#tut

March 25, 2017
Agnes M. Raaness: Nytt leketøy

Mannen har laget meg et nytt leketøy veveverktøy. Hurra! Konstruksjoner med tilsvarende funksjonalitet har hatt mange ulike navn oppgjennom: båndvevstol, bandestol, vogge for båndvev og boksvev (de tre sistnevnte brukes vanligvis om de med høye kanter på sidene). Det kan brukes til … Continue reading

March 25, 2017 08:56 PM UTC

Anders Christensen: Logistikkutfordringen

Fremtidens øl-Norge er ikke bryggeri-drevet, det er distributør-drevet. Logistikk er ekstremt viktig innen brygging. Det har alltid vært det, og det ser ut til å fortsette å være det. Det blir logistikk som kommer til å forme øl-Norge de neste årene. Strengt tatt tror jeg mikrobryggerirevolusjonen nå er over, men vi kan ta dén en annen gang.

Det var logistikk og infrastruktur slik som kanaler, dampskip og jernbane som tillot bryggeriene å ekspandere på 1800-tallet. Samtidig var man godt hjulpet av undergjæringen, som gav et mer holdbart øl, og som tillot å presse grensene for logistikken. Målet for bryggeriene var stort sett å vokse, og logistikk var den store viktigste utfordringen man måtte håndtere. Logistikk er ikke alt innen brygging, blant annet er det nyttig å kunne brygge godt (ikke bare et holdbart) øl, men logistikk var – og er – essensielt for å få øl fra byggeriet og velberget helt frem til forbrukeren.

Kjølevogn for tog
Kjølevogn for transport av øl, brukt for transport av Budweiser.
Kilde: flickr, foto: Roger W, fra National Museum of Transport i St. Louis; CC BY-SA 2.0.

Det er lett å se hvorfor. Jo større et bryggeri blir, jo flere kunder trengs. Jo lengre blir gjennomsnittsveien fra brygghuset til kundens ølglass. Jo flere mellomledd man trenger å dele den veien opp i. Og jo lengre tid tilbringer ølet på veien. Der et lite bryggeri tidlig på 1800-tallet kunne overleve med å selge ferskøl direkte til øldrikkeren fra egne lokaler, der måtte voksesyke bryggerier på slutten av samme århundre tenke på forsendelser til agenter, geografisk dekning i landsdeler, lagringsforhold, rutetabeller for dampskip, avstikkerjernbane helt frem til bryggeriet, egne jernbanevogner osv,

Bryggeprosessen er såpass «lett» å skalere opp, at det er logistikken i distribusjonen som setter grensene, ikke størrelsen på anlegget. Joda, jeg vet at det er både dyrt og utfordrende å skalere opp et bryggeri, men det det er en utfordring med velkjente løsninger. Det er godt innenfor teknisk rekkevidde, om man bare har pengene og motivasjonen.

Det som imidlertid er viktigere, er at jo mer man skalerer opp bryggingen, jo billigere blir ølet, uten at det synes å være noen øvre praktisk grense for hvor langt man kan ekstrapolere det forholdet. Begrensningen ligger i logistikken, ikke i bryggingen.

Det er fremdeles logistikken og distribusjonen som er den virkelig store utfordringen, men det er ikke så mye sol og frost og bakterier og storm på Stadt som hindrer ølet fra å nå frem til kundene i dag. Det er kanskje mer markedsstrukturer, prising, synergieffekter, markedsføring, forhandlingsteknikk osv.

Gå inn på vilkårlig dagligvarebutikk. Ølhyllene deres har plass til bare noen dusin ulike øltyper, kanskje tresifret i butikkene som vil ha stort utvalg. De kunne tatt inn flere ved å sette dem tettere, men de liker helst å sette dem én kasse i bredden på hylla, eller pallevist på gulvet. Samtidig er det bokstavelig talt hundrevis av norske øl på markedet som alle sammen gjerne skulle hatt den hylleplassen. Kampen om hylleplassen er den store utfordringen, og den kampen har med distribusjon – eller logistikk – å gjøre.

Den store logistiske flaskehalsen er distributørleddet. Distributørene vil ikke ha for mange varetyper å måtte håndtere – for ikke å nevne at man helst vil ha begrenset antall leverandører å forholde seg til. – Om vi struper utvalget litt, skapes ikke da også insentiver for bryggeriene til å tilby gode priser? tenkes det. Distributørene vil ha strigla produsenter med orden på varenummer og strekkoder og flaskene i standardiserte pappesker. Aller helst ville distributørene hatt ølprodusenter med lav produktvariasjon, kort leveringstid, evig produktholdbarhet og halsbrekkende skalerbarhet.

Det koker ned til markedsmakt. Et lite mikrobryggeri utenfor allfarvei har minimalt med markedsmakt i møte med distributører og kjeder. Som liten produsent kan du nøye deg med å distribuere lokalt og via spesialgrossister som fokuserer på butikker som vil ha litt mer speselle varer. Som bryggeri kan du sloss for å bygge volum, men det er egentlig ikke kjedene du sloss mot, det er alle de andre bryggeriene som er like desperate som deg selv på å bygge volum og å komme helt frem til butikkhylla der kundene kan se produktet ditt.

Og hvordan skaffer du deg markedskraft og markedstilgang? Du slår deg sammen. Du samarbeider på distribusjon og logistikk. Du konsentrerer deg om brygging og så lar du noen andre fikse distribusjonen … noen som kan salg og forhandlinger og som samlet kan fronte flere småprodusenter.

For du kan glemme selvdistribusjon i Norge. Joda, Brooklyn og mange andre bygde volum og marginer på den måten. Men det var i mikrobryggerirevolusjonens barndom, og for Brooklyn var det i New York – en by med 8-9 millioner innbyggere. Norge er langstrakt, og transport er dyrt. I Norge har man en dagligvarebutikk på hvert lille tettsted ... dvs, man har helst fire av dem på hvert tettsted, for vi har jo fire store matvarekjeder. Og så er det noe med skatter og avgifter og sikring av lagerlokaler.

Dermed gjelder det å være store eller å gå flere sammen. Fremtiden i Norge for småbryggeriene ligger der. De må flokkulere. Det er mange og temmelig mangeartede aktører i den bransjen. Det hadde vært interessant å profilere hver enkelt av dem, men det får bli en annen gang.

Foreløpig har markedet for håndverksøl økt, slik at det har vært et visst ekspansjonsrom for alle aktører. Salgstallene fra 2015 syntes å indikere at det ikke lengre var slik. Det vil si at et bryggeri ikke lengre kunne øke i salgstall sånn helt av seg selv. Det blir spennende å se om den trenden styrket seg i 2016 og hvordan det går fremover.

Hva ender vi opp med? Tja, 2-3 konstellasjoner med et lite dusin bryggerier i hver – med et virvar av ulike mekanismer for eierskap og samarbeid? Jeg tviler på at noe nystartet bryggeri kan bli store nok (som i leve-av-det-store) uten å knytte seg til en konstellasjon i bransjen. Og jeg tror det viktigste «limet» som knytter disse konstellasjonene sammen er logistikk: først og fremst produksjonslogistikk og distribusjonslogistikk, og selvfølgelig salg. Men også ting som design, råvareinnkjøp, etikettrykking, regnskap, markedsføring, forbrukerkontakt og laboratorietjenester har potensiale for samarbeid, arbeidsdeling og spesialisering.

Det store spørsmålet er ikke om det vil skje, men hva som blir igjen hos småbryggeriene når man har tatt ut det fulle potensialet av slik logistikkeffektivisering. Sitter man kanskje igjen bare med et varemerke – en lokal tilknytning og et kult og vakkert museums-bryggverk der man kan brygge signal-batcher som symboliserer bryggerivaremerkets særegenhet?

Forøvrig tror jeg vi vil fortsette å se uavhengige brewpuber. De tjener kanskje vel så mye på serveringen av ølet – og evt maten – som på selve bryggingen av ølet. Restaurantdrift skalerer dårligere enn bryggeridrift, så jeg tror mange av brewpubene vil overleve som små og selvstendige. Endel gårdsbryggerier vil også overleve, i den grad bryggingen bare er en delaktivitet ved gården. Men de små produksjonsbryggeriene vil komme til å slite, og de mellomstore produksjonsbryggeriene kommer til å slite skikkelig.

March 25, 2017 09:31 AM UTC

February 26, 2017
Karianne Fog Heen: Sri Lanka

This year's choice for our winter holiday was Sri Lanka. Last year's trip to India was a success, and hopefully Sri Lanka would be as good. Research done, as usual, but a lot less planning and mostly looking forward to rest this time.
The start of our trip was not ideal, with a 3 hour delay and a long wait at Heathrow between the two flights. It also got my day (or should I say sleep-) rythm ruined and I used the first few days just to recover from the travel.

We didn't live near any town centre, which probably made a lot of the difference I felt from my trip to India last year. There were few restaurants and shops nearby the hotel, some along the beach but a good walk or tuk tuk trip to the nearest actual town. In addition, our both having a cold during our holiday, we ended up staying alot in the hotel area soaking up the sun (and the warmth when it was clouded), with only a couple of short trips, one for lunch in the nearest town, and a day trip to the southern town Galle to see a fort from the time Sri Lanka was a Dutch colony.
We went out to different beach restaurants near the hotel for lunch, and soon learned that food takes time. After a couple of days we stopped expecting orders to be taken shortly after sitting down, and knew that food would appear eventually. The fare was typical Sri Lankan with some European choices, and we had a lot of curry, rice and noodle meals.

We made one longer trip, and that was really cool. It was a two day trip to the Uda Walawe national park with a safari there. We got to see loads of elephants, birds, crocodiles, monkeys, buffalo, deer and peacocks. The drive across the mountain to get there was also nice, and we got to taste some local food. Because of my cold I was a bit too tired and didn't get to enjoy it as much as I would have, but it was still a good experience. The hotel we stayed at for one night was actually luxurious cabins, with a modern bathroom outside at the back of the cabin!

After the excursion to Uda Walawe we ended up spending the rest of our time relaxing in the sun, only heading out to the beach restaurants for lunch. The last day was actually spent mostly inside because of rain, and it felt like time to go home. The return trip fortunately went a lot better than the outbound one, and we arrived home fairly rested and ready to face a few days of freezing temperatures before spring.

February 26, 2017 10:35 AM UTC

February 25, 2017
Karianne Fog Heen: Nytt år, nye muligheter, nytt håp

Wow, hvor ble tiden av? Fokus på jobb og balanse i hverdagen, kanskje?
I juli startet jeg i ny jobb, 20% som frivillighetskoordinator i Sagene kirke. Etter to runder med intervju hadde jeg inntrykk av en ganske administrativ jobb som ville passe mine behov og min kompetanse veldig bra. Jeg kan styre når jeg jobber ganske mye selv, og jobber etter når det er behov for det, i tillegg til at jeg har muligheten til å jobbe noe hjemmefra på dårlige dager.

Etter noen uker i jobben hadde jeg en periode der jeg ble litt i tvil, en del av arbeidet var ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. Mer utfordrende. Og utfordring på arbeidsplassen er ofte både sunt og spennende, men som kronisk syk så er ikke utfordring alltid en bra ting. Men etter enda noen uker falt ting litt mer på plass, utfordringene føltes ikke større enn at jeg greier dem, og ikke minst har jeg et godt støtteapparat i gode kollegaer og frivillige medarbeidere. Dette er en jobb jeg kan trives og vokse i.

En annen ting som ble ganske klart etter en stund i 20% jobb var at det ikke er aktuelt for meg å jobbe 40% lengre. Hvordan greide jeg noen gang det? Til dels på vane, tror jeg, og dette har antageligvis gjort at jeg gradvis har blitt dårligere, nesten uten å merke det selv. Fysisk aktivitet er en annen ting jeg nok har fokusert litt mye på. Etter en forsiktig start med gradvis økning fikk jeg etterhvert stadig mer fokus på mengde og intensitet, og har ubevisst presset meg litt videre og litt videre. Og det har gått bra, med unntak av noen dårlige perioder, og, ser jeg nå i etterkant, en gradvis nesten usynlig forverring.
Rehabiliteringsoppholdet i fjor gjorde nok litt mer enn jeg først trodde med å lære å se og vurdere meg selv, og høsten 2016 ble tiden for å ta to steg tilbake og fokusere på å finne en stabil dagsform. Og nok en søknad til NAV, om å øke uføregraden. En bekjent på nett minnet meg om et sitat fra overlege Katarina Lien ved ME-senteret på Aker sykehus: "Gjør latskap til en kunstform!". Det er vanskelig å velge bil framfor buss i Oslo med god samvittighet, og vanskelig å si nei til avtaler og morsomme ting når jeg vet at jeg "egentlig" kan. Men egentlig betyr det at jeg kan spare litt mer energi den dagen, og på sikt kan få en stabil form, og kanskje til og med bli litt bedre. I stedet for litt dårligere.

Og NAV er jo en historie for seg selv. Ikke uventet fikk jeg avslag på ung uføre-tillegg på uførepensjonen. Jeg har jo ikke vært hverken alvorlig eller langvarig syk siden før fylte 26 etter deres vurdering. Heldigvis kom vedtaket fra Trygderetten som motsa dette i september, og jeg har fått vedtatt tillegg både på dagens uførepensjon og tidligere arbeidsavklaringspenger. I disse dager får jeg også svar på økning om uføregraden. Uansett hva det ender på blir det ikke aktuelt å jobbe mer enn jeg gjør, men jeg kan jo uansett håpe på bedring.

Det skjer så utrolig mye forskning på ME for tiden, og håpet om å bli frisk ligger der og ulmer. Det er ihvertfall klart at det hverken er latskap, negative tankemønstre eller psykiske problemer som ligger bak. Det er spennende å høre om alle gjennombruddene, og samtidig litt vemodig fordi jeg vet at det veien fra forskning til en utprøvd, fungerende behandling som virker for folk flest er veldig lang. Men det er håp.

February 25, 2017 06:47 PM UTC

February 17, 2017
Agnes M. Raaness: Brokadebrikkevev

Det var på tide å lære seg noe nytt (eller gammelt om du vil), og brikkevevde brokadebånd stod på lista over planlagte nye aktiviteter. I forhold til “vanlig” brikkevev med ett innslag som binder renningstrådene fra hvert kort sammen (bindeinnslag) … Continue reading

February 17, 2017 11:29 PM UTC

February 01, 2017
Agnes M. Raaness: Storvev-prosjekt: diamantkypert og plantefarging

Vinteren 2014-2015 brukte jeg på å veve diamantkypert (etter mønster fra ett av tekstilene i Oseberg-grava) med lammeullgarn i flatvev på husflidslagets vevstue. Rett fra veven ble stoffstykket omtrent 5,85 m langt. Deretter lå det til modning, ble vasket og … Continue reading

February 01, 2017 08:50 PM UTC

December 31, 2016
Anders Christensen: Norsk humledyrking

Jeg skal snart flytte fokus til noe annet annet enn humledyrking i Norge, men før det, ville jeg bare trekke frem noen sitater fra amtmannsberetningene utover 1800-tallet. De illustrerer godt hvor utbredt humledyrkingen var, men også hvordan dette i praksis var småskala-dyrking for eget forbruk … i hvert fall utover på 1800-tallet.

Hvor dyrket man humle. Vel, overalt og ingensteds. I hvert fall nord til Nordland var det litt humledyrking nærmest overalt, samtidig som det var få steder der det ble dyrket humle i storskala på kommersiell basis. En rekke stedsnavn er trukket frem, der man kjente til dyrking av humle, blant annet: Solør, Surnadal, Gloppen, Indre Sogn, Stangvig, Sunddal, Grue, Styn, Innvik, Lunde, Sogndal, Brønnøy, Ryfylke og Vigør.

Fra Christians Amt (Oppland) i 1836-40 rapporteres det: Hamp, Liin og Humle dyrkes ligeledes temmelig alminnelig, især i Districtets sydelige Egne; men Overskudet af disse Artikler til Salg er ikke betydeligt. Med andre ord, det er til husbruk. Humleavlen er ubetydelig, og langtfra tilstækkelig til Districternes Forsyning. Er det bare meg – eller ligger det en selvmotsigelse i det utsagnet. Jeg synes det ikke er konsistent å si at den er ubetydelig, samtidig som den er «langt fra tilstrekkelig for distriktets behov». Det ene sier tilsynelatende at det knappest er noe, det andre sier at det bare dekker en del av behovet, dvs at det dyrkes endel.

Igjen tror jeg løsningen er at noen amtmennsrapporter vurderer humledyrkingen utfra hvor mye som selges, mens andre vurderer den utfra hvor mye som faktisk dyrkes. Her er fra Sør-Trøndelag: Humle, Hør og Hamp [dyrkes] næsten overalt til Huusbehov. Underforstått: det selges lite av den. Vi må huske at disse rapportene sikter på å gi en økonomisk, ikke en botanisk, oversikt over amtet.

Dessuten er det også noe selvmotstridende når amtmennene stadig omtaler humledyrkingen som ubetydelig og meget liten, samtidig som de utover i mange tiår fortsetter å beskrive den som minkende. Jeg tror tilstanden var at mange dyrket, men kanskje bare par planter i sydveggen til eget forbruk og kanskje et par poser til overs som kunne selges eller byttes bort. I perspektivet av amtmennenes økonomiske rapport for amtet er dette ubetydelig.

Vi må også huske på at det typiske stor-bryggeriet i Norge etter 1850 brygget bayersk øl, og ønsket helst tysk humle, ikke norsk. Selv om amtmennene aldri trekker frem dette poenget, så ville den norske gårdshumla vanskelig kunnet dekke behovet på de kommersielle bryggeriene, ikke utfra en volumbetraktning, men utfra en smaksprofil.

Enda et eksempel kommer ifra beretningen i 1866-70 fra Kristians Amt: Lin, Hamp og Humle dyrkes fremdes kun i ringe Grad. Dyrkningen af Humle er udbredt saagodtsom over det hele Amt, men Udbyttet selv i de Distrikter, hvor dette er størst, ikke paa langs nær tilstrækkeligt til Behovet, uagtet dette vistnok heller ikke er stort. Dette var få år etter den amerikanske borgerkrigen, da lindyrkingen fikk et kortvarig oppsving i Norge fordi bomullsprisene økte.

Humle ved Hovelsrud gård på Helgøya i Mjøsa
Wikimedia/Øyvind Holmestad, opphavsrett CC BY-SA 3.0
Humle på Helgøya
Jeg har ikke funnet selve amtmannsberetningen for 1856-60 for Hedmark, men i departementets sammenfatning fra alle amtene står det Avl af Lin, Hamp og Humle er fremdeles af ringe Betydning. Af et Par Eiere af Bryggerier i Hedemarkens Amt siges dog at ville blive gjort Forsøg paa at dyrke den sistnævnte Plante i større Maalestok. I Hedmark ble det på slutten av 1800-tallet visstnok dyrket humle på Helgøya i Mjøsa. Kanskje var det dette man siktet til? Lokalt knytter man humla som fremdeles vokser på Helgøya tilbake til munker i katolsk tid. Jeg tviler litt, for humla fulgte trolig mer med hanseaterne enn med munkene. Dessuten er det mer nærliggende å tro at Helgøya-humla skriver seg fra kommersiell dyrking på slutten av 1800-tallet. Dersom kommersielle bryggerier ønsket å starte dyrking av humle i Norge rundt 1860, ville jeg forventet at de forsøkte med tysk humle, ikke norsk tradisjonshumle.

I beretningen fra 1835 skriver amtmannen i Nordre Bergenhuus Amt: Hvad Avl af Humle, Hør eller Hamp angaaer, da er denne fast ingen i det hele Amt. Især vilde Humleavlen her upaatvivlelig blive fordeelagtig, i ethvert Fal vilde der kunne avles nok til distriternes eget Behov; men deels Kjærlighed til det Gamle og Bestaaende, deels mindre Kyndighed i denne Slags Avl, ihvorvel Enkelte med Held og uden stor Bekostning drive den og producere Humle kan staae ved Siden av den udenlandske, vil nok endnu en Tid hold denne Productionsgreen bort fra disse Districter.

Søndre Bergenhuus Amt i 1845: Fogden paa Rosendals Gods beretter at Dyrkningen af Humle forhen var i Vigør en ei ubetydelig Næringsgreen, men at den nu er ophørt formedelst en Sygdom paa Planterne, hvilken aldeles ødelagde dem. Det er ikke godt å si hvilken sykdom dette var. Om jeg ikke husker feil, kan humla være sårbar for meldugg, og denne sykdommen – som er artsspesifikk – blir liggende i jorda og kan komme tilbake år etter år.

Fra Nordland ble det rapportert: Humle Dyrkes formeentlig kun i Velfjorden (Annex til Brønø Sognekald), hvor Avlingen omtrent skal svare til Bygdens Fornødenhed. Dette er riktignok temmelig langt syd i Nordland fylke, som i praksis var det nordligste fylket man dyrket humle i. Det kunne nok vokse humle lengre nord, men neppe for kommersiell dyrking.

I 1855 står det for Vestfold: [...] og Humleavlen bliver stedse ubetydeligere i Districtet som en Følge af, at Ølbrygning i Landdistrictet mere og mere aftager. Her må vi huske at amtmannsrapportene skiller mellom byer og landdistrikter, der sistnevnte er områdene mellom byene. Det er også verd å huske at byene hadde svært lite omland, og ofte ikke strakk seg så mange steinkastene utenfor «byporten». Denne rapporten fra Vestfold høres ut som at gårdsbryggingen avtar og lokal humledyrking sammen med den. Samtidig øker bryggingen i byene, og der valgte man heller å importere humle. (Og humleimporten er neste tema jeg skal kjede dere med!)

I 1870 nevnes det at det i Vinger og Odalen er en viss produksjon av humlestenger i skogbruket – så formodentlig er det fremdeles endel som såpass sent dyrker humle, det går bare under radaren. Humlestenger brukes for å stange opp humla så den kan klatre opp fem-seks meter på friland.

I 1870 synser amtmannen i Stavanger amt om mulige nye avlinger, og skriver Ligeledes har i ældre Tider paa mange Steder været drevet Humleavl, hvilket kan sluttes af, at denne Plante hyppigt voxer vild over Stengjærder og Urer i Hjemmemarken. Senere skriver han videre: Ubetydelig Humleavl drives i Lunde og flere Steder, men den skjøttes daarligt, idet man lader den ligesom flere Steder i Ryfylke voxe som vild i Urer. Enkelte Steder ser man den stænglet, men Arten er ikke god.

Mot slutten av 1800-tallet faller kravet om rapportering av humledyrking bort. Selve humla fortsetter nok å gro, og de av tradisjonsbryggerne som holder frem har sikkert høstet den. Men humledyrkingen var ganske uinteressant for Norges økonomiske statistikker. Dog nevnes det så sent som i rapporten 1896-1900 for Romsdals Amt at Paa enkelte Gaarde i Nordmør dyrkes Humle samt noget Lin. Det står ikke hvorhen, men tro om det ikke er i Surnadal, der humledyrkingen tidligere stod sterkt og ble nevnt i beretningene for nesten hver periode.

December 31, 2016 11:35 PM UTC

December 28, 2016
Anders Christensen: Humle i Romsdals Amt

Jeg begynte å nøste i amtmennenes femårsberetninger i forrige innlegg om humle i 1840. Da hentet jeg frem rapportene nasjonalt for én av femårsrapportene, her kommer alle femårsrapportene for ett av amtene. Ble det dyrket humle? Ja, men ikke veldig mye.

Jeg nevnte at datakvaliteten på femårsberetningene ikke var verdens beste, spesielt for områder der humla ikke var spesielt viktig i øynene til amtmannen og de øvrige embetsmenn som han delegerte delrapporteringen til. For å illustrere det, har jeg funnet frem til formuleringene om humledyrking i alle amtmannsrapportene for Møre og Romsdal fylke. Knapt en tørrfisk eller potet ble oversett i disse rapportene, men humledyrkingen blir tildelt en ordknapp oppsummering med litt preg av kuriosa.

Folk som samler på statistikk ville vel helst ha hatt informasjon om humledyrkingen på tabellformat à la antall gårder som dyrker, antall mål som dyrkes, antall voger avling og gjennomsnittspriser. Jeg hadde vært henrykt om vi hadde hatt det, men slik er det ikke. Amtmennenes beretninger er en samtidig fortelling om virksomhet i amtet, ikke en statistisk innrapportering av tall. Fremfor en statistisk analyse av tall, trenger vi egentlig en lingvistisk analyse av formuleringer for å si noe om humledyrkingen.

Dessuten er det en usikkerhet at det ikke virker helt avklart om amtmennene rapporterer om humledyrking generelt eller om de rapporterer om kommersiell humledyrking. Trolig er dette opp til den enkelte amtmanns tolkning.

Det fører for langt å liste alle referanser til humle i disse beretningene, for ikke å si å forsøke på en språklig analyse av dem i forhold til formuleringer brukt for andre type avlinger. Det får holde å gjengi litt horisontalt (for alle amt for 1836-1840) og litt vertikalt (for Romsdals Amt for perioden 1830-1870). Så skal jeg samle «go'bitene» fra beretningene i et senere innlegg.

Fra femårsberetningen for 1871-1875 nevnes ikke lin, hamp og humle for Møre og Romsdal.

La meg forøvrig kaste frem en litt løssluppen tanke som jeg ikke har noe godt svar på. Når disse tre – lin, hamp og humle – nevnes sammen, så er det fristende å minnes humlas nytteverdi utover å være ølkrydder: som fibre til tau og klær – slik som også lin og hamp ble brukt. Råmateriale for fibre har neppe vært ene-bruksområde for humle, og det finnes en rekke beskrivelser og annonser fra 1700- og 1800-tallet som helt klart knytter humle til ølbrygging. Men kan humlas årvisse opplisting i disse beretningene, gruppert sammen med lin og hamp, delvis være forårsaket av at humla var et nyttig ersats-materiale for disse to andre fiber-plantene?

Det vil i så fall si at Staten i utgangspunktet kan ha festet høyere verdi til humlas potensiale til å bekle nordmenn og å rigge skipene i den dansk-norske marine, fremfor smaken på ølet, og at dette var grunnen til at det var viktig å ha oversikt over humleproduksjonen. … et statistikkfokus som man arvet til langt inn på 1800-tallet, selv om humleproduksjonen dalte og andre fibermaterialer overtok.

Etter å ha rotet rundt femårsberetningene kan jeg forsikre om at tilstanden og utvikingen i Møre og Romsdal er nokså representativ for landet som helhet. Gjennomgående er beskrivelsene preget av formulereringer som «ikke utbredt», «ikke alminnelig», «dekker ikke amtets behov», «fremdeles avtagende», «ingen endring», «kun til husbruk», «endel dyrkes visstnok i sogn så-og-så, endog for salg».

Slik jeg tolker dette, viser disse rapportene:

  1. Humledyrkingen er på vei nedover gjennom hele perioden 1830-1870, og underforstått ut fra formuleringene, det ble dyrket mer av den før. Den har relativt liten samfunnsøkonomisk betydning i perioden etter 1830.
  2. Det er helt klart et forbruk av humle, for en rekke rapporter refererer til at amtets produksjon ikke dekker forbruket, eller at et og annet sogn har nok humle til utførsel og salg.
  3. Det er liten vilje fra embetsverket eller de ulike velforeningene til å legge til rette for mer humledyrking – slik de tidvis jobber for å tilrettelegge for dyrking av poteter, turnips, frukttrær, bærbusker eller kålrabi. For disse berømmes tidvis enkeltpersoner i rapportene for sin innsats for utbredelsen. For humle er det intet slikt. Humla henger bare fremdeles litt igjen fra gammelt av.
  4. De navngitte, humleproduserende områdene er relativt få, men forbausende godt spredd. Det er ikke slik at de er samlet i en landsdel, eller i et klimaområde. De varierer fra Voss, Gloppen, Selbu, Solør, Surnadal osv. Inntrykket er at de ligger som litt små øyer i utkanten som ikke har innsett at importert humle er fremtiden.

Generelt er disse rapportene mer konsistente med humledyrkingen som restene av en tidligere utbredt dyrking av en kulturplante, enn det er med utprøving og forsøksvis innføring av en ny plante.

December 28, 2016 10:33 PM UTC

Agnes M. Raaness: Romjulsvest

Hoill brilan! No ble dé væst og dé blæs fra nordvæst. Mitt andre overlock-prosjekt, denne gang i rød lin. Også testing med bruk av dobbeltnål i stikninger. English summary Just something for myself (too many dialectic puns to translate, nothing … Continue reading

December 28, 2016 01:59 PM UTC

December 27, 2016
Anders Christensen: Norsk humle ca 1840

Ett av temaene jeg stadig vender tilbake til, er norsk humle. Ett av flere interessante humle-spørsmål er når man sluttet å dyrke den i kommersiell skala i Norge, og man hovedsaklig gikk over til importert humle i bryggeribransjen. Svaret er selvfølgelig ikke ett enkelt, fasitaktig årstall, men et puslespill med mange brikker. Her er én av brikkene.

Jeg har gravd frem hva som skrives om dyrking av humle rundt om i amtene (dvs fylkene) i amtmennenes femårsberetning for 1836-1840. De har eksplisitt blitt bedt om å uttale seg om omfanget av dyrking av lin, hamp og humle. De var alle tre vekster som var utbredt tidligere, men som på 1800-tallet var gått sterkt tilbake. Når amtmennene nevner humle, så er det altså ikke fordi den var en betydningfull avling på siste halvdel av 1830-tallet, men trolig fordi en person lenge før 1830 hadde bestemt at humleproduksjonen i Norge var viktig å ha oversikt over. Så mistenker jeg at man bare ikke sluttet å samle inn oversikten, selv om produksjonen falt.

Jeg antar at blokaden og nødsårene fra krigen i fra 1807 til 1813 fremdeles lå friskt i minne på denne tiden. Dessuten var nasjonaløkonomien avhengig av en balanse mellom import og eksport, og helst et eksportoverskudd. Selv om man ikke siktet på å være selvforsynte i ett og alt, skinner det gjennom at selvforsyningsgrad er en metrikk man er svært opptatt av.

Engelsk humleåker
Engelsk humleåker, men ikke ulikt hvordan man dyrket humle på åker i Norge.
Kilde: geograph og Oast House Archive, CC BY-SA.

Femårsberetningene startet på 1830-tallet, og var en slags tidlig versjon av Norges offisielle statistikk og på sett og vis forløperen til Statistisk sentralbyrå. Imidlertid er mye av tallmaterialet holdt i en fortellende fritekst-stil, fremfor tall oppstilt i rader og kolonner. Uttalelsene virker av-og-til litt kategoriske. Det ville være underlig om dyrkingsmønsteret så presist fulgte amtsgrensene som disse beretningene egentlig påstår. Jeg tror allikevel ikke vi har noen bedre samtidig sammenfatning av humledyrkingen i Norge på slutten av 1830-tallet. Her er det nedbrutt på hvert enkelt amt:

  1. Agershuus Amt. Humle og Haugevæxter (hagevekster) drives hist og her, men, naar enkelte Egne undtages, ikke i noget Omfang, …

  2. Smaalehnenes Amt. Dyrkningen af Liin, Hamp, Humle og Havevæxter er ubetydelig og drives ingensteds uden til Huusbrug.

  3. Hedemarkens Amt. Humle dyrkes vel overalt i Amtet, men ikke i Forhold til Forbruget, naar undtages i Soløer, hvor endog paa enkelte Steder produceres noget til Salg af denne Artikel, dog har man paastaaet, at Afsætningen ikke i den senere Tid har været fordelagtig, fordi Prisen paa Humle er falden ved forøget Indførsel deraf fra Udlandet.

  4. Christians Amt. Hamp, Liin og Humle dyrkes i det Hadelandske og Totenske District; den Første kun for eget Forbrug, Liin og Humle ogsaa til Afsætning for endeel i den indenlandske Handel.

  5. Buskeruds Amt. Liin dyrkes paa flere Steder til Huusbehov, Humle derimod meget mindre og Hamp høist ubetydelig. [...] af Humle skeer Salg i Hallingdal kun i Districtet.

  6. Jarlsberg og Laurvigs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes overalt i Amtsdistrictet, men dog ikke i tilstrækkelig Mængde til Districtets Behov.

  7. Bratsbergs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes i Almindelighed ikke, og intetsteds mere end til Huusbehov.

  8. Nedenæs og Raabygdelaugets Amt. Humle nevnes ikke, kun lin og hamp.

  9. Lister og Mandals Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes vel paa enkelte Gaarde, men kun i det Smaae og til Gaardenes eget Forbrug.

  10. Stavanger Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke og af Humle kun noget Ubetydeligt enkelte Steder i Dalerne og inde i Fjordene i Ryfylke.

  11. Bergen Kjøbstad. (Humle nevnes ikke.)

  12. Søndre Bergenhuus Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke, undtagen i Strandebarms Præstegjeld noget høist ubetydeligt af førstnævnte Sort; heller ikke Humle, undtagen i Vigøers Præstegjeld, omtrent 5 Voger aarlig. [...] Paa mange Gaarde paa Vos haves Humle til Huusbehov, og i enkelte Dele af Nordhordlehn, fornemmelig Sandnæs Sogn i Lindaas, ligesaa. [...] Liin, Hamp og Humle dyrkes ikke (gjelder Rosendal).

  13. Nordre Bergenhuus Amt. Avling af Liin, Hamp, Humle og Haveværter finder i Almindelighed slet ikke Sted, - Humle avles, dog kun i ubetydelig Mængde, paa enkelte Gaarde i Indre Sogn — undtagen i Gloppens Skibrede i Nord- fjord, hvor det antages, at der aarlig avles 18 Voger Liin, 20 Voger Hamp og 40 Voger Humle.

  14. Romsdals Amt. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  15. Søndre Trondhjems Amt. Humle- og Urte-Hauger ere sjeldne hos Personer af Bondestanden; dog skal Humle paa de enkelte Gaarde i Strinde og Sælbo Fogderi, hvor den dyrkes, give godt Udbytte.

  16. Nordre Trondhjems Amt. Liin og Humle dyrkes vel, men lykkes ei altid og afgiver ikke det Fornødne til Districtets Behov.

  17. Nordlands Amt. Hamp avles kun i enkelte Fjordbygder, Humle i end færre; Liin er man næsten aldeles ophørt med at dyrke;

  18. Finmarkens Amt. (Humle nevnes ikke.)

Rapporten oppsummerer uten egentlig å tilføye noe til amtmennenes beretninger med følgende angående humle: Humleavl er vel mere Udbredt end Hampavlen, og paa flere Steder til egen Fornødenhed, dog gaaer det heller ikke fremad med Humlens Dyrkning. I Soløer, – hvor Humleavlen almindeligviis har afgivet Producter til Salg , er den nu i Aftagende, fordi denne Avl, paa Grund af Humleprisernes Falden, ikke mere svarer Regning, og i Vigøer Præstegjeld i Hardanger, hvorfra ligeledes har været solgt en ikke Ubetydelig Deel Humle udenbygds, angives Humleavlen kun at afgive et Product af 5 Voger aarlig.

Man sitter igjen med inntrykket av at på 1830-tallet var humledyrkingen for det meste forsvunnet bortsett fra litt dyrking til eget bruk, og kanskje til salg i bygda. Grunnen ser ut til å være billig importert humle. Likevel er det dyrking for salg hist og her, og det ligger en tydelig forståelse under om at humle har vært en viktig eller i det minste en utbredt avling.

En analyse av hvilke steder som dyrket humle hadde vært interessant, men også vanskelig. Kanskje var det slik at humledyrkingen holdt seg lengst på litt bortgjemte steder som var generelt trege til å importere nye impulser, men jeg ser ikke helt hvordan man systematisk skal kunne teste den hypotesen.

Hvorfor akkurat femårsberetningen fra 1836-40? Beretningen fra 1835 er skannet til PDF med programvare som overhodet ikke taklet bokstavgjenkjenning av gotisk skrift – mens beretningen fra 1840 takler det og er søkbar. Med andre ord: litt praktisk anlagt dovenskap fra meg. Dernest overlapper dette dette perioden da de aller første bryggeriene begynte å brygge bayersk øl, dvs ca 1838-1841, så det er like før man begynte å importere tyske humler for å lage «autentisk» bayersk øl.

Det er farlig å overtolke disse amtmannsberetningene. Men, jeg har fulgt amtmannsrapportene for femårsperiodene for ett av amtene frem til 1875, og bildet som tegner seg er at det er litt tilfeldig hva som trekkes frem som rapporteringsverdig og hva som forblir ubeskrevet.

Det er humle-distrikter som trekkes frem i én beretning, men utelates i neste for så å dukke opp igjen i rapporten deretter. Jeg tror ikke det skyldes at man for en kortere periode oppholdt med dyrkingen, men at det er uteglemt eller utelatt i beretningene. Jeg mistenker også at enkelte av amtmennene har hatt en litt pragmatisk innstilling til denne rapporteringen, og har tatt ørlite lett på data som har syntes å være uvesentlig for sitt distrikt. Det kan også virke som om innsamlingen av data har vært delegert videre nedover i embedsverket, og at datakvaliteten avhenger sterkt av den enkelte embetsmanns nidkjærhet og evne til å forholde seg til frister.

Dermed kan vi nok stole på at de dataene som listes er korrekte, men vi kan slett ikke utelukke at en rekke enkeltdata er uteglemt, spesielt for en såpass uviktig (for 1830-tallet) avling som humle. Men det overordnede bildet er nok korrekt. Det samsvarer også med andre beretninger som indikerer at den kommersielle humledyrkingen i Norge i stor grad forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet.

Til helt inn på 1830-tallet fantes det litt kommersiell dyrking av humle, men i relativ liten skala, selv om det var spredd godt rundt i landet.

December 27, 2016 11:19 PM UTC

December 25, 2016
Anders Christensen: Rauma/Molde Bryggeri

Når jeg graver i Norske Kundgjørelsestidende, så er det tidvis historier rundt bryggerier som bare ramler ut, vokser seg store og blir et helt eget innlegg. Historien om Molde eller Rauma Bryggeri er en slik notis som bare este ut jo mer jeg gravde. Her kommer den.

Det startet med at jeg fant en annonsering fra 22. september 1883 av en tvangsauksjon for 2. oktober 1883, der Molde Bryggeri og Jens Sahl er nevnt som eksekutor for en tvangsauksjon over Meraak, annonsert av Sunelvens Lensmandsbestilling. Det som skal auksjoneres bort er en Niendepart i Geirangers Seilnot, en Fire og tredivtedel i Geirangers Notbrug med Baade og Nøst og alt Tilbehør og et Baadsnøst med en tilbygt Fjøs og Lade, stående på Meraak.

Molde bryggeri hadde trolig fått disse fordringene ad omveier. Kanskje hadde en kjøpmann fått dem som betaling for ett-eller-annet fra en fisker. Så hadde han kanskje gitt dem videre til bryggeriet som betaling for ølleveranser. Sånn holder i hvert fall ikke bryggeriene på idag.

Trolig var også bryggeriets økonomi temmelig stresset, for allerede tre uker etter tvangsauksjonen på Meraak ble bryggeriet meldt konkurs. La meg tippe at etterhvert som bryggeriets økonomi hadde nærmet seg konkursen, så sprellet man mer-og-mer for å få debitorene til å gjøre opp for seg. Dermed endte man opp med å forsøke å få penger for auksjon av en trettifire-delers andel av et notbruk. Men konkursen kom. Her annonsert i Kundgjørelsestidende for 2. november 1883:

Konkursbo.

I Henhold til Konkurslovens § 15 bekjentgjøres herved:
1) At Molde Bryggeris Bo er begjært taget under Skifterettens Behandling som Konkursbo.
2) At Overretssagfører C. Mønniche foreløbig af Skifteretten er beskikket til midlertidig Bestyrer af Boet.
3) At en Skiftesamling i Boet vil blive afholdt i Bryggeriets Kontor Thorsdagen den 15de November førstkommende Kl. 11 Formiddag. Ved denne skiftesamling vil blive forhandlet:
    a. Om Stadfæstelse af Skifterettens Valg av Bestyrer.
    b. Valg af raadgivende Mænd, der med Bestyreren skulle deltage i Beslutninger om Boets vigtigere Anliggender.
    c. Om særskilt Inkassator skal beskikkes.

I Forbindelse hermed opfordres i Henhold til Konkurslovens §§ 50 og 51 Alle og Enhver, der have Fordringer at gjøre gjældende i Boet, til inden 25de Januar 1884 for Retten skriftlig at anmelde sine Fordringer og til derfor at fremsende de Dokumenter i Original eller Afskrift, hvortil Fordringerne støtte sig, saavelsom til den 14de Februar 1884 Kl. 11 Formiddag at afgive Møde i Bryggeriets Kontor, for at overvære og deltage i de anmeldte Fordringers Prøvelse og i Behandling af Akkordforslag, om saadant maatte blive fremsat.

Molde Skifteret, 26de Oktober 1883.
B. Mathiessen.

Hva var bakgrunnen for dette bryggeriet som gikk konkurs, og hva skjedde videre med det? Moldes bryggerihistorie er litt kronglete og beskrivelsene av den i ulike kilder har enkelte motstridende opplysninger … men jo mindre A4 den er, jo mer interessant er den.

Fra 1869 til 1875 hadde det norske ølsalget mer fordoblet seg fra ca 19 til over 41 liter pr innbygger, men deretter dalte det til en bunn i 1886 på under 29 liter. Trolig var dette konjunkturstyrt, men det dikterte også konjunkturene i bryggeribransjen. De bryggeriene som best klarte å benytte seg av mulighetene på oppturene var de som overlevde nedturene. Det var mot slutten av en slik langvarig salgstørke at Molde bryggeri gikk konkurs.

Ifølge andre bind av Overlærer J. A. Schneiders historiske oversikt, «Molde og Romsdalen», ble Molde Ølbryggeri startet som et lite sødtølbryggeri av Nicolay Peder Dahl i 1860-årene (Bd.I s.162 og Bd.II s.5). At det var sødtøl betyr at det ikke var undergjæring eller brygget i bayersk stil.

Schneider siterer også femårsberetningen fra 1856-1860 som nevner at Molde hadde ett bryggeri, men det er der uklart om dette var Nicolay Dahls bryggeri. Schneider skriver også at kaptein Sørly (eller Sørbye?) i 1861 kjøpte et garveri som ble ombygget til bryggeri (Bd.II s.20). Utfra konteksten er det tydelig at Dahls og Sørlys bryggerier var to forskjellige, selv om de falt sammen i tid og sted. Det er dette siste bryggeriet – Sørlys – som gikk konkurs, for Schneider skriver at konsul Peder Fredrik Dahll og svogeren ingeniør H. Dahl kjøpte dette i 1884, som tidsmessig passer godt med konkursen.

Schneiders bryggerihistorikk er litt forvirrende, og den motsies delvis av Niels de Seve i sin «Molde Bys Historie; Bd II; 1838-1916 Eksportby, Turistby, Industriby», der han tidfester oppstarten av N. P. Dahls bryggeri til 1850, som eneste bryggeri i byen, og til stor og etterlenget glede for byen innbyggere. Han nevner at det tidligere ble etablert et kortvarig bryggeri en gang mellom 1840 og 1845 (s.55). I tillegg nevner de Seve at kjøpmann og vinhandler A. P. Eide startet et bryggeri året etter N. P. Dahl, det må følgelig ha vært i 1851. Her har de Seve mer troverdighet enn Schneider, da han synes å ha sporet bryggerienes konkurrerende annonser i lokalavisa, mens Schneider mer gir inntrykk av å gjenfortelle etter egen og andres hukommelse.

de Seve understøtter at Dahls bryggeri opprinnelig brygget overgjæret øl, og skriver: «Hans Dahl i Kristiansund mente at han skulle kunne selge noe for sin brorsønn i Molde, men var forsiktig med sin første bestilling iallfall – en 100 flasker kunne han ta. «Ølet er etter min smak meget godt, men måskje for riktige skjønnere ikke bayersk nok»». Ut fra den korrespondansen er det fristende å lese at bayersk øl ikke bare ble brygget for sin holdbarhet, men også raskt etablerte seg som et moteøl som feinschmekere ville ha – litt som IPA de siste ti årene. Det er også fristende og tolke det som en svak bekreftelse på at eksisterende bryggere forsøkte å forfølge motene ved å legge seg opp til den nye, bayerske bryggestilen, i den grad det var praktisk mulig for dem.

de Seve utdyper også omstendighetene rundt starten av et bryggeri rundt 1860, som da blir bryggeri nummer fire i Molde: «Etter en konkurs i 1859 ble en nyoppført garveribygning overtatt av A. P. Eide og løytnant Sørly, som begynte brygging av bayersk øl og engasjerte en bayrer som bryggerimester. Budstikka konstaterte da at bryggerier ble anlagt i alle byer i landet, og at Molde allerede hadde tre, men ikke noe garveri.» Det er utvilsomt dette bryggerianlegget fra rundt 1860 som blir Molde bryggeri. Referansen til de tre bryggeriene er litt mer uklar. Det virker sannsynlig at to av dem var Dahls' og Sørlis, men jeg er usikker på hvilket som var det tredje. Muligens var dette A. P. Eides fra 1851 som en periode kan ha blitt drevet i parallell med det nye bryggeriet han eide sammen med Sørly.

Hvem var egentlig denne Sørbye, Sørly eller Sørli? Vi finner han som Johan Martin Sørlye i folketellingen i 1875, født 1833 i Kristiania. Da er han Capitaine i arméen, gift med Lydia Gottfredine Middelton fra Trondheim. Det er ikke bare Schneider som roter med stavemåten på navnet, slikt varierer litt i folketellinger og denslags – spesielt når man ønsker å vri staveformen i en litt mer særegen og «fiinere» retning. Hvorfor startet en yrkesmilitær et bryggeri? Tja. Han var neppe noen brygger, så formodentlig var det en investering – kort og godt en kapitalistisk plassering av familiensformuen.

Jeg har ingen god forklaring rundt at de Seves sitat fra Budstikka ca 1860 om at det var tre bryggerier i Molde kolliderer med Schneiders sitat (Bd.I s.156) om at det var ett bryggeri i byen, da dette sitatet synes å måtte knyttes til amtmannens femårsberetning fra 1856-1860. Forklaringen kan være så enkel som at femårsberetningene på industriforetak og tok kun hensyn til «skikkelige» bryggerier, mens Budstikka har talt med alle som brygget øl for salg.

de Seve forklarer også en annen sammenheng, selv om han må bomme med ett år på årstallet og kanskje på slektskapet: «Da Molde Bryggeri gikk konkurs i 1882, ble det kjøpt av N. P Dahls sønn P. F. Dahll og hans fetter ingeniør Hans Herlof Dahl som fra før drev Dahls Bryggeri – det opprinnelige Molde Ølbryggeri som ble startet av N. P. Dahl. De slo sammen de to bedriftene og drev godt, først begge sammen, senere Hans Herlof Dahl alene.»

Jeg er ikke kjent med at bryggeriet skal ha gått konkurs tidligere enn senhøsten 1883, men en konkurs i 1882 er selvfølgelig også mulig. Konkursforretningene etter konkursen i 1883 må ha gått relativt tregt. Kundgjørelsestidende for 12. april 1884 har en dyr, innrammet og iøynefallende annonse:

Auktion over Molde Bryggeri

Mandag den 12te Mai førstkommende Kl 11 formiddag afholdes ifølge Forlangende av Overretssagføer Mønniche som Bestyrer i Molde Bryggeries Konkursbo, offentlig Auktion over Molde Bryggeri paa dettes Kontor.

Bryggeriet drives med Dampkraft og er forsynet med Nutidens bedste Maskiner, der i alle Dele ere ligesaa gode som nye. Det er forsynet med fuldstændigt nyt og tidsmæssigt Inventarium og har udmærkede Kjældere, der kunne rumme omtrent 150,000 Liter Øl.

Bryggeriet er i fuld Drift og har vist seg lønnende.

Auktionskonditioner ere udlagte til Eftersyn hos Bestyreren, der forøvrigt meddeler nærmere Oplysninger.

Molde Byfogedkontor d. 4de Aoril 1884
B. Matthiessen.

Bildemateriale fra bryggeriet – blant annet det som er gjengitt under – viser at man brukte digre fat som burde kunne tatt 400-500 liter. Dermed burde kjellerne kunne romme minst 300 digre fat.

Auksjonen gikk neppe så bra. Både 20. og 23. mai ble det annonsert annengangs auksjon satt til 12. juni 1884 – i enda større og dyrere, men stort sett likelydende annonser.

Først utpå høsten, 21. oktober 1884, annonseres så Dahls Bryggeri, eid av H. Dahl og Peter F. Dahl. Det er dessverre lite her som eksplisitt knytter det til det fallerte Molde Bryggeri, men utfra Schneiders og de Seves fortellinger må dette ha vært det gjenoppstartede bryggeriet.

Molde den 11te Oktober 1884.

Til Molde Magistrat.

I Henhold til Lov om Firmaregistre tillade vi os herved at anmelde, at den 23de September d. A. under Firma:
     «Dahls Bryggeri»
have etableret en Forretning for Tilvirkning og Salg af Øl.

Ingeniør H. Dahl og Konsul Peter F. Dahl ere ansvarlige Indehaveer af Firmaet, hvis Kontor er i Enkefru Nannestads Gaard, Matr.-No. 143 hersteds.

H. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; H. Dahl.
Peter F. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; Peter. F. Dahl.

Ærbødigst     H. Dahl     Peter. F. Dahl

Anmeldt til Firmaregisteret for Molde By. Underskrifterne vedtagne i mit Overvær.

Molde Magistrat, 11te Oktober 1884
C Mønniche

For oss ølpedanter er det et par underlige ting i denne annonsen. For det første er det etablering av Dahls Bryggeri, ikke en endring. Andre kilder virker samstemte om at H. og P. F. Dahl allerede eide familiens gamle sødtølbryggeri fra ca 1850 og så kjøpte opp konkursboet i Molde Bryggeri, men det understøttes ikke av denne registreringen. Det andre er hvordan P. F. Dahl skriver navnet med én «l», til tross for at de fleste andre kildene bruker to.

Navngivningen av bryggeriet er forøvrig tvetydig. Medlemslistene i Bryggeriforeningen ifra 1901 og en rekke andre skrevne kilder støtter at bryggeriet må ha hett Dahls bryggeri, men Schneider omtaler det i 1905 som Molde bryggeri. Schneider kan ofte være litt upresis, men her beskriver han sin samtid bedrifter, og det er nærmest utenkelig at han skulle bomme på navnet. Det er nærliggende å tolke at bryggeriet på folkemunne må ha beholdt det gamle navnet Molde bryggeri fra 1883. Kanskje var det også for å skille det fra E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, siden dét på folkemunne ble kalt Dahls bryggeri? Schneider viser et bilde av bryggeriet. Det må være tatt før utgivelsen i 1905, og selv om Schneider i bildeteksten refererer til navnet som Molde bryggeri, henger det vitterlig et skilt utenfor døra der det synes å stå Dahls Bryggeri.

Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Kilde: Schneider: Molde og Romsdalen, utgitt 1905.

Vi kan dermed sammenfatte følgende fysiske bryggerier i Molde:

  1. Ukjent navn. Startet mellom 1840 og 1845, men ble nedlagt etter relativt kort tid. Ingebrigt Knutsen Bjørset er angitt som far og ølbrygger i en dåp i 1847, og to år senere er han notert opp som utflyttet til Vang på Hedemarken to år tidligere, dvs relativt kort tid etter dåpen. Kan det ha vært ham som brygget? Wikipedia-siden for Hamar bryggeri refererer til et «Vangs bryggeri» på Åker gård i Vang, og at dette skal ha vært operativt rundt tidlig 1850-tall.

  2. Molde ølbryggeri, overgjæring, startet 1850, startet av N. P. Dahl, sannsynligvis senere overtatt av P. F. Dahll og H. Dahl, og i så fall slått sammen med Molde bryggeri etter 1883 og virksomheten trolig samlet der.

  3. Eides bryggeri, (navn usikkert) startet ca. 1851, trolig fusjonert inn i Molde bryggeri etter ca 1860 og virksomheten flyttet dit. Overgjæret øl.

  4. Molde bryggeri, startet i en garveribygning ca 1860 av A. P. Eide og løytnant Sørli, konkurs 1883 og overtatt av H. Dahl og P. F. Dahl. Bryggeri for brygging av bayersk øl, med hvelvede kjellere for is og gjæring.

Ingeniør Hans Herlof Dahl overtok eierskapet fra 1899 ifølge de Seve. Endel kilder tidfester dette til 1890, mens nekrologen hans i Trondhjems Adresseavis 16. juni 1922 tidfester dette til 1898. Nekrologen faller da også ned på svogerskap, ikke at de var fettere – selv om de godt kunne vært begge deler. Eller kanskje tremenninger – for P. F. Dahlls far N. P. Dahl hadde som vi har sett en kjøpmannsonkel ved navn Hans Dahl navn i Kristiansund, der H. H. Dahl kom fra, samt at Herlof var et gammelt navn i Dahl-slekten, helt tilbake til tiden før de utvandret fra Arendalsområdet.

I folketellingen for 1865 finner vi både N. P. Dahl og A. P. Eide, men de knyttes ikke eksplisitt opp mot noen bryggerier. Sørli finnes helles ikke, men derimot en premierlieutenant Johan Martin Sørby. I tillegg finner vi også:

Yrke Navn Fødested Bosted
Ølbryggerarbeider Ole Ohlsen Kvista Sparboe Østre Schultzhagen
Ølbryggerarbeider Ole Jakob Julstad Inderøen Østre Schulzhagen
Bryggermester Johan Chr. Hertzberg Holmestrand Østre Schulzhagen
Bryggegesæl Christian Johan Plath Molde Olsmedbakken
Bryggegesel Holger Eriksen Hargaut Næsset Hovedgaden
Bryggeriarbeider Anders Sylte Lom ovenfor Veiten
Bryggemand Hans Larsen Nustad Gausdal Kornhagen
Bryggemand Thron Eriksen Seth Grøten Kornhagen
Bryggemand Peder Pedersen Løvig Agerø Kornhagen
Bryggeri Mæster Vilhelm Pilgram Tyskland Hovedgaden
Bryggearbeider Søren P. Eide Eid vestre Schultzhagen
Bryggegesel Peter Olsen Lund Molde Vestre Schultzhagen
Bryggemand Lars Ellingsen Aarø Bolsø Myrebakken
Brygger Ole Christensen Lom Bøiebakken
Bryggemand Christoffer A. Hillmyr Agerø Bøiebakken

Det er ikke innlysende at Bryggearbeider betyr bryggeriarbeider. Men litt mer graving viser at f.eks bryggearbeider Søren P. Eide, født 1815, gift med Marit Nilsdatter må være identisk med Søren Pedersen Eide som er oppgitt som Ølbrygger ved en dåp i 1860. Der er også en av fadderne, Ole Kristensen oppgitt som Ølbrygger, og han er trolig identisk med nest siste person på lista over.

Da har jeg holdt unna yrkene bryggesjauer og bryggearbeider som trolig har med arbeid på kaiene å gjøre. Det er allikevel nok personer her til å betjene 2-3 bryggerier av ymse størrelse. Det underbygger også at Molde Bryggeri hadde en tysk brygger – Wilhelm Pilgram, og vi ser at det er ikke mindre enn tre geseller, altså enslags lærlinger – en tysk tradisjon og begrep. Vi ser også at flere kommer langveis fra, og de kan ha flyttet til Molde medbringende bryggekompetanse. Det rimer godt med et fokusskifte man så gjennom 1800-tallet, og som sterkt forenklet kan beskrives som at kommersiell brygging gikk fra å være en slags kjøkkenaktivitet for tjenestepikene hos kjøpmenn, til å bli kompetansedrevet og utstyrsintensivt industriarbeid.

Wilhelm Pilgram (eller Pillgram) endte etter nesten 25 år i Molde trolig opp med et eget bryggeri i Bergen i Stølen 11, der han er registret fra i hvert fall 1884 og minst ti år fremover. Det passer tidsmessig med at Molde bryggeri gikk konkurs og ble solgt. Etter bryggeridriften i Bergen fortsatte Pilgram med et lite røkeri. Jeg vet ikke om Pilgram var der helt fra starten. At han er den opprinnelige bryggeren, som skulle være en bayer, slik de Seve hevder, kan trekkes i tvil. Slektsgranskning har knyttet ham til Köthen midtveis mellom Leipzig og Magdeburg. Det er langt fra Bayern, men jeg mistenker at mange tyske bryggere ikke hadde noe imot å bli tatt for være bayer når de søkte arbeid utenlands.

Bastian Anastasius Dahl forteller om i sin Molde og Romsdalen: en Reisehåndbog (s.9) om byens fasiliteter, som omfattet en ølhall. Det var ikke uvanlig at ølhall eller en «biergarten» var et sosialt samlingspunkt. For Molde beskriver han det slik:

Ølhal med bodega ved broen midt i byen i en liden have langs elvens bred, åben hverdage 8 morgen–10 aften (lørdag –5 em); her serveres øl fra Dahls bryggeri (Molde) samt vine, cigarer osv.

Dahls bryggeri ble omgjort til aksjeselskap i 1908 og skiftet navn til Rauma bryggeri i 1909. Ulike kilder refererer til at eierskapet på dette tidspunkt var tilbake til P. F. Dahll, i kompaniskap med Møller og Pettersen. Senere ble bryggeriet overtatt av F. Zahariasen, som allerede fra ca 1910 hadde stått for driften. Eierskiftet hra formodentlig stått i forbindels med den storstilte moderniseringen som foregitt i bryggeriet rundt starten av første verdenskrig.

Bryggeriet ser ut til ha holdt til samme sted fra 1860 og frem til det brant ned i storbrannen 21. januar 1916. Man hadde etter de Seves beskrivelse da utvidet og modernisert. Bryggeriet ble gjenoppført som stenbygning på samme sted, og man ser ut til å ha beholdt de hvelvede kjellerne under. Romsdals Budstikke fra 26. januar 1916 – den første etter brannen – forteller eksplisitt at bryggeriet var en av de bygningene som brant. Og bryggeriet annonserer i samme nummer: Vort Kontor er efter Branden paa Søstr. Eides Hotel, hvor alle Ølsorter samt Minderalvande kan bestilles. AS Rauma Bryggeri.

Ingeborg Dahl Bækkelunds beretninger i Erindringer fra Molde omkring århundreskiftet forteller litt fra bryggeriets historie. Hun arbeidet ved bryggeriet i perioden ca 1908-1911 og skriver (s.133):

[...] da jeg i 1908 ble ansatt som kontordame – bokholder og kasserer – i bryggeriet var prisen 25 øre for bayer og 35 øre for bokkøl pr. hel flaske. Da var Dahls bryggeri omdøpt til A/S Rauma Bryggeri og med bilde av Romsdalshorn på vignettene. Det var konsul Peter F. Dahll, apoteker Pettersen og Ulrik Møller som hadde overtatt forretningen og startet på nytt med Victor Bull fra Larvik som brygger og disponent.

Bull arbeidet hardt, men sa opp og reiste etter to års virksomhet. I hans sted kom F. Zachariasen under hvem jeg arbeidet i ett år. Senere overtok han det hele for egen regning. Herrene Dahll, Pettersen og Møller var nok helst lettet over å bli kvitt bryggeriet, som holdt til i altfor gammeldagse lokaler og med lite tidsmessige maskiner.

De hvelvede kjellerne er en liten gåte. Om bryggeriet overtok et nyoppført garveri, er det liten grunn til å tro at det var lagt inn hvelvede kjellere. Ifølge Gunnar Talsethagens «Gatelangs i Molde» (Bd.2 s.99) ble disse kjellerne oppført av Friedrich Spolert, og kan godt skrive seg fra 1860-tallet. Han var født i 1815 og virket i Molde fra slutten av 1840-årene og i hvert fall inn på 1870-tallet. Jeg har ingen bedre forklaring enn at garveri-anlegget formodentlig ble supplert med nyutgravde kjellere før oppstarten av bryggeriet.

I Johannes Hanches «Fra Molde og omliggende distrikters næringsliv», utgitt 1914, beskrives bryggeriet som gjengitt under:

A/S Rauma Bryggeri.

I Rauma Bryggeris lokaler har der allerede siden 1861 været drevet ølbryggeri, Molde bryggeri. Kaptein Sørly indehavde bryggeriet til 1884, da det overtokes av konsul P. F. Dahll og ingeniør H. Dahl i forening. Fra 1890 var H. Dahl eneindehaver til det gik over til aktieselskap i 1908 med en aktiekapital på 45000 kr. og under navn av Rauma Bryggeri.

Aktiekapitalen er netop besluttet utvidet til 100 000 kr. til utvidelse av lokalerne og nybygninger, anskaffelse av delvis nyt maskineri, anlæg av nyt flaskeskylleri, tapperi og frysemaskine m. v.

Bryggeriet skal da kunne producere 3 000 000 flasker pr aar og drives udelukkende med elektrisk kraft.

Bestyrelsens formand er konsul P. F. Dahll og øvrige bestyrelsesmedlemmer er apoteker Pettersen og grosserer Ulrik Møller.

Siden 1910 er Frithjof Zakariasen bryggeriets disponent og tekniske leder.

Etter brannen i 1916 kom forbudstiden, og Rauma bryggeri forsvant i 1919 mens den var på sitt verste. Omstendighetene rundt nedleggelsen belyses i Nordre Bergenhus Amtstidende for 8. mars 1919 i en kortfattet, faktafokusert og følelsesløs notis:

Molde kjøpt Rauma bryggeri.

Molde kommune har kjøpt Rauma bryggeri med havneanlæg og kaier.
Kjøpesummen er 180.000 kr.
Den indkjøpte eiendom ligger ved siden av endel eiendomme, som kommunen tidligere har indkjøpt.
Det er planen, at det hele med tiden skal anvendes til jernbanestation, naar Molde engang faar jernbane.

Én kilde indikerer at Rauma bryggeri fortsatte under navnet Molde bryggeri frem til 1935, men jeg finner i farta ingen andre gode kilder for det. Romsdalsmuseet har en referanse til at det gik konkurs 1. februar 1925. Bryggeriet kan for alt jeg vet ha blitt omgjort til mineralvannfabrikk i påvente at forbudstiden skulle forsvinne og jernbanen skulle trenge plassen. Øl brygget de neppe etter 1919.

Og jernbanen venter man fremdeles på i Molde …

December 25, 2016 10:45 AM UTC

Agnes M. Raaness: Julegaver

Og årets mest avanserte hjemmelagede julegave var en anorakk etter en modifisert utgave av anorakken som ble laget i 2014. Den har fortsatt raglan-ermer, hette og glidelås under ermene, men er sydd med overlock-maskin og har i tillegg fått noen … Continue reading

December 25, 2016 12:04 AM UTC

December 21, 2016
Anders Christensen: Øleksporttall

Man skulle tro det ikke fantes noe så søvndyssende som tabeller fra Statistisk sentralbyrå. Men tenk om igjen. Det er mye spennende der. Idag skal vi se på tall rundt norsk eksport av øl like etter krigen, en veritabel berg-og-dal-bane med store svingninger fra år til år – svingninger som påvirkes av både innenriks- og utenrikspolitikk.

Her er tall for produksjon og utførsel for hver av de tre skatteklassene med øl for de tre siste hele årene før krigen, og for årene etter krigen frem til 1983. Statistikk mangler for 1940-44, så krigen utgjør et hopp i statistikken.

Årstall Klasse 3 Klasse 2 Klasse 1 Ren alkohol
1937 23.987 136.648 331 7.346
1938 18.467 139.169 401 7.187
1939 27.321 133.331 153 7.424
1945 6.077 85
1946 147.880 175 4.884
1947 222.937 349.726 35 24.502
1948 189.689 155.783 280 16.047
1949 962.055 21.448 3.133 52.807
1950 3.877.601 5.989 370 205.766
1951 5.532.868 3.396 9.744 293.556
1952 3.776.978 70.849 92 199.310
1953 1.985.390 27.494 1.200 104.404
1954 1.302.348 36.718 874 70.586
1955 1.162.289 186.400 1.728 70.630
1956 1.228.683 169.754 39.222 75.610
1957 1.179.015 347.415 14.120 79.762
1958 970.000 560.000 4.000 158.000
1959 1.019.000 842.000 5.000 188.000
1960 928.000 684.000 2.000 162.000
1961 1.238.000 819.000 3.000 104.000
1962 2.505.000 1.016.0003.000 188.000
1963 5.326.000 1.403.0008.000 367.000
1964 6.870.000 2.609.0006.000 507.000
1965 6.244.000 3.055.00017.000495.000
1966 5.860.000 3.111.0009.000 477.000
1967 3.445.000 5.803.0006.000 491.000
1968 4.247.000 5.364.00013.000488.000
1969 4.737.000 4.612.0007.000 473.000
1970 5.274.000 4.296.00017.000480.000
1971 3.983.000 5.751.0002.637.000 535.000
1972 3.480.000 6.042.000 953.000 480.000
1973 3.088.000 6.773.0005.476.000 601.000
1974 3.085.000 6.712.0003.510.000 601.000
1975 2.340.000 5.381.0004.921.000 471.000
1976 2.229.000 4.714.0004.458.000 436.000
1977 1.576.000 4.259.00010.200.000511.000
1978 1.759.000 3.529.000 416.000 263.000
1979 1.288.000 3.412.000 263.000 229.000
1980 558.000 4.368.000 47.000 225.000
1981 277.000 4.058.000 17.000 195.000
1982 267.000 3.488.000 8.000 169.000
1983 110.000 3.036.000 7.000 140.000

Kildene til disse tallene er Statistisk sentralbyrå. De hadde en årlig særstatistikk som het «Alkoholstatisikk». Frem til 1957 ble den oppgitt i liter, mens den fra 1958 ble avrundet til 1000 liter. Fra 1974 ble denne omdøpt til «Alkohol og andre rusmidler». Jeg er usikker på om denne statistikken er videreført etter 1983.

Norsk øleksport 1937-83
Norsk øleksport 1937-83 etter skatteklasse.   Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Det aller første vi legger merke til – og kanskje best når man ser på tallene – er hvor stabil øleksporten var i de tre siste årene før krigsutbruddet. Den var kanskje temmelig liten, men den var meget stabil. Samtidig er det sjokkerende hvor variabel den var etter krigen. Om ikke annet, er denne statistikken konsistent med hvor disruptiv en krig er – i mange år etter at selve krigshandlingenen er opphørt.

I toppåret 1951, da det ble eksportert 5,5 mill liter øl i skatteklasse 3, var den totale bryggingen av øl i denne skatteklassen på 27,7 mill liter, hvilket vil si at femtedelen av sterkølet ble eksportert. Jeg har tidligere analysert introduksjonen av eksportølet i 1949, og der ligger litt av forklaringen. Kort gjenfortalt var utsiktene til eksport og valutainntekter det som lokket frem tillatelsene til å introdusere det sterke eksportølet. Men da det primært ble et innenlandsøl, kan Bryggeriforeningen og bryggeriene ha satt ressurser på å få opp eksporten. Kanskje er det dette vi ser med den kortlevde eksporttoppen i 1951?

Eksporten synker utover på 1950-tallet. Det er først rundt midten av 1960-tallet at man når opp til en tilsvarende eksport av sterkøl.

Man er lett å mistenke Bryggeriforeningen for et spill der øleksport var brekkstangen for å få sterkølet tilbake i butikk i Norge – men samtidig er det ikke mulig å ignorere at man på tidlig 1950-tall faktisk hadde en betydelig eksport av øl i noen få år.

Det er mulig å se en slags trend i statistikken ved at volumet av eksporten kommer på stadig svakere øltyper etterhvert som tiden går.

Den store overraskelsen er eksporten av Brigg, som var det nye navnet på lettølet på begynnelsen av 1970-tallet. Denne eksporten startet for alvor i 1971 og nådde toppen med utrolige 10 millioner liter i 1977. Selv Statisisk sentralbyrå kalte dette ølet for «Near beer» i sine statistikker. Hvem i huleste importerte, kjøpte og drakk norsk lettøl!?

For meg var dette en gåte inntil jeg nevnte det i forbifarten for folk fra Ringnes. Det ble fnist litt og så fortalte de at dette var eksport til Kina. Toppåret for eksporten – 1977 – passer godt med Kulturrevolusjonens slutt. Mao Zedong døde og Firerbanden ble arrestert i 1976, men revolusjonsgløden var blitt nedtonet endel i årene før. Faktisk passer starten av lettøleksporten i 1971 godt sammen med at man begynte å tone ned intensiteten i Kulturrevolusjonen. Kanskje var det enklere å begynne å importere øl fra en liten, snill og ikke-imperialistisk stat som Norge når man skulle tone ned Kulturrevolusjonens hat mot alt vestlig kultur?

Men plutselig gikk eksporten av lettøl fra over 10 mill liter i 1977 til under en halv million i 1978. «Åja, vi solgte reseptene til kineserne.» fikk jeg vite – det vil si at oppskriftene på Brigg ble solgt og produksjonen flyttet til Kina.

Men tilbake til eksportølet og annet sterkøl. Hva gikk dette ølet til? Eller rettere sagt, hvor gikk ølet? Jeg skal grave mer i det senere, men en kortfattet oversikt kan grovt sett deles i tre kategorier: gode eksportmarkeder, spesielle samarbeid og skipsagenter.

Om ikke annet, er disse eksporttallene en interessant påminnelse om at Norge eksporterte store mengder øl for bare noen tiår tilbake – før mikrobryggerirevolusjonen og Nøgne Ø sjokkerte med å eksportere mer enn halvparten av sin årsproduksjon.

December 21, 2016 06:02 AM UTC

December 19, 2016
Anders Christensen: Høstens konkurser

Hvordan går det med alle bryggeriene som starter opp? Noen går til skifteretten. Dette er den summariske historien om to bryggerier som du nesten garantert aldri har hørt om. Det er fordi de var basert på litt for optimistiske foretningsidéer og kom på et litt for sent tidpunkt – og trolig fordi de ikke forstod at brygging er en dypt kompetansebasert virksomhet.

På torsdag ble det åpnet konkurs i ett av bryggeriene etter oppbud. Navnene på de to bryggeriene er forsåvidt irrelevant. Jeg hadde heller ikke hørt om dem – ikke før de meldte oppbud. De som absolutt vil, finner sikkert frem til dem. Jeg synes historiene er viktigere enn navnene, for de symboliserer på en utmerket måte den superoptimistiske overetableringen av småbryggerier.

Bryggeridrømmene som brast
Kilde: pixabay, public domain
Bla bla bla
Det første av bryggeriene ble startet som et AS rundt St.Hans i 2015, med 30.000,- i aksjekapital, fordelt mellom tre personer på ca 30+ år – formodentlig tre venner med interesse for øl og brygging. Firmaet ser ut til å ha hatt en grenseflate mot familieselskapet til den ene av de tre. Lokasjonen lå midtveis mellom Asker sentrum og Sandvika. Bransjen var «produksjon av øl» og firmaets formål var «Brygge og selge øl av beste kvalitet til privat og firma.»

Det er vanskelig å finne spor av firmaet på nett. Utover sommeren 2015 har daglig leder spurt litt på Norbryggs forum – blant annet om lærebøker i brygging og om etablererprøven for serveringsbedrifter, og det ble etterspurt billige gjæringsfat på 30 og 60 liter. Om ikke bryggeutstyret var på plass, ser i det minste logo ut til å ha vært på plass fra starten.

Etter sommeren 2015 er det lite å finne om dem. Formodentlig har man gitt opp prosjektet etter sommeren. Så ble det oppbud og avvikling halvannet år senere.

Tidligere i sommer gikk også det andre bryggeriet konkurs. Det var et firma i en Vestfold-by, stiftet tidlig i 2014 for å brygge og selge øl, med 30.000.- i aksjekapital. Bak stod to personer i tredveårene med bakgrunn fra utstyrsutleie innen event-bransjen. Innen et halvår ble formålet utvidet til også å gjelde utleie av konsulenttjenester og lokaler. Det ser ut til at firmaet ikke klarte å levere godkjent regnskap for stiftelsesåret, og det ble tvangsoppløst på forsommeren i år, og nå i november ble bobehandlingen innstilt da det ikke var midler i boet til å dekke videre behandling.

I 2014 og 2015 pekte alt oppover for bryggeribransjen. Det var bryggeriprosjekter overalt. Alle gikk med en liten mikrobrygger i magen. «Skal du ikke starte eget bryggeri?» ble jeg tidt og ofte spurt. Jeg ble til og med spurt om jeg ville være med på et bryggeriprosjekt. «Njash, jeg tror det er for sent nå,» pleide jeg å svare. «Dessuten er det litt for mye arbeid til å kombinere med et familieliv.» pleide jeg å legge til.

I årene 2014-2015 var det egentlig allerede for sent å starte et nytt bryggeriprosjekt. Mulighetsvinduet var så godt som lukket, i hvert fall for de som ønsket å starte med lite annet enn pågangsmot og lovens minimumskrav til aksjekapital. Strengt tatt var det allerede begynt å skurre i mikrobryggeribransjen. La meg ikke gå igjennom den traurige lista med gruff som kom til overflaten, men idyllen i norsk mikrobryggeribransje var i ferd med å fordampe.

De to konkursene runger neppe i øl-Norge. Ikke ble de operative med noe bryggverk, og ikke fikk de noe øl ut på markedet. Men de kan symbolisere den grenseløse optimismen som rådet for en stakket stund. Man trodde at de store industribryggeriene sto på utryddelsens rand, at de ville bli presset ut av alle de små mikrobryggeriene som glupsk skulle spise markedsandeler og vokse seg både mange og store og særegne og lokale. De første mikrobryggerne som kom på banen var ofte erfarne hjemmebryggere som kunne lage godt øl. De fant alikevel ut at kommersiell brygging stilte andre krav enn hjemmebrygging. Men etterhvert kom det til nye bryggerigründere som ser ut til å ha basert seg på at amazon.com har guide-bøker i både brygging og bryggerioppstart, eller de kjente en fyr som pleide å få skryt for hjemmebrygget sitt.

Optimismen i dette er i det minste beundringsverdig. La meg tippe at gullalderen i mikrobryggeri-Norge var på topp rundt 2009, mens gullrushet som kom rundt 2014/2015 var over-optimismens tidsalder: det var mer rush enn det var gull. Nå i 2016 er vi inne i realismens tidsalder.

De fleste småbryggeriene som havarerer, ender riktignok ikke med konkurs. De går kort og godt inn i en dvale som går over i en tornerosesøvn, inntil de faller for oppbud, avvikling eller manglende innsendt regnskap. Om bryggeriet ikke har gjeld å betjene eller har løpende utgifter til lønn og lokaler, så kan man holde det gående på nødbluss temmelig så lenge.

December 19, 2016 08:38 PM UTC

December 17, 2016
Anders Christensen: Feberhet gjæring

Noe av det mest spesielle med kveik er den høye gjæringstemperaturen, gjerne opp mot 40°C. De «vanlige» tommelfingerreglene sier at 20°C er normalt, 25°C er for høyt, 30°C er «altfor høyt», og 40°C må være en forveksling med Fahrenheit eller en annen feilskriving. Hvorfor gjærer kveiken så høyt?

Olav Vidvei kom med et interessant innspill etter foredraget om kveik. Det satte meg på en tankerekke jeg ikke vet om er korrekt, men som virker som en interessant tråd å nøste i. Utgangspunktet var at jeg viste en slide som bakgrunn for at jeg snakket om den høye gjæringstemperaturen, og hadde valgt et febertermometer som illustrasjon.

Slide #19: Kveik takler høy temperatur
Grafikk: Pixabay (Public Domain) og LibreOffice Impress.
Kveikens tempområde
Gjennom foredraget brukte jeg kampen mot villgjær som gjennomgangstema og skisserte noen ulike strategier som basert på gjær:

  1. Kjølig gjæring, der man gjærer med undergjær på lave temperaturer, slik at det blir for kaldt for villgjæren, Dermed får undergjæren et forsprang. Det tar riktignok uker snarere enn dager å gjære ølet, men om holdbarheten er så god at det kan distribueres vidt og bredt, så er det økonomisk forsvarlig. Holdbart men dyrt er tross alt salgbart, mens billig og infisert ikke er det. Tenk tysk øl.

  2. Rendyrket gjær, basert på Emil Chr. Hansens isolering og rendyrking av gjær, der man sørger for at det ikke er villgjær i gjæren eller i andre ledd i prosessen, og dermed kan heller ikke det ferdige produktet inneholde villgjær.

  3. Drikk-det-fort, der man brygger, distribuerer og serverer ølet så raskt at det ikke rekker å opparbeide seg en merkbar infeksjon. Tenk britisk øl – selv om også britene har rendyrket gjæren sin, og rett nok var for eksempel porter for 200 år siden et øl med en viss villgjæring under en langvarig modningsprosess.

  4. Den «belgiske» metoden, der man bekjemper «slemme» bakterier ved å fremelske «gode» bakterier som kan utkonkurrere de slemme. Denne «gode» mikrobiologien gir i tilegg ofte ølet ekstra kompleksitet.

Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er en visualisering av fire strategier for å bekjempe eller håndtere villgjæring og infeksjoner.

Hva så med norsk kveik som gjærer på 37-40°C. Er det bare en ekstrem-variant av drikk-det-fort-metoden? Jo, det er kanskje dét også. Og kveiken kan ha mikrobiologi som minner om den belgiske metoden. Men er det enda mer på gang her?

«Febertermometer» sa Olav og refererte til sliden min, «kanskje er nettopp dét svaret på den høye gjæringstemperaturen.» For hvis kroppen bekjemper infeksjoner og sykdommer ved å skru kroppstemperaturen opp i feberområdet 38-40°C, så kanskje man også kan bekjempe infeksjoner i gjæringskaret ved å gjære i samme temperaturområde?

Jeg må tenke litt mer på dét, men det er en interessant idé. Det forutsetter at ølgjæren takler en så høy gjæringstemperatur – og det gjør kveiken. Og det forutsetter at de relevante infeksjonene ikke takler opp mot 40°C – men det er upløyd mark for min del.

Dersom dette er en av nytteeffektene ved så høy gjæringstemperatur, så er kveiken det motsatte av undergjæren. Der undergjæren utkonkurrerer villgjæren fordi den mistrives på lave temperaturer, der utkonkurrerer isåfall kveiken villgjæren fordi den mistrives på høye temperaturer.

Da vil kveiken trolig fungere veldig greit på et digert temperaturområde under 37°C – hvilket vi jo ser – sålenge infeksjoner av andre grunner ikke er et problem. Konsekvensen vil også være at om man starter med ren gjær og moderne renhold og desinfeksjon, så går det greit på «vanlige» gjæringstemperaturer, men det er først når man nærmer seg 40°C at man får fullt utbytte av den høye gjæringstemperaturen.

Det er selvfølgelig andre ting på gang for å undertrykke infeksjoner, så som einerlog og humle. Det er heller ikke nødvendig at man dreper villgjæren helt og fullt med én teknikk. Det er tilstrekkelig at flere ulike faktorer tilsammen gir den så dårlige levevilkår at den ikke etablerer seg på en særlig merkbar måte. Litt forenklet: Undergjæring benytter lav temperatur. Engelsk ale-gjæring gjør det ved å være kjappe. Og kanskje norsk kveik gjør det det ved høy temperatur?

December 17, 2016 10:15 PM UTC

December 03, 2016
Restaurantanmelderen: Una Pizzaria et bar, Trondheim

 

20161128_165952

Dette er ikke første gang vi spiser på Una pizzeria og bar på Solsiden og helt sikkert ikke den siste. I løpet av relativt kort tid har dette blitt en av de mer populære italienske restaurantene i Trondheim.

To i følget valgte pizza, henholdsvis indiavolata og ventricina.

Undertegnede hadde ikke lyst på pizza og gikk for pastaretten Cappellacci – ostefylte puter med cherry tomater, spinat, pancetta og kremete demi-glace og revet pecorino, servert med ferskt brød.

Kort sagt: Meget godt.

Denne tidlige mandags ettermiddagen sent i november var lokalet omtrent halvfullt. Vi satt og så omtrent rett inn den gassfyrte pizzaovnen hvor pizzaene roterte rundt.

Personalet hadde en gemyttelig stemning går seg i mellom og vi opplevde både servicen og allergivennligheten som god.

Tommel opp.


December 03, 2016 12:23 AM UTC

November 30, 2016
Jens Glad Balchen: Sykkel til hverdagstransport

Vi har et langt lerret å bleke før sykkel blir hverdagstransportmiddelet for folk flest i Norge, men selv for oss som allerede bruker sykkel hver dag, er det ikke alltid enkelt å navigere i de idiotiske løsningene det offentlige klarer å presentere for syklister.

Jeg sitter i skrivende stund på toget fra Stavanger til Kristiansand og hadde allerede i går kveld bestemt meg for å sykle til jernbanestasjonen og parkere sykkelen i sykkelparkeringshuset jeg vagt visste om. Til tross for at regnet kom litt tidligere enn planlagt, satte jeg meg på sykkelen og trillet til jernbanen for å foreta den mest miljøvennlige regionale reisen man kan tenke seg. Sykkel og så tog. Blir det bedre enn dette?

Stavanger Parkerings lapp på sykkelparkeringshuset på jernbanen

“Vi er vant til å lage løsninger for bilister”

Nede på jernbanen oppdaget jeg at døra til parkeringshuset var låst. En lapp på døra sa at man må registrere seg på Stavanger Parkerings nettsider for å få tilgang. Deretter må man ringe et spesielt nummer for at døra skal bli låst opp. Der og da fremstod dette som veldig ubeleilig. Jeg stod i regnet med 10-15 minutter til toget skulle gå fra rett under føttene mine, og nå måtte jeg finne frem telefonen og registrere meg på en nettside for å få lov til å bruke parkeringshuset. Samtidig kunne bilistene bare trykke på en knapp for å komme seg inn, uten noe mer tull.

Heldigvis har jeg regntett telefon, så jeg dro den frem og skrev inn nettadressen som står på lappen:

http://www.stavanger-parkering.no/ParkeringshusSykkel/

Takk! Tusen jævla takk! Har dere hørt om bit.ly eller url.no eller de mange andre tjenestene for å lage korte nettadresser?! Nei vel! Tenkte meg det.

Regdråpene konkurrerte om å lage falske trykk på touchskjermen mens jeg prøvde å knotte inn riktig adresse. Til slutt var det gjort. Helt riktig skrevet. Enter! Last siden!

404. Siden finnes ikke.

OK, så der stod jeg i regnet og skulle rekke et tog som nå gikk om mindre enn ti minutter og det allerede idiotiske opplegget til Stavanger Parkering gikk rett i dass fordi de ikke engang klarer å skrive adressen riktig på lappen. I mellomtiden hadde sikkert 50 bilister kjørt inn på parkeringen på jernbanen og parkert bilene sine under tak, for de trenger jo bare å trykke på en knapp for å få komme inn.

Jeg ringte til vakttelefonen for å høre om de kunne fjernåpne døren for meg. Det er jo åpenbart slik systemet fungerer uansett, så det var vel ikke utenkelig at det skulle gå an. Etter å ha forklart situasjonen for NOKAS-personen som tok telefonen, fikk jeg vite at jeg var shit out of luck, for han kunne ikke gjøre noe som helst. Hva i all verden er poenget med å ha en vakttelefon hvis de ikke engang kan åpne døra?! Er ikke det hele det forbaskede poenget med å ha et vakttelefonnummer på døra til den internett- og telefonfjernstyrte tjenesten din?! At de kan hjelpe deg når noe går i dass med systemet?! Nei, åpenbart ikke.

Men NOKAS-personen mente at adressen nok hadde fungert en gang i tiden og skulle definitivt rapportere videre at det var noe galt. Han henviste meg også til sykkelstativet ved siden av parkeringshuset hvor sykkelen min nå står.

Og det har i mellomtiden kjørt inn 100 biler i parkeringshuset, for de trenger jo bare trykke på en enkel knapp for å komme seg inn!

Med all tiden i hele verden på toget (vi er nå på Bryne) har jeg funnet ut at Stavanger Parkerings lappskriveavdeling selvsagt har klart å gjøre feil. Adressen til registreringsskjemaet er:

http://www.stavanger-parkering.no/parkeringshus-sykkel/

På denne siden kan man klikke seg videre til COWI, hvor man registrerer seg for tjenester hos Stavanger Parkering. I et skjema som blant annet ber om fødsels- og personnummer (hallo, Datatilsynet? Bjørn Erik? Hører du meg?), la jeg merke til at telefonnummer ikke engang er obligatorisk. Telefonnummeret du ringer fra er nøkkelen til å låse opp døren i dette idiotiske systemet til Stavanger Parkering, men de krever ikke at du oppgir telefonnumer når du registrerer deg. Flott.

Stavanger Parkerings registreringsskjema for parkeringstjenester

“Personnummer, takk”

Senere skal det altså komme en SMS og så må du aktivere abonnementet ditt og betale via oppringing eller på forskudd eller abonnere på tjenesten (så langt har jeg ikke kommet at jeg har sett hvordan dette fungerer). Bilistene betaler når de kjører ut. Heldige jævler.

Men tusen takk til Stavanger Parkering for å klare å lage idiotiske løsninger for syklister! Hverdagssyklingen er nok fremdeles et stykke unna hvis disse folkene skal lage løsningene.

OPPDATERING: Jeg er nå i Egersund, og Stavanger Parkering har endret adressen til sykkelparkeringshuset til å stemme med det som står på lappen. Siden som jeg fant med Google (og som Google fremdeles peker på) sier nå 404….

November 30, 2016 08:32 AM UTC

November 29, 2016
Anders Christensen: Ølforedrag

I kveld – tirsdag 29. november kl 19:00 på Dokkhuset – holder jeg foredrag om tradisjonsgjær og kveik sammen med professor Per Bruheim fra Institutt for bioteknologi. Det blir en blanding av ølhistorie og mikrobiologi rundt kveiken. Det er i regi av NTNU Kveld og det kan kan kanskje være interessant for en og annen av leserne.

Her er annonseringen … jeg tenkte at en og annen i området kanskje ville være interessert i arrangementet.

TEMA: Ølets historie - er gjær Norges eldste «husdyr»?
DATO: Tirsdag 29. november Kl 19.00 / dørene åpner Kl 18:00/ Gratis adgang
STED: Dokkhuset

Få ting påvirker øl mer enn gjær! Hør om mange hundre år gamle gjærstammer gjenfunnet på Vestlandet, som kanskje stammer helt tilbake fra Vikingtida. Importerte stammer med keltisk og tysk kulturarv. Ølets historie og vitenskapen bak ølproduksjon formidles av sjefingeniør, hjemmebrygger og øldommer Anders Christensen og professor i bioteknologi Per Bruheim.

Anledning til spørsmål fra publikum
Åpen kafe
Rikholdig ølutvalg.

Ja ... og så har jeg forresten ambisjoner om å starte å blogge mer regelmessig igjen.

November 29, 2016 06:37 AM UTC

October 10, 2016
Jens Glad Balchen: Firmapost Sør, you had one job

firmapostsor

October 10, 2016 02:00 PM UTC

October 07, 2016
Jens Glad Balchen: Dekk er risikoen ved å kjøre motorsykkel?

Fævennen har en oppfølger i dag til nyheten om at MC-førere kjører på biler og omkommer. I sommer har fem MC-førere omkommet eller blitt hardt skadd i ulykker på Agder og politiet kommer med følgende teori om hva som er årsaken:

Det er vanskelig å si noe konkret om årsaken til dette, siden alle ulykkene er så forskjellige. Jeg tenker imidlertid at dette med friksjon, dekk og veigrep kan være en medvirkende årsak, fortsetter Aas, som selv kjører mc.

For å ta ulykkene for seg:

Den ene ulykken gjaldt en MC-fører som helt alene på en trefelts vei kjørte gjennom en rundkjøring og deretter rett i autovernet som skiller fra motgående kjøreretning. Farten var stor nok til at føreren omkom. Spekulasjonen går på at føreren har gitt gass ut av rundkjøringen, mistet kontrollen på det våte føret og kjørt i autovernet. Ved normal kjøring skulle ikke farten vært dødelig så kort avstand fra en rundkjøring selv om føreren mistet kontrollen av andre årsaker.

Den andre ulykken gjaldt en MC-fører som ble funnet omkommet i bunnen av et stup i Lysefjorden etter at han sannsynligvis kjørte ut i en hårnålssving og stupte over autovernet. Det er ingen indikasjon på hvorfor han gjorde dette, men vi har altså med en MC-fører som kjører i hårnålssvinger å gjøre. Det kan være tilfeldigheter eller det kan være sportskjøring.

Den tredje ulykken var ei fjorten år gammel jente som kjørte en uregistrert lett motorsykkel på et industriområde på en søndag ettermiddag og kræsjet i en parkert lastebil. Enough said, tror jeg.

Ulykkene er forsåvidt forskjellige, men fellesnevneren og sannsynlige utløsende årsak i disse tre ulykkene er risikoadferd.

Den fjerde ulykken gjaldt en MC-fører som omkom da en møtende bil svingte til venstre over MC-ens kjørefelt slik at MC-en kjørte på bilen.

Den femte ulykken gjaldt en MC-fører som ble hardt skadet da en møtende traktor svingte til venstre over MC-ens kjørefelt slik at MC-en kjørte på traktorens tilhenger.

Her er utløsende årsak bilist/traktorfører som bryter vikeplikten.

Men flott at politiet mener at MC-førere må passe på dekkene!

October 07, 2016 10:51 AM UTC