang passtvangen ble opphevet, sier en ølhandler vi har snakket med. Det ser ut til å komme mange svensker som bor på ferie på den svenske siden over til oss. De kjøper en god del øl og drar så av gårde igjen. Mange spør oss hvor mye de kan ha med over grensen så det er sikkert at de tar det med seg. Ved siden av kundene i de svenske grensetraktene har vi et jamt innrykk av svenske turister hele dagen. De har hørt om det norske ølet, og skal naturligvis smake på det. For det alt vesentlige er det eksportøl som kjøpes. Det har man jo ikke i Sverige, og denne ølsorten ser ut til å være svært populær blant svenskene.

Pils fra Schous bryggeri, for eksport, trolig til det amerikanske markedet, fordi de mangler styrkeangivelse og har volum oppgitt i fl.oz
Digitaltmuseum.no/Teknisk Museum foto: Sohlberg Foto, opphavrett CC BY 4.0
Schous pils
Ved siden av øl, gikk det også endel i margarin, flatbrød og geitost i denne grensehandelen. At det var stor trafikk av svensker vitner et hjertesukk som en journalist mottok:

Man skulle tro at Østfold var en del av Sverige, sa en billist vi snakket med i går. Han hadde kjørt fra Halden til Fredrikstad, og faktisk bare møtt svenskebiler unerveis. Det var nesten et særsyn å se en B-bil [dvs Østfoldregistrert bil].

En ting var at svenskene trolig hadde bedre kjøpekraft enn nordmennene, så det var vel ikke fullt så stort potensiale for handel den andre veien. Viktigere var det at Sverige gjennom det meste av 1900-tallet hadde dårligere – eller mer korrekt: svakere – øl enn Norge.

Derfor kom de over grensen når formaliteten med pass falt bort. Hjemme i Sverige fikk man øl opp til 3,5%, mens i Norge holdt pilsneren opp til 4,7%, og man kunne få eksportøl og bokk på 5,5-6,5%. Svenskene måtte dra til Norge for å få tak i godt og sterkt øl – eller til Danmark, men det er en annen historie.

Sverige fikk nemlig ikke sterkøl før i 1955 – om vi ser på tiden etter første verdenskrig. Fra 1917 og frem til 1955 var det sterkeste ølet svensk klasse II, som gikk opp til 3,5% ABV – eller egentlig 2,8% ABW, for Sverige holdt på vektprosent i stedet for volumprosent for øl helt frem til 1993. Rett nok ble klasse II litt utvidet i perioden 1922-41 og kunne brygges opp til 4,0% ABV (egentlig 3,2% ABW), men etter 1941 ble ikke denne styrken brygget.

Det var først i 1955 at svensk klasse III – eller sterkøl – ble innført. Ølet kunne da holde en styrke helt opp til 5,6% ABV (egentlig 4,5% ABW). Sett med det perspektivet måtte Norge i 1952 fortone seg som det reneste øl-Mekka, med både sterkøl og «skikkelig» pilsner og bayer i norsk skatteklasse II.

Dette kan være nyttig å ha i mente når vi beklager oss over hvor ille det var med utvalg, styrke og smak på norsk øl før mikrobryggeriene kom. Det var verre i Sverige. Og enda verre var det på Island, der alt øl var forbudt mellom 1915 og 1989.

Situasjonen i Sverige snudde seg ikke før i 1995, da svenskene fjernet den øvre grensa for sterkøl. I Norge ble på omtrent samme tidspunkt sterkølet flyttet inn på Polet, og den øvre grensen for øl på 7,0% ble ikke fjernet før i 1999. I tiåret etter årtusenskiftet var det stort sett nordmenn som dro til Sverge for å kjøpe øl, og det skulle ta mange år før Polet kunne nærme seg å konkurrere med Systembolaget på utvalg.

July 11, 2016 08:42 PM UTC

July 10, 2016
Anders Christensen: Eksportølets skapelse

Det norske eksportølet er ølet de fleste dagens ølnerder har hørt om men aldri smakt. Rent bortsett fra at det faktisk var godt, så ligger det også mange interessante historier bak eksportølet. Aller først skal vi se på dets opphav.

En tilsnikelse! – det var hva avholdsbevegelsen mente om det norske eksportølet, og skal jeg være ærlig, så hadde de mye rett i det. Med urealistisk optimisme og enkelte hvite løgner så eksportølet dagens lys.

Annonse og kunngjøring ifm bokkølslippet i 1947
Kilde: Hardanger 18. november 1947, Nasjonalbibliteket
Bokkøl i 1947
Norske bryggerier drev med liten, men systematisk eksport av øl tilbake til i hvert fall 1860-tallet. Utfra annonser vet vi også at det tidvis ble omtalt som eksportøl. Men det er først etter krigen at eksportølet i mer moderne betydning oppstår. Da får vi to øltyper: lys eksport og mørk eksport, der 1800-tallets «eksportøl» var mer en betegnelse et markedssegment mer enn det egentlig var en øltype.

Skal vi forstå eksportølet, må vi tilbake til 9. april 1940. Etter den tyske invasjonen i Norge ble det ressurssparing på alle områder – ikke minst på korn, og dermed malt. Ølet ble brygget ned … og ned gjennom hele krigen. Ved freden i 1945 var det vel bare landsøl å få tak, det vil si en pilsner-type lettøl på maksimalt 2,5% – og hvem vet vel om bryggeriene brygget den på «full» styrke?

Tingenes øltilstand passet avholdsbevegelsen godt. De innså nok at det var vanskelig å holde igjen klasse 2 (dvs inntil 4,7%), men sterkølet i klasse 3 (dvs inntil 7,0%) ønsket de å demme opp for. Pilsner kom tilbake 21. januar 1946. Bayer kom 15. juli 1946. Men sterkølet lot vente på seg. I Norge på denne tiden hadde fantes det primært tre sterkøl: bokkøl som ble solgt året rundt, samt sesongølene jule- og påskeøl – også kalt vårøl.

Bokkølet kom tilbake på markedet først 24 november 1947, i tide til å fungere som juleøl. Bryggingen ble imidlertid stoppet i oktober da det ikke var mer bygg. Man solgte ut lagrene og salget ble formelt stoppet da 31. desember samme år, selv om jeg mistenker at mange selvere gikk tom lenge før det.

Dette var den sørgelige situasjonen vinteren 1947-48. Det var kort og godt ikke nok malt å brygge på – i hvert fall var det argumentet. Bryggeriene forhandlet med forsyningsdepartementet om kvoter av bygg som kunne gå til malt og ølbrygging. Gjennom bryggeriforeningen forsøkte de stadig å få reservert korn til brygging av sterkølene, men situasjonen var fastlåst: bokkølet i 1947 var en kortvarig affære, mens juleøl og påskeøl lå helt i det blå. (Spoiler alert: Et øl navngitt som juleøl skulle ikke komme tilbake på markedet før i 1956, og et øl navngitt som påskeøl kom i praksis aldri tilbake.)

Bryggeriene var frustrerte. De ønsket å gjenoppta bryggingen av sterkølene, men den evinnelige «ressurssituasjonen» stakk hele tiden kjepper i hjulene. Jeg kan ikke forstå annet enn at de må ha satt seg ned og planlagt hvordan de skulle komme i mål via en omvei: norsk øleksport. Og dermed var eksportølet født.

Egentlig handlet det om skinnargumenter – fra begge sider. Avholdsfolket hadde tapt forbudstiden og kunne ikke argumentere med at de ville «forby» ølet. Dessuten var brennevinssalget frigitt, og da kunne man vanskelig legge restriksjoner på øl. Men de kunne argumentere med at det ville være ekstragavant å bruke korn til øl, når man hadde for lite nasjonalt sett. Bryggeriene argumenterte med at om man eksporterte ferdige ølet, så var det egentlig ikke import dersom man importerte råvarer som korn eller malt – og dessuten ville det gi landet hardt tiltrengt valuta. Ahhh … valuta! Intet får realpolitikere til å kompromisse som tanken på skatteinntekter og penger å bruke på gode saker.

Valuta-argumentet må ha vært «deal-closer'en» for Bryggeriforeningen, og eksportølet – eller øleksporten – var en nødvendig ingrediens.

Den 3. september 1948 kunne direktør Platou i Bryggeriforeningen fortelle Aftenposten at de hadde fått tildelt 15.000 tonn dansk bygg, hovedsaklig for å brygge eksportøl. Jeg vil tro det burde holde til rundt 50-60 millioner liter øl, eller tilsvarende sjettedelen av Norges ølforbruk idag. Det var med andre ord en meget betydelig mengde øl. Haldens Arbeiderblad gjengav det under overskriften Export av øl skal gi oss hard valuta! og Platou fortalte at de fleste av landets 24 daværende bryggeri var i gang med eksportølbryggingen. Han fortsatte:

Vi har allerede eksportert øl til Belgia – hvilket har skaffet oss meget kjærkomne belgiske franc – en del er eksport til Det nære Orient [Midt-Østen], en del er eksportert til Østen [Øst-Asia] og en forholdsvis betydelig eksport vil finne sted til Frankrike i henhold til den nye handelsavtalen.

Eksporterte Norge øl til Belgia i 1948? Ja, tydeligvis. Man skulle tro belgierne hadde nok øl og bryggerier selv, men vi skal huske på at krigen gav langt større materielle skader i Belgia enn i Norge. Kanskje var mange bryggekjeler smeltet om for ammunisjon … hva vet jeg?

Platou er litt vag om hva det vil innbringe av valuta, for det avhang visstnok av mangt og mye. På spørsmål om kvaliteten til ølet svarer han:

– Vårt eksportøl er av førsteklasses kvalitet. Populært kan jeg kalle det «Vårøl» eller «Påskebrygg». Det har alkoholinnhold på 6,25 pst. og pilsner- og bayerøl har 3,5 pst.

Her bekrefter han implisitt at det er det gamle påskeølet man brygger. Det er også interessant å se at man i Norge like etter krigen la pilsner og bayer så lavt som 3,5%. Det er jo faktisk tilsvarende dagens svenske folköl i butikkstyrke. Den gamle norske skatteklasse 2 gikk fra 2,6-4,7%, så man hadde lagt seg midt i styrken, formodentlig for å spare på kornet under den rådende «ressurssituasjonen».

Jeg må sitere et annet, ganske oppsiktsvekkende sitat fra Platou i denne sammenhengen. Det er argumentene for andre fase av Bryggeriforeningens plan. Mens første fase var å importere korn som kunne maltes og brukes for å brygge øl vi kunne eksportere, så var andre fase å parallellselge dette eksportølet på hjemmemarkedet.

– Blir det bokkøl til julebordet i år?

– Vi ser gjerne at så blir tilfelle, men det spørsmålet må myndighetene svare på. For vårt vedkommende ville det være av stor betydning at bokkølet blir omsatt innenlands. Det tar nemlig 4-5 måneder fra ølet er produsert til det er ferdig til salg. Før og etter denne tid er det ikke av toppklasse. Skulle vi for eksempel brenne inn med et større kvanta eksportøl en tid – det kan ta en viss tid før avtalene blir brakt i havn – vil kvaliteten gå ned, og vi taper på det. Ved innenlands omsetning vil vi oppnå mer kontinuitet, og nevnte faremoment vil da forsvinne.

For øvrig mener direktøren at de 15.000 tonn bygg er tilstekkelig til produksjon også for innenlands omsetning av bokkøl. Videre peker han på at kornproduksjonen ute i verden for tiden er så lys at det ikke skulle være noe å si på at man produkserer ølsorter med mer maltinnhold, og derved bedre kvalitet enn pilsnerøl og bayerøl.

Takk! Her er direktøren i Bryggeriforeningen sitert på at bokkøl har bedre kvalitet enn pilsner og bayer. Bare sånn at vi har det dokumentert :-) Og sier han ikke her at bokkølet har én måneds optimal kvalitet, 4 måneder etter brygging? Seriøst, dette er tull. Det kan virke som eksporten av øl til blant annet Belgia på det tidspunktet var bokkølet fra 1947 – et øl som dermed fikk rolle som tre øltyper: bokkøl, juleøl og mørk eksport.

Og dessuten ser vi her omrisset av tredje fase av argumentasjonen: når vi har så mye korn igjen av de 15.000 tonn fra Danmark, så har vi sikkert nok til å brygge også andre sterkøltyper her hjemme – ihvertfall dersom eksporten feiler.

Direktør Platou har tydeligvis innsett at det hele må tallfestes bedre, for måneden etter, den 18. november 1948 er han igjen intervjuet i Aftenposten. Nå tallfester han Statens inntekter av eksporten kan bli 10 mill kroner. Han trekker også frem at Etter fattig evne har enkelte bryggerier vist interesse for regjeringens appell og solgt øl på oversjøiske markeder for omkring 1 mill kroner i år. En tidobling er vel ikke umulig med litt hard innsats?

Men vent, sammenlikner vi ikke epler og pærer her? Den millionen det ble solgt for i 1948 er omsetning, mens det Platou forespeiler for statskassen er avgifter, hvilket er et subsett av omsetningen. Her hadde det vært interessant å vite hvilke skatter Platou tar med. Jeg mistenker at han maler med bred pensel når han estimerer hva Staten kan tjene på dette. Og jeg mistenker at han senere ville argumentere for færrest mulige skatter på eksportert øl.

Og feilet eksporten? Som vi senere skal se, var Platou skremmende sanndrømt når han fryktet at det kunne bli kluss med avtaler og lisener og slikt. Og da var det godt at man kunne parallellselge ølet på hjemmemarkedet.

July 10, 2016 09:34 PM UTC

Karianne Fog Heen: Rehabiliteringsopphold på Skogli

Planen min var å blogge hver dag på Skogli, eller ihvertfall skrive en slags dagbok. Men jaggu er det så travelt å være på rehabiliteringsopphold at det ble det ikke noe av.

Hovedmålene mine for oppholdet var å bli bedre (selv om det er opplyst at det ikke kan forventes), få mer kunnskap om sykdommen, og finne ut mer om hvilket funksjonsnivå jeg faktisk ligger på. To av tre er ikke så verst, og på sikt kan jeg kanskje bli litt bedre igjen også.

De første dagene var ganske forvirrende, med mye info og mye nytt. Det første vi fikk beskjed om var å finne en fast plass i spisesalen, der vi skulle sitte hver dag. Min første tanke var "tenk om jeg havner ved siden av noen jeg virkelig ikke liker!". Det gikk heldigvis bra.
Rommet som skulle være mer skjermet for lyd og lys var så som så. Lysskjermingen var persienner utenfor vinduet. Det var bare at når det blåste, og oppå haugen der var det en del vind, så slo persiennene mot vinduet og bråkte. Og lydisolasjonen... vel, jeg hørte tv-en fra naborommet, folk som gikk i gangen over, og telefonsamtalen fra det andre naborommet. Heldigvis sov folk flest om natten, så det var ikke et stort problem. En annen sak var at ME-gruppa fikk rom i "en stille del av huset", som selvfølgelig er lengst unna alt. Så den energien man sparer på eventuell ro og fred taper man på ekstra gåavstand til alle aktivitetene.

Og aktivitetene er det en del av. Bare fellesmåltider tre ganger om dagen krever energi på en annen måte enn å sitte hjemme ved kjøkkenbordet, selv om det er veldig hyggelig. I tillegg hadde vi to timer om dagen med undervisning og aktivitet, normalt fordelt på en time undervisning (helsepsykologi, legeundervisning om ME eller samtalegruppe) og en time aktivitet (mindfullness, bevegelsestrening). En time på formiddagen og en på ettermiddagen. Ulempen var at det var lagt opp slik at det stort sett var en liten time mellom hver aktivitet/måltid, så for lite tid til å gjøre noe annet eller å være med på fellesaktiviteter (hvis man orket) eller hvile ordentlig ut. I tillegg til disse timene hadde vi også individuelle samtaler med koordinator, og eventuelt individuell oppfølging. Jeg hadde oppfølging med ernæringsfysiolog og fulgte et kostholdskurs, andre hadde fysioterapi eller psykologtimer. Alt i alt blir det mye aktivitet, og jeg endte med å ikke gjøre veldig mye utenom. Jeg hadde to-tre turer i nærområdet, og badet tre-fire ganger, i løpet av to uker. Nå skal det sies at jeg var hjemme tre av fire helger, så det tok også litt av energien og tiden jeg kanskje kunne brukt på hvile og andre ting.

Det er en merkelig greie, det der med å bli plassert sammen med en gruppe fremmede mennesker i en måned, og på sett og vis i en boble borte fra resten av verden. Litt som på folkehøgskole var min tanke, og faget er ME/utmattelse. Vi var en gjeng på 11 damer fra midten av tyveårene og oppover som gikk veldig godt overens og hadde det ganske morsomt sammen. Det føles ganske unikt å snakke og diskutere med mennesker som vet nøyaktig hva du går gjennom, har vært gjennom, og tenker og føler. Vi har alle opplevd mange av de samme utfordingene der ute i verden. Og alle har forståelse for om man ikke er i form.

For min egen del lærte jeg ikke voldsomt mye av oppholdet. Det som var mest nytt for min del var undervisningetimen med legen, som presenterte en del forskning og fakta om ME. Mye annet har jeg lært fra mestringskurs, psykologtimer, og gjennom egenerfaring fra 14 år med sykdom. Det var veldig stort fokus på balanse og aktivitetsavpasning, og selv om dette er noe jeg kan mye om så trenger jeg stadig påminnelser om å gjøre mindre. Det er en av de tingene jeg virkelig tok med meg, og har begynt å gå kortere turer med hundene og gjøre litt mindre når jeg kan. Snart to måneder etter oppholdet begynner jeg å få litt kontroll på det, og føler meg faktisk litt bedre fra dag til dag, så lenge jeg greier å holde tempoet nede. Et annet resultat er at jeg ble enig med koordinator å søke om økning av uføregraden til 80%. Det svir litt, men hvis det kan gjøre at jeg har det litt bedre så er det verdt det.

Etter oppholdet har jeg også fått en ganske god rapport og epikrise med sykdomshistorie og hva jeg har gått gjennom under oppholdet. Forhåpentligvis er den et bra innspill i den nye uføresøknaden min (som selvfølgelig vil ta nye 8 måneder å behandle). Jeg tenker at jeg uansett er glad for at jeg har gått gjennom oppholdet, og om jeg ikke blir bedre så har jeg ihvertfall lært litt mer.

July 10, 2016 11:10 AM UTC

July 08, 2016
Anders Christensen: Brygging med «sjak»

Det er endel ingredienser du ikke ønsker i ølet ditt – selv ikke innenfor tradisjonen med «extreme brewing». Svimling, Lolium temulentum, er én av dem. Likevel har det vært brukt. Hvorfor?

Det startet med en obskur referanse jeg snublet over – som slike postinger så ofte gjør. I 10 års dagbok for 8. juli står det blant annet om denne dagen: Det ble også høstet «sjak» — et ugress som liknet litt på bygg i åkeren. Hvis denne ble blandet i maltet under bryggingen, ble ølet så sterkt at mange sovnet av det. Denne boka er full med mange interessante men løse tråder om tidligere tiders tradisjoner, men den er relativt tvilsom rundt øl-tradisjoner … for eksempel tidfestet den høstingen av humle til rundt 7. juli. I praksis er boka et folkloristisk sammensurium uten dyptpløyende kvalitetssikring. Men «sjak» var nytt for meg.

Svimling (Lolium temulentum) fra Winklers bok om giftige planter.
Wikipedia/Eduard Winkler, opphavrett CC BY 2.0
Svimling
Hva er denne «sjaken» som ble brukt i ølet? Jeg tror vi snakker om planten svimling, eller Lolium temulentum, eller darnel på engelsk. Det er en plante som er mer knyttet både til hvete- og byggåkere. Noen mener at det bibelske uttrykket å skulle «skille kliten fra hveten» egentlig refererer til svimling som vokser i åkeren. Merk også at man ikke må blande svimling sammen med meldrøye, som er en sopp som vokser på kornet, ikke en ugressplante som vokser i konkurranse med kornet. Meldrøye er heller ikke noe du ønsker å få i ølet ditt … men annen plante og andre virkestoffer. Jeg har selv fått meldrøye i kommersielt malt.

Ordet «sjak» er mystisk. Jeg finner det ikke i et kursorisk søk på norske kilder. Det nærmeste jeg kommer er den dansk-bayerske botanikeren Georg-Christian Oeders Nomenclator Botanicus zum Gebrauche bey der Flora Danica, København 1769. På side 183 lister han navn for Lolium temulentum som Heire. Heiregræs. (D.) Svingel. Dude. (N.) Svimling. Byg Svimling (N.) Skiak, Sjak. Skeak. (Nidros.) Siden han skriver i unionstiden, lister han navn fra ulike steder i Danmark-Norge. «Nidros» må refere til Trondheimsområdet. Andre stedsnavnsreferanser på samme side (i tillegg til N. og D.) er: Söndm, Numed, Indh, Strind, Naustral, Romsd, Lapp – som i hvert fall burde referere til Sunnmøre, Nummedal, Innhered, Romsdal og Finnmark. Det burde styrke teorien om at «Nidros.» er en referanse til Trondheim. Den latiniserte formen «Nidrosiensis» ser ut til å være en gammel middelaldersk form, mens «Nidarosiensis» (med «a») muligens er en tilpasning i nyere tid til navnet «Nidaros».

Jeg skulle gjerne ha knyttet navnet «sjak» sterkere mot planten svimling for å utelukke at det var snakk om en annen plante. Men jeg har tross alt ikke funnet noen indikasjoner som knytter det mot noen andre planter, så det får holde.

Hva er egentlig denne planten svimlings rolle i øl? Når vi idag snakker om sterkt øl, tenker vi på alkoholsterkt øl med høy ABV. Men det finnes andre betydninger av «sterkt». Det var to måter å vurdere ølets styrke på i gamle dager. Man kunne vurdere det utfra smaken: jo mer det reiv munn og svelg, jo sterkere var det. Utfra samme prinsipp har man ved «brygging» av enkeltdestilatet waragi i Øst-Afrika i nyere tid tilsatt for eksempel batterisyre, og i England på tidlig 1800-tall dokumenterte den ufortjent dårlig behandlede Frederick Accum en rekke tilsommme tilsetninger til øl over temaet: dersom det river i halsen, så må det være godt og sterkt.

Den andre måten å vurdere ølets styrke på var utfra fylla. Jo hardere, lengre og villere den ble, jo sterkere var ølet. Det gjaldt vel for bakfylla også, som med svimling visstnok kunne vare noen dager. Her nærmer vi oss nok motivasjonen for å ville ta med svimling i ølet. Effekten av svimling er svimmelhet, sjangling, hodepine, synsforstyrrelser og brekninger – alt sammen noe som kan overbevise drikkeren om at ølet var sterkt og godt. Men den kan ifølge urtekilden også gi en beroligende eller narkotisk virkning. Det finnes en fascinerende teori rundt svimling om at det ikke egentlig er planten som produserer giftstoffet temulin, men noen sopparter som lever symbiotisk i svimling og vokser seg gjennom hele planten og ut i frøene. Dermed infiseres også frøene og neste generasjon med svimling. Akkurat det er både kult og litt kvalmende.

Merk: at i tilstrekkelig alvorlige tilfeller er forgiftningen dødelig. Derfor vil jeg sterkt fraråde å eksperimentere med denne planten.

Sjansen for at du får svimling fra åkeren idag er liten. Korn filtreres og sorteres godt nok til at svimling i stor grad har forsvunnet fra åkerne. Ja selv bryggeriene – i hvert fall de største – har maltmøller som sikter ut fremmedlegemer fra malten, enten det er stein eller frø fra andre planter enn bygg.

Tiårskalenderens påstand om at man samlet svimling – eller sjak – til bruk i øl er jeg litt skeptisk til. Man har nok fått det mer eller mindre frivillig med via normal høsting av bygg, men jeg stusser på om man eksplisitt har samlet det for å bruke til brygging. At det har endt opp i øl er utvilsomt.

Carl Linné skrev om øl med svimling: Råneöl från Gotland är illa beryktat på grund av att Lolium [dårrepe] kommit in bland kornet. Gör dem som dricka det berusade och blinda. Svimling gir muligens ikke blindhet, men den kan gi synsforstyrrelser samt at den skal utvide pupillene, hvilket jeg antar kan gi sterkere synsinntrykk og lysømfintlighet.

Stephen Harrod Buehner siterer Maude Grieve på at «[...] one of the common names for darnel was "cheat", from its use as an adulterant of malted wheat and barley. A custom that, she notes in 1931, "has not been entirely abandoned".» Han påpeker at svimling gjorde ølet billigere, ikke så mye fordi det erstattet byggmalt som sukkerkilde for gjæringen, men fordi det gav en alternativ «fylleeffekt», selv om ølet var tynt, billig og alkoholsvakt. Buhner er selvfølgelig tilhenger av å brygge svimling-øl, men han er jo lettere sær, og han ser ut til å drikke alt som innholder noe tvilsomt.

Jeffrey Patton forteller at britisk lovgivning på 1870-tallet for å motvirke uheldige tilsetninger i øl eksplisitt nevnte svimling, forøvrig i tillegg til opium, hamp og stryknin. Han mener også bruken var bevisst, ikke bare en effekt av at det ble høstet sammen med vanlig korn.

En rekke navn på denne planten er ekvivalent med ordet «svimling», idet de refererer til dens fylleaktige rus. Det omfatter også det latiske temulentum som kommer fra temetum (berusende drikk) og endelsen ulentus (full av).

Svimlingens negative egenskaper har vært kjent lenge. I England hadde man lollardene gjennom hele 1400-tallet. Det var en religiøs bevegelse som riktignok ble slått ned, men som på mange felt var langt mer i takt med den senere protestantismen. Et forslag til opphavet til navnet på dem, var at det var implisitt og nedsettende beskyldning om at de hadde ruset seg på svimling.

Men hvorfor skulle «sjaken» høstes i disse dager, fremfor på høsten sammen med kornet? Tross alt kommer den inn blant kornet nettopp fordi den er så vanskelig å skille ut når den står på åkeren. Her må vi se på hva ti-årskalenderen skriver umiddelbart før referansen til høsting av sjak: «Kjell Sviebygg ble dagen (8. juli) kalt mange steder, og det navnet henspiller på engene som nå var fullvoksne og svært utsatt for tørke. Det var om å gjøre å få høyet i hus.». Navnet Kjell Sviebygg kobles til St. Killian, den irske misjonæren som er bayersk skytshelgen, og som kalles Kjell Fut på norsk. Ordet «Sviebygg» er av andre forfattere koblet til at kornet skulle få tørke på åkeren nå på høysommeren. Dog, kanskje var dette tidspunktet da man slo høyet, og kanskje endel først samlet inn frøene fra svimlingen som vokste på engene som skulle slås? I så fall brukte man svimling eksplisitt som rusgivende stoff i øl.

Jeg våger å trekke den konklusjonen at «sjak» må dreie seg om en dialekt-form – muligens trøndersk – for svimling. Ikke bare understøttes det av Oeder, men både bruken og virkningen slik den er beskrevet er konsistent med beskrivelser på bruk av svimling i øl.

July 08, 2016 08:59 PM UTC