#tut

June 16, 2018
Anders Christensen: Smånyheter uke 24/2018

Det skjer mangt og mye i øl-verdenen nå. Det som derimot ikke har skjedd siste uka, er salgstallene for mai, som det ventes usigelig lengselsfullt på. En rekke av de største bryggeriene melder om rekordsalg i mai, til tross for at salget ellers i 2017 var vært sånn middels for de store og klar nedgang for de små.

Voss Fellesbryggeri konkurs. De fleste har vel fått med seg denne nyheten, som jeg har analysert mer inngående i denne postingen. Avisa Nordhordland siterer Geir Hjorth (paywall)«Eg beklagar djupt overfor kreditorar og tilsette og alle dei som hadde trua på at Voss Fellesbryggeri skulle klara seg. Eg håpar bustyret jobbar fort og finn nye eigarar som kan ta dette vidare.» Med frafallet av Voss Fellesbryggeri er det vel bare Siste Sang igjen i Norbrew-systemet. Det bryggeriet er navngitt etter et alternativt navn på diktet «Godt Mod» av Bjørnstjerne Bjørnson der «Tigerstaden» nevnes, og temaet for diktet går igjen i bryggeriets logomateriell. Men for Norbrew kan jo «Siste Sang» snart få en svært så konkret betydning …

Remas nye bestevenner omfatter ifølge Adresseavisen (paywall) Austmann og andre, men bare i region Midt-Norge. Om noen tror det nye regionsbestevennskapet kom i stand fordi Telemark Mikrobryggeri – som brygget flaskeølene for Trondhjem Mikrobryggeri – gikk konkurs, så må dere tro om igjen … i hvert fall om vi skal tro salgssjef Ove Stenersløkken i Rema Midt-Norge, som er sitert i Adressa. Samtidig blir det fire regionsnestbestevenner for Rema, nemlig Stolt Bryggeri, Bryggeriet Frøya, Hogna Brygg og Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk – og disse blir tilgjengelige i et utvalg av butikkene i regionen. Allerede fredag kveld ble Rema-kjøpmennene m/følge traktert med Austmanns øl på Trondheim Golfklubbs anlegg på Sommersetra, som en opptakt til at de får bivåne Rema-gründer Odd Reitans bryllup lørdag. Kanskje har Austmann fått æren av å brygge bryllupsølet? ... og hvorfor har jeg fått melodien til «Tuppen og Lillemor» på hjernen akkurat nå?

Drum Brew fra Tromøy utenfor Arendal satt sitt første brygg i storskala denne uka. Det er et ingefærøl, brygget hos Arendals Bryggeri i 4000 liter. Dermed er dette relativt nystartede bryggeriet – som omtalte i fjor – i gang.

Big Bottle har fått bevilling for import og engrossalg. De importerer og distribuerer et eksklusivt utvalg europeiske mikrobryggerier, men ifølge sine egne sider har de kun Little Brother Brewery av norske bryggerier i stallen sin. Selskapet ble opprinnelig startet som et enkeltpersonfirma for en fem års tid siden av Halvor Lie Willadsen, men det er registrert et nytt aksjeselskap i Brønnøysund for ca to måneder siden, og dette AS-et har nå fått bevillingene på plass.

Sorrisniva hotellbryggeri. Nå vet jeg ikke om dette blir navnet, men iFinnmark.no (paywall) kan melde at Tor Kjetil Wisløff ved Sorrisniva Igloo Hotell tenker å starte ølbrygging. I det minste vil de vel klare å servere ølet tilstrekkelig kaldt.

Keykegs og CAMRA. En gammel helt i den moderne ølrevolusjonen er britiske Camra – The Campaign for Real Ale. Deres fokus på håndpumpet øl fra casks gav en renessanse for tradisjonelt britisk pub-øl på 70-tallet og fremover, og på mange måter gikk de parallelt med den amerikanske mikrobryggerirevolusjonen. Men revolusjoner spiser sine barn, og CAMRA har ikke akkurat trykket teknologiske nyvinninger innen mikrobryggeribransjen til sitt bryst. De har holdt seg til kampropet fra 70-tallet om at cask er bra, keg er ondt. Dermed har endel oppfattet dem som å ha satt seg selv på sidelinjen som gamle, nostalgiske særinger. Nå har det igjen toppet seg, ved at walesiske Tiny Rebel har trukket seg fra The Great British Beer Festival fordi de ikke fikk lov til å servere utelukkende fra keykegs. CAMRA er ikke konsekvent avvisende til keykegs, men vil at det skal merkes, og de insisterer på at det er et ikke-helt-fullverdig alternativ til «ekte» casks. Tiny Rebel vant Camras Champion Beer of Britain i 2015 med ølet Cwtch, og er en rising star i britisk ølverden. Grunnleggeren Brad Cummings har ligget i ordkrig med CAMRA i flere måneder allerede, der han blant annet publiserte et 23 siders manifest ifm at han stilte til valg til CAMRA, for å reformere dem. Han ble imidlertid ikke valgt inn. Som alle saker har den minst to sider, og kanskje det er helt greit at det er litt spenninger internt i bransjen? Bryggeriet er vel ikke helt ukjent med kontroverse og krig … de ble i 2013 nektet å eksportere Fubar-ølet til Sverige fordi etikettene inneholdt krigsrelaterte bilder, nærmere bestemt en håndgranat.

Aass Bryggeri fikk rekordsalg i 2017, kan Drammens Tidende melde (paywall), og dette til tross for at de i starten av 2017 ble kastet ut fra Rema fordi de ikke lengre var bestevenner. Aass kniver vel med Mack om å være landest største hel-norsk-eide bryggeriet. De gode 2017-tallene kommer på toppen av at mai 2018 var rekord for mai – uten at det nevnes i artikkelen utover i overskriften. Det vises forøvrig til at bryggeriet har en markedandel på øl på 9,6%.

Lervig Bryggeri kan også melde om rekord både for 2017 og for mai 2018, ifølge Stavanger Aftenblad. De oppgraderte tankene og doblet nesten kapasiteten i april. Daglig leder Anders Heide Kleinstrup er sitert på «Vi kunne solgt mye mer, men vi er utsolgt.». Det nevnes også at rundt halvparten av produksjonen går til eksport.

Berentsen Brygghus i Egersund selger også godt, og Stavanger Aftenblad kan melde (paywall) at årets mai var den beste på minst ti år. Det har resultert i at det kjøres ekstra kveldsproduksjon 2-3 ganger i uka. Avisen får også opplyst om at utlånet tappetårn og kjøleskap til arrangementer har satt rekord i mai. Samme artikkel nevner også at Rygr Brygghus har solgt det dobbelte av prognosene og har problemer med å levere nok.

Grana Bryggeri kommer med et karveøl, spesiallaget for å serveres til den lokale spesialiteten bøsbrømslefse på Båsdalsvollen, kan Snåsningen melde 14. juni. Det blir visst brygget bare 180 flasker av ølet, som er et prøveprosjekt. Det er artig at man lokale mersmaks-tradisjoner i norsk brygging, ikke bare spesielle tilsetninger fra andre ølland. Karve er kanskje mer kjent som tilsetning til akevitt.

Nordkapp Nano Brewery er ifølge Finnmarksposten (paywall) et knøttlite 25-liters bryggeri med tre øl, knyttet til Perleporten kulturhus i Honningsvåg. Deres Tamsøl er brygget på multebær, mens Trolløl er på 11,5% abv og inneholder chili, ingefær og appelsin.

Trillium Brewing i Boston har hatt en arbeidsulykke, der en elektriker som arbeidet som et en-mannsfirma fikk alvorlige brannskader på 50% av kroppen eller å ha blitt skoldet av kokende væske. Det ble satt opp en kronerulling, for det som i Norge burde vært en klar yrkesskadeerstatning. Innsamlingen nådde nylig målet på USD 75.000. Om ikke annet er det en alvorlig påminnelse om at bryggerier er potensielt farlige arbeidsplasser, med etsende rensekjemikalier, kokende vørter, prosjektilformede CO2-tanker under 60 atmosfærers trykk, eksplosjonsfarlig maltstøv og oksygenløse kar. Var det noen mikrobryggere som ble ørlite grann kaldsvette nå?

Varemerkenytt. Søknaden fra Sagene Industrier H. E. Thoresen på «In cod we trust» er henlagt på grunn av manglende betalt faktura. Thoresen har gjort dette før, og bruker fakturafristene som en slags «angrefrist» på de søknadene han sender inn. Tilsvarende avslag på grunn av manglende fakturabetaling gjelder søknaden på «FannremsØL» fra Rune Sæthre. Det er forøvrig mulig å gjenoppta behandlingen av disse mot et lite ekstragebyr. Søknaden på «Skåtøl» er gått igjennom og blitt registrert for Sindre Joheim.

Ølakademiet søker etter person i fast stilling som kursholder mm i Stavanger, som er en av de seks byene der de opererer fast. Og forresten er det et kult bilde av meg som de bruker som logo for ølsmakingene sine, jeg føler meg beæret. Jeg tror det ble tatt under en dømming av Årets Øl hos Ølakademiet for endel år siden.

Hansa Borg Bryggerier søker etter kommunikasjonsansvarlig. Den forrige kommunikasjonsansvarlige – Anette Karlsen – ser ut til sist å være sitert i pressen i midten av februar, og hun er borte fra websidene deres nå. Med søknadsfrister og oppsigelsestider og slikt, har de neppe noen ny på plass før utpå høsten. Det virker litt dårlig planlagt med en så lang tidsglippe på en viktig stilling. Sammen med andre personellendringer denne våren gir det inntrykk av et omfattende mannskapsbytte og det demper ikke magefølelsen rundt at noe stort er i emning på dette bryggeriet.

Norrøne gudenavn. Det tyske bryggeriet Wacken Braueri har begynt å presse andre bryggerier fra å bruke norrøne gudenavn i navnene på øl. Det er det lille svenske mikrobryggeriet Walhöll Brygghus som ifølge Beernews.se har fått krav om å bytte navn. Wackens Beer of the Gods-serie er listet på websidene deres med 10 øl med navn som Baldur, Freya og Mjölnir. Såvidt jeg kan se har ikke Wacken noen varemerker i Norge. Knøttlille Walhöll Brygghus vil under protest imøtekomme kravet, fordi de ikke har økonomi til å bestride det i retten. Her i Norge har flere bryggerier sikret seg med egne registreringer av varemerker. Ægir har skaffet seg Ragnarok. Balder Brygg har skaffet seg Balder. Det hadde vært fint om bryggeriene kunne få lov til å konsentrere seg om å brygge godt øl fremfor å måtte pusse advokater på hverandre.

Øl på videregående. Helgelendingen meldte 13. juni at elever ved Mosjøen vieregående skole i et prosjekt i kjemi og biologi jobbet med en oppgave gitt av Matkollektivet i Vikgården. De har utviklet to øl, et matøl og et lett sommerøl. Resultatet er vurdert av Beau Schiner fra Austmann som skryter av resultatet.

Oppmykning av folköl-grensene. I Sverige tenker man på kanskje å tillate gårdsutsalg å selge øl, selv utover 3,5%-grensa. Det har også poppet opp idéer om at dagligvarebutikker i grisgrente strøk med lang vei til nærmeste Systembolag kan få selge øl over 3,5%-grensa. En 'motion' fra Centerpartiets Solveig Zander i fjor høst var muligens opptaken. Nå ser det ut til at dette kan bli virkelighet, ifølge rapporter fra Smålandsposten, Södra og bloggen Øl-land. Det er fint at de tenker kreativt, men en enhver oppmykning av dette er et potensielt drap på Systembolag-modellen – som de fleste svensker ønsker å bevare. Derimot kunne de heve butikk-grensa generelt og gjeninnføre mellanölet i butikk, og dermed få det omtrent som i Norge.

Utvidet reisekvote. Tollere i Malmö stoppet i fjor høst tre finner på gjennomreise med to biler med hver sin hestehenger. Totalt ble det beslaglagt 3000 liter øl, 36 liter vin, nesten 40 liter sider og 17 liter brennevin, kan svenske beernews.se melde. Nå har de imidlertid fått frigitt beslaget, etter at retten kom til at det tross alt bare var ett års forbruk. De tre argumenterte med at de hadde mange besøkende og at et brett øl var raskt oppdrukket, samt at de mer enn gjerne innrømmer at de drikker på et misbruksnivå. Historien er kanskje mest bizarr, men bakteppet er at Sverige har en enda større lekkasje av ølhandel til hovedsaklig Tyskland enn Norge har til Sverige. Beernews.se siterer Për Bygdeson fra Livsmedelshandlarna, som sier: «Idag är hälften av all öl som konsumeras i Sverige köpt i Tyskland och siffran för sprit ännu högre, runt 60 procent. Det finns spritbilar i snart sagt varenda kommun i Sverige där det säljs billig sprit, öl och vin från andra länder i Europa, främst Tyskland.» Det er mulig han tar litt hardt i, men essensen er nok skremmende korrekt.

Kandøl på Sølvane Gard har søkt Gloppen kommune om om 27.500 for en workshop rundt å etablere et mikrobryggeri i Kandalen, melder Firda Pluss. Rådmannen mener at det er må være mulig å innvinne kunnskap og erfaring om ølbrygging uten å arrangere workshop. Gården ble heller ikke innstilt til 107.750 for rugekasse til oppdrett av kje – som er noe de er bedre kjent for. Kommunestyret tok imidlertid grep og gikk i mot rådmannens anbefaling om rugekassene, men ikke bryggeworkshop'en. Alle vi andre venter spent på ølet.

June 16, 2018 09:56 PM UTC

June 14, 2018
Anders Christensen: Norbrew, Voss og konkursen

Onsdag kom meldingen om at Norbrew har meldt oppbud i datterselskapet Voss Fellesbryggeri, og konkursen synes uunngåelig, selv om det er tenkelig med videre drift av bryggeriet med nye eiere etter en refinansiering. For de som har fulgt med på regnskapstallene og nyhetene var ikke konkursen overraskende. Jeg hadde tenkt å se nærmere på Norbrew-selskapene når bare regnskapstallene for 2017 var kommet, men det er visst bare å starte her og nå.

Hvordan og hvorfor ble det slik? Det første hintet kommer i Bergensavisen, som forteller at bryggeriet hadde en gjeld på 46,2 mill mens eiendelene var på godt under 10 mill. Disse tallene er sikkert korrekte og oppdaterte, men det er langt mer ved dem enn bare noen siffer. Der refereres det også til at under rettsaken rundt oppsigelsen av økonomidirektøren kom det frem at Norbrew var satt under administrasjon av banken, så det må ha vært økonomisk krise i Norbrew en periode. For å sette det i perspektiv: Avisen Nordland hadde artikler 5. og 6. mars i år, der de hadde kommet frem til at som konsern hadde Norbrew-systemet en samlet gjeld på 90-100 mill.

Om vi skal fortelle historien om Voss Fellesbryggeri, så må vi også fortelle historien om morselskapet Norbrew. Norbrew hadde ambisjoner om å bli store. Folkene bak hadde riktignok mer erfaringer fra utelivsbransjen enn fra bryggeribransjen, men har øyensynlig ikke hemmet visjonene. De fikk inn investorer, visstnok rundt 200, hvorav flere var kjendiser. De samlet seg rundt et dusin selskaper, og på papiret var det store verdier.

Norbrew kastet seg på bølgen av håndverksøl og hjemmebrygging. De kjøpte hjemmebryggbutikker – «Bryggeland»-kjeden. Butikken i Drammen gikk konkurs 8. august i fjor etter lønnskrav fra en ansatt. Ifølge Drammens Tidende meldte bobestyreren for konkursen etter én måned at han ikke hadde fått tak i daglig leder (som trolig hadde flyttet til Thailand) og slet med å få regnskapstallene for det halvannet siste året. Bryggeland-butikken i Sarpsborg gikk konkurs en måned etter Drammensbutikken. Butikkene i Oslo og Strømmen er solgt til Fermentarium som har en eier som også eier 50% av Vitale Norge AS, som står bak vinogvar.no. Vinogbar.no var en av de eldste nettbutikkene for hjemmebryggutstyr, men også bar-utstyr, og vinlegging og såkalt «hobbyutstyr» (les: hjemmebrenning) i tillegg til et spekter av moro-artikler. Resten av Bryggeland skal visstnok kjøre videre, men som ren nettbutikk med lager på Ås.

På bryggerisiden skaffet de seg tre bryggerier: Voss Fellesbryggeri, Northern & Co på Fedje, og Siste Sang. Northern & Co ble nedlagt som bryggeri, men skulle fortsette som whisky-destilleri. Det har vært stille rundt hvordan det går med whisky på Fedje, men i Bergensavisen 13. juni uttaler Hjorth at de er i sluttforhandlinger med investorer om realisering. Vel, jeg skal tro på det når sluttforhandlingene er sluttført og investorene har investert.

Det tredje bryggeriet er Siste Sang i Oslo, som hadde en langtrukket oppstart. Selskapet bak heter egentlig Oslo og Akershus Bryggeri. Jeg hører stadig rykter om det er solgt, men jeg har ikke klart å finne noe offisielt om det, og til onsdagens Bergensavisen uttaler Geir Hjorth at Norbrew fremdeles eier 100% av aksjene der.

Videre hadde de planer på gang i Bodø, der man skulle lage et industribryggeri som skulle brygge rundt 1,5 mill liter pils pr år. Dette skulle være en slags gjenreisning av Bodø Aktiebryggeri eller Nordlandsbryggeriet, som ble kjøpt av E. C. Dahls og senere endte inn i Ringnes. I Bodø hadde Norbrew i tillegg planlagt et lite mikrobryggeri, realisert med bryggeriutstyret fra Fedje. Til alt overmål skulle i hvert fall ett av disse bryggeriene ligge i de gamle lokalene til Nordlandsbryggeriet. Disse prosjektene skal være lagt på is inntil videre.

Et annet Norbrew-bryggeri der det har skjedd lite er Den Norske Krone, som riktignok i det siste har fått inn nye folk i styret. Det vites ikke om eierskap er endret samtidig med det, men det er nærliggende tanke når nye folk kommer inn i tidligere sovende selskap.

Dessuten finnes det et selskap Fjellsider AS, som ser ut som det ikke er noe særlig aktivitet. Det samme gjelder et selskap kalt Norbrew Sweden AB i Vårgårda, 3-4 mil nordøst for Göteborg.

Det siste bryggeriet var Haandbryggeriet, der Norbrew kjøpte 60% av aksjene, fra Jens Maudal og Rune Eriksen. Imidlertid hadde de gjenværende aksjonærene forkjøpsrett, og en lang rekke støttespillere stilte opp som investorer, slik at oppkjøpet fra Norbrew ble blokkert. Da dette utspilte seg sommeren 2016 var Norbrew fulle av løfter og lovord, men i ettertid er nok folkene ved Haandbryggeriet glade for at de benyttet forkjøpsretten.

Men i dette innlegget skal vi se mer spesifikt på Voss Fellesbryggeri. Dagens Voss Fellesbryggeri har nemlig vært gjennom en fusjon med Voss Fellesbryggeri … og det var ikke noen skrivefeil. I den forbindelse har man gjort noen sprelske operasjoner.

Voss Fellesbryggeri (orgnr 915 111 785) ble opprettet under navnet «Vossabrygg» i midten av mars 2015, med Frode Horvik og Per Jørgensen i styret, og med førstnevnte som daglig leder. Aksjekapital var 100.000. Den 11. juni 2015 ble navnet endret til «L/L Voss Fellesbryggeri AS». Kapitalen ble 9. desember 2015 utvidet til 170'. Samtidig forsvant Frode Horvik ut av styret, mens Jan-Erik Eikeland, Arne Hjeltnes og Steinar Knutsen kom inn. I årsregnskapet for 2015 er det listet en rekke små, lokale aksjonærer, mens de største aksjepostene var fire på nesten femten prosent hver, eid av investeringsselskapene til Steinar Knutsen, Per Jørgensen, Frode Horvik og Arne Hjeltnes.

Det anonymt navngitte selskapet «Norbrew 1» (orgnr 917 229 864) ble 26. mai 2016 opprettet med aksjekapital på 30' og Geir Hjorth alene i styret. Så 29. juni blir det besluttet å fusjonere Voss Fellesbryggeri med Norbrew 1, og Arne Hjeltnes og Jan-Erik Eikeland trer inn i styret til det overtakende selskapet Norbrew 1. Fusjonen gjennomføres 18. august, og samtidig endres forretningsadresse fra Oslo til Voss og daglig leder til Frode Horvik slik som det hadde vært for Fellesbryggeriet, og så 30. august skifter Norbrew 1 navn til Voss Fellesbryggeri.

Vi kan undre oss over en slik operasjon der man – sålangt jeg kan se – fusjonerer Fellesbryggeriet inn i et «tomt» selskap, når det ser ut til å være samme eier på begge sider i fusjonen. Såvidt jeg forstår er det en opersjon som flytter eierskapene i Fellesbryggeriet opp og inn i Norbrew, samtidig som Fellesbryggeriet blir et heleid datterselskap. Tilsvarende operasjoner ble gjort for Northern & Co (fusjonert med Norbrew 2) og for Siste Sang/Oslo og Akershus Bryggeri (fusjonert med Norbrew 3). I note 1 til årsregnskapet for Norbrew står det: «Selskapet har i 2016 vært en del av en trekant-/konsernfusjon. Dette da de tre heleide datterselskapene L/L Voss Fellesbryggeri AS, Oslo & Akershus Bryggeri AS og Northern & Co AS innfusjonerte selskapene med samme navn. De overdragne selskapene fikk vederlagsaksjer i Norbrew AS for totalt kr 39.300.000.» Regnskapet for Fellesbryggeriet skriver samme år i note 1: «Fusjonen er gjennomført etter oppkjøpsmetoden, som en vederlagsfusjon/trekantfusjon med oppgjør i aksjer i morselskapet Norbrew AS. Bytteforholdet er slik at 1 aksje i overdragende selskap gir rett til 20.332 aksjer i Norbrew AS. Vederlaget ble fastsatt til kr 13.300.000.»

Imidlertid, i forbindelse med oppkjøp kan det hende at det betales langt mer for et selskap enn det regnskapsmessig finnes verdier i det. Et kron-eksempel er et IT-selskap som bare eier noen PC'er og kanskje litt møbler, men som allikevel kan være verdifullt pga nøkkelkompetanse, kundemasse, markedsforståelse og så videre. Dersom noen kjøper et slikt selskap for langt mer enn regnskapsverdien, så finnes det mekanismer for å balansere regnskapsverdi og markedsverdi.

For å få regnestykket til å gå opp, har jeg forstått det som at man kan benytte regnskapsposten «goodwill». Dersom selskap X kjøpes for 1 mill men har verdier for halvparten av det, kan man føre opp en halv million i «Goodwill» på regnskapet. Tross alt, selskapet har vært solgt på det åpne markedet, og det er jo en verdisetting. Slik goodwill skal avskrives over et visst antall år.

Men hva skjer dersom et morselskap fusjonerer et datterselskap som de eier eller i det minste kontrollerer med et annet, tomt, nyopprettet selskap som de også eier? De kan fremdeles bruke posten goodwill, dersom pris og regnskapsverdi divergerer. Her går såvidt jeg forstår pengene og eierskap i ring. Goodwill-kontoen gir en forventet merverdi til selskapet og det en høyere regnskapsverdi, men trolig skaper det også intern konserngjeld. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår alt det regnskapstekniske her.

Northern var ved inngangen til 2016 50% eid av Steinar Knutsen og Per Jørgensen, med en rekke småaksjonærer som tilsammen eide den andre halvdelen av selskapet. Oslo & Akershus Bryggeri var ved inngangen til 2016 i stor grad eid av Stig-Rune Steiro og Geir Hjorth.

Min første tanke var dette blåste opp Fellesbryggeriets papirverdi, og at det umulig kunne være tillatt. Men det er visst tillatt. I praksis risikerer man bare at det blir mer skatt av slikt. For eventuelle senere investorer vil en gjennomlesing av regnskapene raskt avsløre at goodwill-verdiene i et slikt tilfelle ikke er satt av en reell markedsverdi, men i praksis satt av eierne i en restrukturering.

En annen effekt er at goodwill skal avskrives over et visst antall år, for eksempel 3-5 år. Avskrivninger er kostnader som i resultatregnskapet spres utover flere år. Dermed vil avskrivningene spise av inntektene i regnskapet til bryggeriet i disse årene. Når Fellesbryggeriet har hatt så store kostnader, så er det ikke nødvendigvis slik at lønn og varekost er mye større enn salgsinntektene. For på toppen av lønn og varekost kommer alle avskrivningene.

Det siste regnskapet for Fellesbryggeriet som er tilgjengelig er for 2016. Det viser salgsinntekter på 3,33 mill, og lønn og varekostnad på 3,8 mill. Det er ikke veldig stor forskjell. Men i tillegg kommer «annen driftskostnad» på 3,85 mill, avskrivninger på 1,42 mill og renter og nedskrivninger på 787'. I dette regnskapet (note 11) finner vi at Fellesbryggeriet endte med 11,5 mill i Goodwill, og at det skulle avskrives over fem år, hvilket burde bety en kostnad på avskrivning på 2,3 mill i året i resultatregnskapet.

Ved utgangen av 2016 hadde Fellesbryggeriet bokført 10,2 mill i inventar og utstyr, mens de hadde bokført 11,7 mill i Goodwill og 5,25 mill i utsatt skattefordel – tilsammen midler for over 27 mill.

Note 16 i årsregnskapet for Fellesbryggeriet gir oss mer innsikt i hvordan store beløp har blitt skyflet rundt internt i Norbrew-systemet og har endt i morselskapet: «I forbindelse med fusjonen oppsto det en fusjonsgjeld til morselskapet Norbrew AS på kr. 20.577.208. Renten er fastsatt til 3% årlig. Rentekostnaden i 2016 er beregnet til kr 230.014. Selskapet har også en langsiktig gjeld til Norbrew AS på kr 3.950.000. Dette renteberegnes med 3% hvert år. Rentekostnaden i 2016 er beregnet til å være 28.700.»

Også posten «utsatt skattefordel» har sine særegenheter. Detaljene er tricky for meg som ikke er regnskapskyndig, men skattefordeler man ikke har kunnet trekke fra, kan saltes ned til et senere år da man har skatt å trekke det av på. Slik jeg forstår det, akkumuleres denne posten dersom du driver med underskudd, og så kan du slippe skatt når du senere går med overskudd. Posten er dermed praktisk talt verdiløs før man går med overskudd og har skatt å skrive den av mot ... rent bortsett fra at et selskap med en stor slik post kan fusjoneres med et selskap med masse overskudd og skatt og potensiale til å ta ut skattefordelen.

Om Norbrew virkelig har skaffet seg en samlet gjeld på 90-100 mill, hvordan har de klart det uten at aksjonærer og bank har satt ned foten? Og hvor har det blitt av så mange penger over en treårsperiode? Litt har gått til utstyr, men det avskrives ikke så fort. Litt har gått til tap på bryggingen, men ikke så mye. Endel har gått til lønn. I rettsaken rundt den oppsagte økonomidirektøren kom det frem i Bergensavisen 17. april at Steinar Knutsen hadde redusert lønna fra 140.000 til «bare» 112.000 … og her snakker vi om månedslønn. Det er muligens med sosiale avgifter, men gir vel uansett en millionlønn.

I mange andre bryggerier er det tradisjon for at eiere står på med innsats, og tar ut moderat med lønn, om de i det hele tatt tar ut noe lønn. I Norbrew ser man ut til å ha siktet på stjernene og kjørt på med rikelig med lønn og konsulentoppdrag til nøkkelpersoner. Jeg har forståelse for om mange av småaksjonærene i ettertid sitter med en uggen følelse av at pengene kontinuerlig har sildret bort og vekk på en måte som er uforenelig med at Norbrew noensinne ville blitt et overskuddsforetakende. Det koker ned til det gamle utsagnet om tæring og næring.

Det er farlig å spå, men jeg tror jeg er på trygg grunn om jeg spår at vi kommer til å høre mer om Norbrew og underselskapene og økonomien deres i ukene og månedene fremover.

June 14, 2018 06:53 AM UTC

June 13, 2018
Anders Christensen: Thoresen og betalingsevnen

Det brygger opp til en storm rundt Henning Thoresens Norsk Øl. Det er mange som er ute etter penger fra ham, men for ølinteresserte er St. Hallvards bryggeri i Oslo mest sentralt. De brygget øl for Thoresen, men har ikke fått oppgjør på et beløp på over en halv million. Nå sliter de med Thoresens betalingsevne, eller kanskje det er betalingsvilje?

I februar kom Henning Thoresen til St. Hallvards. Han ville ha kontraktsbrygget et antall batcher øl for Norsk Øl. Ølet skulle selges på Polet og eksporteres ble det opplyst, men det er lett å tenke seg at det også ville passe ypperlig for salg under Norwegian Wood – som er et annet jern som Norsk Øl har i ilden. Bryggeriet var litt skeptisk, for det er ikke så mange som har hatt noe pent å si om Thoresen. Men februar er en «tynn» måned produsjonsmessig. Dessuten var Thoresen i Sagene-tiden mest kjent for å drive med skrøner og uetterrettelig virkelighetsbeskrivelse, og ikke for økonomiske saker.

Så St. Hallvards valgte å ta oppdraget, mot forhåndsbetaling av en del av kjøpesummen. I etterkant raknet det for årets Norwegian Wood. Thoresens forklaring var at så mange artister og underleverandører krevde å få forhåndsbetalt – akkurat slik som St. Hallvards. Det er litt vanskelig å tro at dette var eneste forklaring, for det må ha vært noe mer enn bare et takras av krav om forhåndsbetaling. Også inntektssiden ser temmelig mørk ut, med bare 1602 solgte billetter ifølge Aftenposten, langt færre enn det som var nødvendig for at festivalen skulle gå i mål.

St. Hallvards Bryggeri er nå i tankeboksen med inndriving av gjelda. En konkursbegjæring er én mulighet, men det er dyrt – dessuten er det visst også andre firma som tenker på det samme. Ølet er produsert og flerfoldige paller er holdt tilbake på lager. Thoresen får ikke ølet før regninger for over en halv million er oppgjort. Et slikt beløp er ikke småpenger for små bryggerier i Norge, og saken er i ferd med å gjøre Thoresen til pariah i bryggeri-Norge.

Thoresen er forresten ikke helt fremmed for konkursbegjæringer. Vi har tidligere nevnt begjæringen på et restbeløp på ca 87.000 fra Radical ifm konsulenttjenester. I Thoresens enkeltmannsforetak ble det åpnet konkurs 13. september 2017 – men her ble bobehandlingen innstilt rett etter nyttår – trolig fordi kravene var blitt innfridd. Hans selskap Oslo Mineralvannfabrikk endte også for skifteretten 15. desember 2015 etter at det ble tvangsoppløst på grunn av manglende revisor. Resultatet av denne konkursen var at bobehandlingen ble innstilt på grunn av manglende midler til å dekke omkostningen til bobehandlingen.

Her er det på sin plass å se litt nærmere på Thoresens forretningsmodell. Den ser nemlig ut til å være å figurere på forsidene i avisene, og stake ut veien fremover innen temaer som har en emosjonell plass i manges hjerter – som ølbryggerier og musikkfestivaler. I årsberegningen til Norsk Øl i 2016 beskrives selskapet slikt: «et norskeid drikkevareselskap som tar initiativ, konseptualiserer og utvikler nye norske bryggerier i nært samarbeid med lokale samarbeidspartnere og investorer.» Satt på spissen: Thoresen og Norsk Øl idémyldrer, oppildner og reklamerer, mens lokale entusiaster gjør den praktiske jobben, og investorene betaler.

Ølbryggerier og musikkfestivaler – begge deler er emosjonelle. Du har et livslangt forhold til øl og til musikk. Det er noe du gjerne betaler et premium for at skal bli «rett». Det er nesten så Thoresen burde starte med fotballklubber, for det er det tredje benet på folks emosjonelle barkrakk: musikkvalg, ølbryggerier og sportsklubber.

Og joda, det var faktisk omtrent der han startet. Om man ser på historikken til det tvangsoppløste Oslo Mineralvannfabrikk AS, så startet selskapet under navnet Elite Hockey Manglerud, med formålet: «Drifte Idrettslaget Manglerud Star Ishockey - Elite samt utvikle relatert næringsvirksomhet.» Jeg kjenner ikke nok til hockey-miljøet, men det virker som det var noe støy rundt samarbeid og økonomi der også.

Man kan nesten si at Thoresen har engasjert seg i virksomheter der fans kan betale for å være fans og ha tilhørighet. Det er forsåvidt ikke noe galt i det, men kremmervirksomheten kolliderer image-messig litt med det å være fan.

Om man ser i avisene rundt Norwegian Wood, var det ikke bare billetter man ville selge, men et slags deleierskap i festivalen. Det skulle være en folkefinansiering. Om dette skriver e24.no den 6. mai – to uker før årets festival ble avlyst: «Aksjer for inntil to millioner kroner gjøres tilgjengelig i et nytt aksjeselskap som skal eie Norwegian Wood-festivalen i årene fremover. Publikum som i disse dager tegner seg for minstebeløpet på 1.000 kroner får inkludert billett til årets festival.» Det virker som grunntanken er at fansen vil betale hva det måtte koste, om det bare treffer dypt nok i hjerterøttene. Denne folkefinansieringen ser ut til å gå igjen i flere av Thoresens bedriftsidéer.

Begynner man å grave i selskapene til Thoresen, finner vi at de er mange og omskiftelige i navn. Ikke minst har dagens Norsk Øl skiftet navn opp gjennom tidene. Den ble foretaksregistret 17. august 2013 under navnet Aktiebryggeriet Arendal, og har etter det hett Aktiebryggeriet Fortuna, Aktiebryggeriet, Norske Bryggerier, Det Gode Norske før det endte med Norsk Øl. Det er seks navn på under fem år. Også enkeltmannsforetaket hans har skiftet navn, fra Henning Thoresen Vinhandel, via Nordic Performance H. E. Thoresen til Sagene Industrier H. E. Thoresen. Selskapet Norske Drikkevarer startet som Bordeaux Vinhandel oppunder jul i 2007, skiftet navn til Norske Drikkevarer i april 2016, videre til Oslo Håndverksbryggeri fire måneder senere og tilbake til Norske Drikkevarer et par måneder etter det. Selskapet Elite Hockey Manglerud skiftet navn til Bryggeri Invest før det endte som Oslo Mineralvannfabrikk – det var tre navn på to år. For tiden ser det ut som det er Norwegian Beer Company AS som er i skuddet. Det ble startet 8. desember i fjor under navnet Norway Jazz Brewery, men fikk dagens navn i slutten av april. Jeg klarer egentlig ikke å bestemme meg for om dette virker mest som planmessig dekking av spor, eller om det bare virker som strategiløs mangel på planlegging.

Den nevnte forretningsmodellen fungerte med Sagene Bryggeri. Der klarte Thoresen å oppildne lokalt engasjement i kamp mot dansk imperialisme ... eller noe slikt. Thoresen håndterte pressen og gav dem de rette click-bait-sitatene. Investorer materialiserte seg. Ølbrygger og andre i staben dukket opp og Sagene Bryggeri løftet seg opp. Thoresen – som sammen med familie eide alt fra starten – solgte seg ned underveis og lot folk overta. Så langt var det vel greit nok.

At ølet var brygget ved Arendals Bryggeri var en profilmessig ripe i lakken for det «ekte Sagene-ølet». Men det var ingenting mot flenga som Thoresen fikk innen nerdete ølkretser da han tross dette forsøkte å late som om ølet var fysisk brygget ved det dengang ennå bryggeri-løse Sagene Bryggeri.

Med Sagene Bryggeri fant Thoresen en formel som det ser ut til at han har forsøkt å repetere – men uten så mye hell. Han registrerte O. F. Halds Bryggeri – et historisk bryggeri som Hansa kjøpte og la ned i mellomkrigstiden. Han fortalte bergenserne at endelig skulle Bergen få et skikkelig bryggeri – og solgte til Rema. Thoresen registerte Jæren Bryggeri, men det skjedde lite, selv om Rygr Brygghus oppstod under Norske Bryggeriers vinger. Han jobbet sammen med en gruppering om Kødn Bryggeri i Valdres, men det skjedde ikke noe. I vinter kjøpte han gjennom Norsk Øl opp konkursrammede To Tårn i Trondheim, men heller ikke her har det skjedd noe særlig – selv om visjonene er store. Det var også en tid snakk om et stort, landsdekkende industribryggeri med arbeidsnavnet Aktiebryggeriet.

Thoresen genererer løfter og visjoner, men det ser ut til at han er avhengig av å oppildne lokale «fotsoldater» som kan levere. Trolig var det da Thoresen dannet Norske Bryggerier i konstellasjon med Rema, at pengene ser ut til å ha fosset inn. Regnskapet for 2016 da dette skjedde forteller at Norsk Øl det året hadde 7,8 mill i inntekter utover varesalg, og 7,1 mill i overskudd. Men det er mulig at disse pengene stort sett eksisterte på papiret, som eierskap i Norske Bryggerier (dvs Rema), Grindaheim (dvs Kødn Bryggeri) og Norske Drikkevarer (heleid av Thoresen, med 4,4 mill i gjeld og få midler).

Han har også redusert eierandelen i Norsk Øl. Samtidig gikk balansesummen fra 3,6 mill i 2015 til 16,6 mill i 2016, men verdiene var visst mest eierskap i andre selskaper. På papiret var Norsk Øl en suksess som surfet på den store ølbølgen som fosset inn over landet. Det siste offentlige regnskapet som Norsk Øl har levert, er for 2016, og det ble levert i februar 2018 – hvilket er temmelig så sent. Regnskapet for 2017 er ennå ikke kommet, men årsberetningen for Norsk Øl for 2016 tar med endel info om hendelser i 2017 også, og en kommentar peker i retning av hvor pengene kom fra: «I oktober 2017 solgte selskapet 50% av Norske Bryggerier AS for å satse på utviklingen av egne merkevarer og egne lokale og internasjonale bryggerier gjennom morselskapet Norsk Øl AS, det 100% eide datterselskapet Norske Drikkevarer AS (Oslo) og det 51% eide Grindaheim AS (Valdres).» Referansen til Grindaheim er litt forvirrende. Rett nok er deres siste årsregnskap for 2016, og der er Akk Invest ene-eier. Men det har heller ikke vært noen endringer i styre eller daglig leder, som man ville forventet om Thoresens Norsk Øl faktisk hadde kjøpt opp 51%. Her kolliderer tilsynelatende opplysningene i regnskapene til Grindaheim og Norsk Øl.

For Thoresen må Norsk Øl ha vært en pengemaskin. Han fakturerte Norsk Øl 1.36 mill i 2016 for «administrativ bistand», i tillegg til at han fikk lån av selskapet på 324.600. I 2015 fakturerte han selskapet 906.250. I tillegg har det vært andre million-utgifter under «annen driftskostnad» som ikke er nærmere spesifisert. Ved inngangen til 2016 satt Thoresen og hans far på alle aksjene i Norsk øl. Ved utgangen av 2016 hadde de to tilsammen 55,33%.

Om vi leser årsberetningen for 2016 ser vi hvordan de øvrige aksjonærene trolig har kommet inn: «Aktiviteten i 2016 har bestått i å etablere strukturer, kapital og systemer for etablering av selskapet Norske Bryggerier AS sammen med REMA Industrier, noe som kom på plass november 2016. Etter konvertering av gjeld og bytte av aksjer i Sagene Bryggeri, økte vi i november 2016 fra 2 til 29 aksjonærer, hvor selskapets aksjekapital samtidig ble økt fra kr 510.000 til kr 6.838.000.» Med andre ord, de øvrige aksjonærene i Norsk Øl fulgte trolig med på lasset da han trakk seg ut av Sagene Bryggeri.

Det er ikke så lett å følge med hva Henning Thoresen har gjort gjennom årene. Men om man spør litt rundt i miljøet, er det ikke vanskelig å finne folk som har sterke meninger om ham – og skjellsordene og beskyldningene hagler temmelig tett. Det er lett å se at Thoresen har medietekke. Men det er også lett å se at det ofte følger et haleheng av rot, problemer og beskyldninger i hans kjølvann.

Hva skjer videre? Det kan virke som om Thoresen kom ut på altfor dypt vann med Norwegian Wood. Festivaldrift er så definitivt ikke for amatører. Det har blitt signalisert en rekke krav i pressen. På spørsmål til Thoresen om det fremover er noen runder i retten på gang rundt Norwegian Wood, svarer han: «Ja, og det gleder vi oss til» ... med en smiley.

June 13, 2018 02:36 PM UTC

June 10, 2018
Anders Christensen: Smånyheter uke 23/2018

Her kommer ukens dose av nyheter og småstoff om bryggeriene rundt om i landet. Det skjer en god del rundt om, dels i rushet om å få posisjonert seg til sommerøl- og ølfestival-sesongen, og dels fordi det også er sesong for årsregnskap, som trolig får enkelte til å sette sluttstrek eller tenke omorganisering.

Den Norske Krone er et selskap i Norbrew-familien, men har hatt minimal aktivitet og derfor kommet i skyggen av søster-selskapene som har brygget. Inntil nylig var det bare Steinar Knutsen og Geir Hjorth i styret/daglig leder – liksom i flere Norbrew-selskaper. Frem til nyttår var dette selskapet heleid av Norbrew. Imidlertid trådte det nylig inn to nye representanter i styret i nå i starten av juni: Anne Kristi Koppang og Jan Christian Bragnes. De to har eierinteresser i restaurantbransjen i Oslo og vinimportøren Vino og Vinoterra. Det virker nærliggende å tro at de har kjøpt seg inn i selskapet, og at Den Norske Krone har bryggeplaner eller lignende på beddingen. Koppang har forøvrig gjennom Akk Invest en 21,69% eierandel i Thoresens Norsk Øl, ifølge de siste tallene fra Proff.no. Om jeg ikke husker feil, hadde hun også et samarbeid med Thoresen om Bryggeriet Kødn i Valdres, uten at det materialiserte seg.

Hadeland Malt har meldt inn oppløsning. Firmaet skulle lage spesialmalt for mat- og bryggeribransjen, men det er uvisst om det kom i skikkelig drift.

Gjesdal bryggeri har fått innstilt bobehandlingen i Jæren tingrett etter at bryggeriet gikk konkurs i november i fjor. Det er ikke midler i boet til å dekke omkostningene av videre bobehandling. Vi har tidligere såvidt nevnt bryggeriet, som ønsket å åpne bryggeri og pub i den gamle lokomotivstallen, men tapte kampen om bygget. De så seg deretter om etter alternative lokaler, før de la inn årene.

Thoresen og Norsk Øl er ifølge Aftenposten (paywall) begjært konkurs av konsulentselskapet Radical AS. Artikkelen skriver mye om Norwegian Wood, men den aktuelle saken gjelder et relativt moderat beløp på 87.000 for konsulenttjenester i 2015, som var et par år før Thoresen ble involvert i festivalen. Når Aftenposten allikevel fokuserer så mye på økonomien til Norwegian Wood, er det trolig fordi de venter at Thoresen og Norsk Øl har nye runder foran seg med langt større økonomisaker direkte relatert til Norwegian Wood. Selskapet som i denne omgang er begjært kontor er Norsk Øl, som er ett av Thoresens selskaper for eierinteresser i norske bryggerier, blant annet To Tårn. Det ser ut til at han etterhvert har solgt seg ned til circa 56% i Norsk Øl og fått inn investorer. På Facebook refererer Knut Albert at Thoresens Norsk Øl også har utstående faktura for øl som han har fått kontraktsbrygget.

Nedstrand Bryggeri har fått bevillingen på plass, ifølge Tysvær Bygdeblad. Planene er å være på markedet med de første produktene før jul, formodentlig blant annet et juleøl.

Valdres gardsbryggeri har meldt oppbud, som jeg tidligere har kommentert på bloggen. Det var snakk om en mulig omorganisering tidligere i år, men med oppbudet synker sannsynligheten for at de kommer tilbake. Med oppstart i 2001, var Valdres trolig det tredje eldste, fremdeles bryggende mikrobryggeri i Norge. De var det eldste kommersielle gårdsbryggeriet, og de første som begynte å selge øl med elementer av tradisjonsbrygging i moderne tid.

Brewers of Norway er meldt tvangsoppløst. Selskapet siktet på festival- og eventbransjen, selv om det var registert under koden for produksjon. Deres egen beskrivelse i Brønnøysund var: Festivalvirksomhet med hovedvekt på øl og mat. Fremme bryggerier og hjemmebryggeres produkter fra egnede lokaler. Konsulentvirksomhet, kjøp og salg under eventer. Service og utleie av utstyr. Jeg har bare klart å finne ett arrangement som de har vært knyttet til: de fikk visst skjenkebevilling ifm en øl- og matfestival i Arendal i august i 2016.

Brann hos E. C. Dahls i Trondheim. Det var visst taktekkere som hadde vært litt for harde med brennelampene og satt fyr på takkonstruksjonen under. Etter hva Adressaavisa kan melde, var det endel røykskader i tapperiet – deriblant 1477 paller med brus og øl – men ellers få skader annet enn selve taket. Trolig er det også lagervarer for Ringnes her. Dahls har nok spist noen betydelige jafs av ølmarkedet, især lokalt, etter at de kom med spesialøl. Det ser ikke ut til at det blir noen produksjonsstopp av dette, som i så fall vil det vel være det verst tenkelige tidspunktet. Vi står på terskelen til sommeren, og et forrykende maisalg har allerede redusert eksisterende lagre. Bare forrige helg solgte Dahls 48.000 liter øl på rockefestivalen på den nye Dahls-scenen. Lørdagssalget var visstnok mer enn det noensinne før er solgt på én enkelt dag i Trondheim. De er visst en reell fare for at ølet på lageret er ødelagt og må destrueres. Men fremfor å helle det ut, hadde det vært litt søtt om de heller sendte det til brenning hos en destillatør og kom tilbake med en kul whisky.

Senja Øl har fått statlig tilvirkningsbevilling ifølge bevillingsregisteret. Bryggeriet klarte tidligere å få registrert varemerket «SØL» (for Senja ØL), til tross for protester fra bryggeriet bak det litt mer kjente ølet SOL.

Grimaas Bryggeri på Raufoss har fått rett til engrossalg, og vil formodentlig distribuere sine egne varer. Såvidt vites, kommer bryggeriet til å lansere sitt øl – en pilsaktig blonde og en APA, begge i butikkstyrke – på den kommende 2830 Sommerfestivalen i slutten av juni.

Qvænbrygg i Vadsø (det brukes litt ulike staveformer, der Qvænbrygg ser ut til å være den prefererte skriveformen) har fått kommunal bevilling for salg og tilvirkning og starter bryggingen. De har også en prosess gående for å få statlig tilvirkningsbevilling.

Ølfestivaltog. Til Bryggerifestivalen i Trondheim 2-4. august kan du i år ta festivaltog. Det går fra Oslo S litt etter lunsj dagen før festivalen starter, og har satt av en vogn til festivalen, med smaking, meet-the-brewer og ølprating – mens man tøffer gjennom storslått norsk natur. Jeg er nesten sjokkert over kreativiteten, men litt tiltrukket av konseptet.

Osterrijsen har skiftet navn til TMG CO AS, som er initialene til daglig leder Thomas Michael Göetz. Han var egentlig ute som daglig leder bryggeriet om vi skal tro en artikkel i Aust Agder Blad fra 4. november i fjor. På dette tidspunktet var det mye støy rundt Oosterrijsen og betydelige personellutskiftninger. Andrew Windtwood – som tidligere har jobbet ved Nøgne Ø – skulle være ølbrygger ved Oosterrijsen. Til Aust Agder Blad 8. desember 2017 fortalte han (paywall): «Jeg trakk meg ut av det etter ett år. Det gjorde jeg for å redde selskapet. - Ære være dem for at de vil gå videre. Ingenting vil glede meg mer hvis de får det til.» Windtwood startet allerede i fjor som brygger hos De Tvende, som er mikrobryggeri-labelen til Arendals Bryggeri. Oosterrijsen har dessuten solgt Havnegata 8, der planen var at de skulle innrede bryggeriet. De rakk visstnok å rive vegger og gulv, før det stoppet opp. Bryggeriet har fått ut noen øl, brygget ved Arendals Bryggeri. Jeg vil nødig utstede forhastede dødserklæringer for bryggerier, men det ser egentlig ut som Oosterrijsen har tatt et skritt i gal retning. Navnet er den nederlandske formen for det gamle navnet på Risør, som ble kalt for Øster-Risør helt frem til starten av 1900-tallet. Det fantes også en Vester-Risør, som lå ved Mandal.

June 10, 2018 07:09 AM UTC

June 07, 2018
Anders Christensen: Bråstopp for småskala?

Mens vi venter på mai-tallene fra Bryggeriforeningen, kan vi se enda litt mer på hvordan og hvorfor småbryggeriene ser ut til å synke så dramatisk de siste månedene. Det virker helt motsatt av hvordan vi de siste 10 årene har lært at ølmarkedet skal oppføre seg.

Her er en graf som viser utviklingen av salget for småskala fra 2009 og frem til og med april i år. Datagrunnlaget er hentet fra BRODs sider med salgsstatistikk.

Salgstall småbryggerier frem til april 2018
Utvikling i salgstall for småskalabryggeriene, frem til april 2018 – Kilde: Bryggeriforeningens salgsstatistikk

Den blå streken er et snitt av salgstallene for et 12 måneders vindu som strekker seg seks måneder bakover og fem måneder fremover. Derfor slutter også den blå streken rundt nyttår. Den typen midling vil glatte kurven, og viser veldig tydelig hvordan salget av småskalabryggerienes øl har økt og økt og økt, og til og med økt svakt eksponentielt … for så tilsynelatende å bråsnu nå i 2018. Grafen får egentlig stå på egne ben og tale for seg selv, uten at jeg trekker frem så mange illevarslende ord.

Det har alltid vært en dip rundt desember-januar, men den vokser og blir dypere og tydeligere i 2016 og 2017. Spørsmålet er om det er en slik dip som vi har sett etter nyttår i år, bare enda dypere og digrere enn tidligere. I så fall burde vi se tallene ta seg opp i mai og gjennom sommeren. Dersom salget ikke tar seg opp i mai eller juni, så nærmer vi oss tidspunktet da vi kan tenke på å erklære at mikrobryggeribølgen er snudd.

Og gjør storbryggeriene det så genialt bra? Nei, egentlig ikke. Selv om enkelttall for noen måneder sammenliknet med samme måned året før er veldig bra, så fortsetter det stort sett med den generelle trenden, som er svakt nedover. Her er storbryggeriene, dvs total norskprodusert øl minus småbryggeriene. Småskalabryggeriene er tatt med for referanse, se nederst i grafen. Selv om de siste månedene ikke er elendige, så er de heller ikke glitrende gode.

Salgstall storbryggerier frem til april 2018
Utvikling i salgstall for storskalabryggeriene, frem til april 2018 – Kilde: Bryggeriforeningens salgsstatistikk

Hva kan det skyldes? Se også en tidigere posting der jeg analyserte endel mulige forklaringer, og stort sett avviste dem.

Noen andre som har fått en overraskelse er Polet. De ser at hvitvin fikk en boost i vår-varmen, på bekostning av rødvin. Folk vil nemlig ha noe som passer til været. Hvitvin er terrassevin, men rødvin ikke er hetebølgedrikke. Samtidig kommer en boost for rosévin, som nærmest var på vei til utryddelse i Norge.

Dersom vi antar at det er relevant å oversette denne vin-trenden til øl, ville det bety at folk ikke vil ha tunge, mørke, alkoholsterke ølslag i sommervarmen, men heller noe lyst, lett og ledig. I så fall er det ut med belgisk quad og imperial porter og inn med … pilsneren?

Egentlig burde det være inn med IPA og wit og altbier og noen få ølstiler til. Men det er kanskje ikke fullt så enkelt, for småbryggeriene har fått et slags felles image som kraftige på smak og alkohol og fylde, og at de bør serveres kjellertemperert, ikke kjøleskapskald. Alt dette er ikke nødvendigvis sant, men det oppfattes nok kanskje slik av mange. I så fall er ikke mikrobryggeriøl det første folk tenker på når temperaturen stiger og plattingen kaller. Kanskje folk også griper til noe kjent og «trygt» i varmen, fremfor noe eksperimentelt og litt usikkert. Kanskje de vet hva de vil ha, og heller tar seg velkjent IPA fra et større bryggeri enn en IPA fra et ukjent og nystartet bryggeri.

June 07, 2018 04:00 PM UTC

June 06, 2018
Anders Christensen: Potemkinbryggerier

Vi har gjøkebryggerier, mikrobryggerier, økobryggerier, nomadebryggerier, gårdsbryggerier, nanobryggerier, pilotbryggerier, hjemmebryggerier, kontraktsbryggerier og så videre. La meg forsøke å foreslå enda en etikett: potemkinbryggerier.

Hva mener jeg med et potemkinbryggeri? Ordet henspeiler på potemkinlandsby. Det er en by av kulisser, opprinnelig en referanse til fyrst Potemkin som fikk bygget slike byer langs Dnepr i 1787 fordi tsarina Katarina II skulle få inntrykk av at de var kommet lengre med utbygningen av området. Byene var bare fasader som allikevel tok seg godt ut fra elven der tsarinaen seilte forbi.

(Ob-beer: Tsarina Katarina var en ihuga elsker av øl, tyskfødt som hun var. Enkelte kobler henne mot imperial porter, men det er andre mulige opphav til den betegnelsen også. Hun tok i det minste for seg av livets goder, deriblant det som kom i form av øl.)

Uttrykket refererer altså til kulisser uten funksjonell verdi utover sin propagandaverdi. Men uttrykket brukes også om uhensiktsmessige underskuddsforetak som drives utelukkende for å opprettholde et inntrykk av hvor bra og suksessfullt noe er. Og det er her vi begynner å nærme oss relevansen for bryggerier.

Et potemkinbryggeri – slik jeg foreslår ordet – er et bryggeri med utilstrekkelig kapasitet, uhensiktsmessig teknisk utstyr eller ineffektivt logistikk. Og her deler definisjonen seg i to: a) enten fungerer bryggeriet ypperlig som kulisse og demonstrasjonsobjekt for et ølmerke, og gir et misvisende inntrykk av hvordan hoveddelen av bryggeriets øl blir brygget; eller b) så gir det et uforholdsmessig rosenrødt bilde av ølbryggingen, uten rot i virkeligheten, for eksempel fordi man driver med underskudd, fordi det ikke tas ut lønn.

Pilsner Urquell har et slags potemkinbryggeri. De later i det minste ikke som om alt ølet brygges der, og de fokuserer på at det er et referansebryggeri som drives i gammel stil, for at den industrielle produksjonen kan sammenliknes og kvalitetssikres med noe. Det vil si, de kaller det «parallellbrygging», der de brygger litt på det gamle systemet med trefat, mens det meste brygges med mer moderne måter, og så sammenliknes de to resultatene.

June 06, 2018 10:11 PM UTC

June 05, 2018
Anders Christensen: Valdres Gardsbryggeri konkurs

Det er åpnet konkurs ved Valdres Gardsbryggeri, som var et av de eldre norske småbryggeriene. Jeg vet ikke om de kommer tilbake med en refinansiering eller noe slikt, men det er uansett dårlige nyheter for dette bryggeriet.

Valdres Gardsbryggeri hadde sluttet med pubkvelder for en måneds tid siden, men signaliserte da at de hadde intensjoner om å fortsette å brygge, kan vi lese i Avisa Valdres (paywall). Der kan vi også lese at det er sviktende besøkstall som er grunnen til at de la ned pubkveldene, som var på siste lørdagen i hver måned. Dog, siste kvelden – 28. april 2018 – var det stappfullt av folk som ville få med seg slutten.

Dette er et av de eldste småbryggeriene, og kanskje det aller første gårdsbryggeriet med tilvirkningslisens i Norge i moderne tid. Det var det første bryggeriet der jeg smakte på øl brygget med elementer av tradisjonsbrygging. De brukte nemlig einerlog til bryggingen, i hvert fall i brisk-ølet sitt. Jeg husker at den spesielle harpiksaktige smaken overrumplet meg på en positiv måte, og som preget meg og åpnet øynene for at det fantes noe mer enn anglo-amerikanske ølstiler.

Jeg besøkte dem i 2006 på rakfiskfestivalen. Det var egentlig en festival der Ringnes pils var offisielt festivaløl og tapetserte området så langt øyet kunne se. Men vi var innom gardsbryggeriet på vei til festivalen, og på lørdag formiddag hadde de stand i Fagernes, der de serverte ølet sitt. De to bak bryggeriet hadde alltid glimt i øyet og serverte et lite men godt utvalg ølstiler. De hadde tre faste øl: en lys «Kvek» som er lokal dialekt for kveik, en mørk «Staut» som vel er samme ordet som engelsk stout, og en «Brisk» med einer. I tillegg kom jule- og festivaløl.

Ølet deres ble solgt på flasker på 75cl eller 200cl – med svingtopp – med mindre det kom fra fat. Jeg husker at det var heftig pant på flaskene, men de var skikkelig stilige, og jeg beholdt dem alle sammen. Bryggeriet deres var såvidt jeg husker levert av Leif Stana i Tyssedal. Han har levert flere av de mellomstore bryggeriene på noen hundre liter rundt om i landet, og er vel fremdeles i bransjen med såkalte terrassebyggerier. Såvidt jeg husker var dette et bryggeri etter de samme prinsippene som Speidel og Grainfather – men uten den elektroniske styringen.

I starten var det tre eiere i bryggeriet, men det ser ut til at den ene trakk seg ut og aksjene ble solgt til et større antall personer. De to som ble bryggeriets ansikt utad var Tor Einar Rogne og Knut Sigbjørn Lien. Dessverre døde Rogne brått for en tre års tid siden, og etter det kom Egil Bjørsland inn som brygger. Rogne var ansatt i Bioforsk på Volbu, og var involvert i et prosjekt for å finne og teste gode norske byggslag for øl. Såvidt jeg vet maltet de også testkornet i en mindre skala. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det gikk med dette prosjektet etter at han døde.

Bryggeriet har drevet tilsynelatende bra over årene. Det siste regnskapet som er levert er for 2016, og selv om det ikke er rosenrødt, så er det heller ikke så ille, i hvert fall ikke alle de andre bryggeriene tatt i betraktning.

Min aller første opplevelse av Valdres Gardsbryggeri var 31. juli 2004 ifølge smaksnotatene mine. Min kone og jeg hadde vært sørover, blant annet på øltur i Belgia, og på veien hjem til Trondheim tok vi omveien via Valdres i ens ærend med overnatting for å kunne gå på puben de dengang drev på Beitostølen. Puben lå litt bortgjemt, og vi var der vel utenfor sesongen, men det er et pubbesøk jeg husker med glede, der vi smakte oss gjennom Kvek, Brisk og Staut og kjøpte med et par av de klassiske ølglassene deres, som i flere år ble brukt som standard smakeglass hjemme hos oss.

Det er leit at det endte slik, men alle ting har sin tid og sin slutt. Forhåpentligvis får de til en refinansiering så de kan starte opp igjen. De gode opplevelsene rundt dette bryggeriet vil i hvert fall leve videre.

June 05, 2018 09:19 PM UTC

June 03, 2018
Anders Christensen: Fasit uke 22/2018

Her kommer fasiten til helgequizen for uke 22.

Antall bryggerier i Norge. Den første tellingen av antall bryggerier var fra 1857, trolig gjort i forbindelse med innføringen av den første særskatten på øl, eller rettere sagt på malt. Da var det 343 bryggerier i landet. Rett nok var de aller fleste av dem knøttsmå.

  1. Hvor mange bryggerier var i drift i Norge da dagens bryggeriforening ble dannet i 1901?

    Det var totalt 47 bryggerier ifølge en oversikt som Bryggeriforeningen har gitt i sine jubileumsbøker. Alle unntatt to var medlemmer av foreningen.

  2. Forbudstiden for øl i Norge varte ikke så lenge, men enkelte bryggerier bukket under. Hvor mange færre bryggerier var det etter opphevingen av sterkølforbudet i 1920 enn det var under innføringen av forbudet mot sterkølet i klasse 3 25. mai 1917?

    Jeg vil si at fire er fasiten her, med referanse til samme oversikt som i forrige spørsmål. I 1919 forsvant følgende bryggerier som medlemmer i bryggeriforeningen: St. Hallvards Bryggeri, Toten Bryggeri, Trondhjems Bryggeri, og Rauma Bryggeri. I 1917 forsvant Drammens bryggeri og Kronvikens Bryggeri. Jeg har ikke klart å bringe på det rene om de to ble nedlagt før eller etter 25. mai. Imidlertid tror jeg Kronvikens Bryggeri nok var på vei ned før forbudstiden. Det finnes en annonsering over tvangsauksjon i Norsk Kundgjørelsestidende fra 18. mars 1916 for deres eiendom. Også Drammens Bryggeri var nok nede for telling før forbudstiden. Det finnes en kunngjøring i Norsk Kundgjørelsestidende 21. april 1917 om at et selskapet «Skippergata 10» hadde for intensjon om å kjøpe bryggeriets eiendom, og dette er en måned før forbudet inntrår for øl. Etter disse nedleggelsene var det 33 bryggerier igjen som bryggeriforeningsmedlemmer. Ingen bryggerier ble meldt ut i 1918 eller i 1920. Vi kan selvfølgelig ikke være sikker på hvor mye alkoholforbudet innvirket på disse bryggerienes nedleggelse. For eksempel fikk Rauma bryggeri en diger knekk da det brant få år etter en diger fornyingsprosess. Uansett var spørsmålet formulert for at det ikke skulle involvere hvorfor disse bryggeriene la ned.

  3. De første norske mikrobryggeriene kom i 1989. Hvor mange gamle, eksisterende bryggerier var det da igjen?

    I 1989 var (såvidt jeg klarer å regne ut) følgende bryggerier igjen: Bodø, Hansa, Mack, Fredrikstad, Christiansands, Hamar, E.C. Dahls, Tou, Aass, Moss, Arendals, Sarpsborg, Grans og Ringnes, der sistnevnte hadde produksjon både ved Ringnes-bryggeriet og Frydenlund-bryggeriet. Det vil si 14 selskaper og 15 produksjonssteder. Det var forsåvidt færre eierstrukturer enn det var selskaper, men det er litt irrelevant i denne sammenhengen.

Renhetsloven. I Norge regner vi med at Renhetsloven kom inn med ølloven i 1913, men også før det var forbudt med sukker. Delvis var nok dette tuftet i at man før 1913 beskattet malt, slik at å bruke sukker til brygging var en skatteunndragelse av alkohol.

  1. Den norske renhetsloven forbød bruk av sukker i øl, men det var ett unntak, hvilket?

    For hjemmebrygging kunne man bruke inntil 100g sirup og 50g sukker pr liter vørter.

  2. Renhetsloven i Norge forbød også andre urter enn humle, men det var et unntak også her, for hvilket andre urter?

    For hjemmebrygging var det tillatt med einer, einebær og pors. Dette tillot at man kunne fortsette med gårdsbrygging slik man alltid hadde gjort, eller i hvert fall med de mest brukte ingrediensene.

  3. Hvilken formulering i Renhetsloven var i praksis et forbud mot hjemmebrygging i urbane strøk?

    Der var et krav om at hjemmebryggere ikke fikk bruke malt, maltekstrakt eller vørter som andre hadde produsert, eller som var produsert på anlegg som ble brukt til kommersiell drift. Dermed var man begrenset til å brygge på råvarer man selv hadde maltet. Dette var også i tråd med praksis med den gamle gårdsbryggingen, men det forbød brygging for de som ikke hadde anlegg for å malte. Dermed var det i bunn og grunn et forbud mot hjemmebrygging i bynære strøk. Forbudet ble værende ut 1900-tallet, men var de siste årene temmelig sovende.

Kjendiser. Ulike kjendiser har vært knyttet til norske bryggerier, ofte som investorer. Her skal du koble kjendisen med et norsk bryggeri.

  1. Hvilket norsk bryggeri var Jahn Teigen involvert i?

    Oslo Mikrobryggeri, som aksjonær. Ifølge VG 3. februar 1994 trakk Teigen seg imidlertid ut tidlig, og muligens før stedet begynte å gå med overskudd.

  2. Hvilket norsk bryggeri var Bjørn Dæhli involvert i?

    Norbrew, som investor.

  3. Hvilket norsk bryggeri var avistegneren Morten M. involvert i?

    Atna Bryggeri, som etikettegner, styremedlem og aksjonær. Og dessuten som opprørsleder for Oslo-aksjonærene når konfliktnivået i bryggeriet steg.

Uvanlige øltyper. Selv om vi kjenner til mange øltyper, finnes det flere og mer ukjente. Her er tre av dem.

  1. Hva er en Swankey, og hvor finner vi den?

    Det er en gammel øltype fra Pennsylvania i USA, der navnet går tilbake til 1800-tallet. Det er en lav-alkohol mørkt øl, og minner således om brown ale og mild ale. Imidlertid er den krydret med anis for å gi den en lakris-preg. Navnet har vært knyttet mot den tyske øltypen «schwenke», hvilket gir mening, siden Pennsylvania i stor grad hadde innvandring fra Tyskland.

  2. Hva er en Aajt, og hvor finner vi den?

    Det er en øltype fra Maastricht i Nederland, og er et blandingsøl laget fra den nederlandske varianten over en tysk dortmunder export, altså et litt alkoholsterk pilsneraktig øl – som i Nederland går under navnet «dort» og en oerbier. Selve navnet «aajt» er lokal dialekt og trolig nært beslektet med «alt», muligens som i «altbier». Se forøvrig hva jeg har skrevet om aajt tidligere.

  3. Hva er en Ajon, og hvor finner vi den?

    Dette er et tradisjonsøl fra Uganda, brygget på millet. Kornet maltes, males, vætes, begraves for å fermenteres, ristes over varme, soltørkes, bløtes, gjæres og drikkes med lange sugerør fra karet der det gjærer. Se forøvrig hva jeg har skrevet om ajon tidligere.

June 03, 2018 09:14 PM UTC

June 02, 2018
Anders Christensen: Smånyheter uke 22/2018

Det er tydelig at agurktiden nærmer seg og klikkåte sommerjobberne er i ferd med å overta i avisredaksjonene. Sånn sett er det høysesong for ølnyheter – som dessverre alltid har vært oppfattet som lett og ledig smånotis-stoff som det ikke er så fa'li med korrektheten av.

Tingnes Spiseri ser ut til å være i gang med å avvikle tilvirkningsbevillingen sin. Slike bevillinger er ikke gratis, selv etter at man har brukt masse tårer, blod og svette (og 12.000,-) på å få dem. Alkoholavgiften (eller omsetningsgebyret) har nemlig en minstesats på 5000 pr år som må betales enten man har brygget eller ei. Bryggerier som er sikre på at de ikke skal brygge mer, kan derfor få kvittet seg med bevillingen sin og slippe denne årlige utgiften.

Sukkeravgiften fortsetter å dominere nyhetsbildet for ølbryggeriene. Det er delvis fordi Bryggeriforeningen kjemper med nebb og klør mot det, siden de også er foreningen for brusprodusentene, som har fått salget sitt sterkt rammet av sukkeravgiften. Dels er det også all harryhandelen over svenskegrensa som trolig drar med seg import av øl – selv om det er litt vanskeligere å finne eksakte tall for dette. Tatt i betraktning av at regjeringen ikke ser ut til å ville endre kurs, ser jeg for meg at støyen rundt dette vedvarer ut dette året. Trolig er handlingsrommet for endringer først fra nyttår.

Fredrikstad sommerøl ble allerede utsolgt i mai, kan NRK Østfold melde. Dette til tross for at Hansa Borg Bryggerier økte produksjonen fra 20.000 liter i fjor til 30.000 i år – noe som hørtes lite ut for et regionalt pilsnermerke. I det gode mai-været ryktes det at ølsalget har gått strykende, men det er vel fremdeles et par uker før vi har salgstallene. Dog har Hansa ymtet frempå en 20% økning, Aass om 10% og Ringnes opp mot 5-10%. Det store spørsmålet er om småskalabryggerienes salg blir med på oppturen eller om det er storbryggeriene som rykker fra, og vi får en skuffende salgsmåned for småbryggeriene for sjette måned på rad.

KrF lover kamp! Dette gjelder selvfølgelig de volumbetingede reduserte avgiftene for alkohol. Egentlig er vel dette ingen nyhet, for KrF lover alltid kamp rundt alt som har med alkohol å gjøre. Og dersom er det én ting KrF hater mer enn alkohol, så er det ansvarlig produksjon og nytelse av alkohol. De kunne ha lovet kamp mot flatfylla og billigølet. Men nei … de lover kamp mot små, lokale bryggerier med så småskala produksjon at de alltid vil ligge høyt prismessig. Slike bryggerier og øl er tuftet på kvalitet og ansvar og oppfattes som seriøse, lokale aktører. Derfor er avgiftsletter til dem kort og godt langt «farligere» for KrF enn Tuborg-fylla, tequila-shotting og polsk smuglerøl.

Dansk øl-is. Det meldes at i Danmark har Thisted Bryghus og Premier Is slått seg sammen for å lage en øl-is. Begge er regionale bedrifter med base i Thisted, på nordvestsiden av Limfjorden. Norske aviser skriver at de to håper dette skal bli sommerens slager. Det er selvfølgelig et utslag av tykk påsmøring og agurktidaktig dårlig graving fra avisenes side. Et raskt google-søk fører oss til den lokale Thisted:posten som skriver at Thisted og Premier Is lanserer den nå som en spesialbatch for smaksprøver på ølfestivalen, men at den ikke kommer i vanlig salg før på høsten. Thisted Brygghus har forøvrig fått prisen «Årets Danske Bryggeri» fra danske Ølentusiaster de tre foregående årene. Bryggeriet overlevde den utbredte bryggeridøden mye takket være den legendariske direktør og brygger Peter «Klemme» Klemensen som jobbet der fra 1981 til 2009. Han er en fyr som er verd et dusin blogginnlegg alene.

Nye varemerkesøknader. Henning Thoresen har søkt om «FOGO», «Conquistador» og «Walk in the Park» gjennom sitt selskap Norwegian Beer Company. Dette selskapet ble startet et par uker før jul under navnet Norway Jazz Brewery, men skiftet navnet for en god måned siden. Videre søker Thoresen om «Hemingway» fra enkeltmannsforetaket sitt. Det er litt usikkert hva «fogo» er. Det kan dels være en brasiliansk mattradisjon med grillspyd. Dels kan det være en referanse til ølet Fogo Island som er noe så spesielt som en myrra-røkt gose med «partridgeberry» – som er en lokal nord-amerikansk bærtype som vi muligens ikke har noe godt norsk ord for. Eller alternativt er det bare en måte å holde nysgjerrigheten vår ved like. Ellers har Sindre Joheim søkt om «Skåtøl». Selskapet Active Brands har søkt om varemerket «Kari Traa», formodentlig på vegne av henne. Det er søkt i kategoriene for øl/bruks/etc og for alkoholiske drikkevarer annet enn øl. Dessuten er det søkt om klasse 35, som omfatter markedføring av varemerket. Tidligere har det vært Norbrew og deres bryggeri Voss Fellesbryggeri som har vært nærmest til å markedsført Kari Traa i relasjon til ølet «Utan ein Traa».

Ex-ordfører Herman Friele i Bergen har skapt bølger ved å påstå at «Hansa smaker som vann». Dette høyst upatriotiske utsagnet bør kanskje tolkes i lys av at han er aksjonær i 7 Fjell med en post på rundt 25%. Man kan forresten ikke annet enn å beundre den verbale benføringen til Friele når han ifølge Ukeavisen Ledelse følger opp med «... men vann er jo sunt og godt». (Korrigert 3. juni 2018. Friele kom inn i bryggeriet rundt årsskiftet 2013/14 med en andel på 20%, som senere har økt noe.)

Behind Bars Brewery i Båtsfjord har fått statlig tilvirkningsbevilling. Dette ser ut som et hjemmebryggeri som er i ferd med å «go commericial» – eller kanskje rettere sagt mikser hobby og kommers. Websidene ser i hvert fall ikke kommersielle ut, men temmelig hobbyfokuserte, helt ned til logoen, som i en kommersiell kontekst ville vært et overtramp mot Brooklyn.

Brewgata ser ut til å starte opp i de gamle lokale til Two Dogs, tidligere Bulldog i Brugata 5. I hvert fall har tidligere daglig leder i Norbrew-brewpuben Siste Sang bryggeri (der selskapet egentlig heter Oslo og Akershus Bryggeri) startet et konkurrerende konsept 6-7 kvartaler lengre vest langs samme gate. Dan Marius Nordhagen er blitt styreleder for selskapet Brewgata (i Brugata, get it?) i enda en personflukt fra Norbrew-familien. Han fratrådte ifølge Brønnøysundregistrene for snart tre uker siden, og det er ennå ikke meldt inn ny daglig leder. Det vites ikke om de tenker å lage mikrobryggeri ut av Brewgata, men utfra Facebook-sidene deres virker det ikke slik.

Telemark Bryggeri på Notodden har startet søknadsprosessen for å få tilvirkningsbevilling. Selskapet har kjøpt opp konkursboet etter Telemark Mikrobryggeri i Porsgrund. Bak står tre investorer: Petter Øygarden, Stian Rustad og Hans Arne Flåto. Bryggeriet har tidligere hett både Union og Trio, og var en stund eid av Mack. De siste par årene har det vært eid av en konstellasjon som var knyttet til Trondhjem Mikrobryggeri og Oslo Mikrobryggeri, og de har brygget flasketappinger for dem i Skien. Akkurat dette var litt ironisk, da Trondhjem Mikrobryggeri ble nest-bestevenn for Trøndelag hos Rema med telemarksølet, samtidig som Austmann og To Tårn ble utvist. Om ikke annet, så viser konkursen at det er ikke noen garantert dans på roser å være preferert av matvarekjedene. Bryggeriet brant inne med 100.000 flasker julebrus, som de nå tenker å gi bort til fremtidige fans.

June 02, 2018 09:11 PM UTC

June 01, 2018
Anders Christensen: Quiz uke 22/2018

Her kommer spørsmålene til helgequizen for uke 22.

Antall bryggerier i Norge. Den første tellingen av antall bryggerier var fra 1857, trolig gjort i forbindelse med innføringen av den første særskatten på øl, eller rettere sagt på malt. Da var det 343 bryggerier i landet. Rett nok var de aller fleste av dem knøttsmå.

  1. Hvor mange bryggerier var i drift i Norge da dagens bryggeriforening ble dannet i 1901?

  2. Forbudstiden for øl i Norge varte ikke så lenge, men enkelte bryggerier bukket under. Hvor mange færre bryggerier var det etter opphevingen av sterkølforbudet i 1920 enn det var under innføringen av forbudet mot sterkølet i klasse 3, som var 25. mai 1917?

  3. De første norske mikrobryggeriene kom i 1989. Hvor mange gamle, eksisterende bryggerier var det da igjen?

Renhetsloven. I Norge regner vi med at Renhetsloven kom inn med ølloven i 1913, men også før det var forbudt med sukker. Delvis var nok dette tuftet i at man før 1913 beskattet malt, slik at å bruke sukker til brygging var en skatteunndragelse av alkohol.

  1. Den norske renhetsloven forbød bruk av sukker i øl, men det var ett unntak, hvilket?

  2. Renhetsloven i Norge forbød også andre urter enn humle, men det var et unntak også her, for hvilket andre urter?

  3. Hvilken formulering i Renhetsloven var i praksis et forbud mot hjemmebrygging i urbane strøk?

Kjendiser. Ulike kjendiser har vært knyttet til norske bryggerier, ofte som investorer. Her skal du koble kjendisen med et norsk bryggeri.

  1. Hvilket norsk bryggeri var Jahn Teigen involvert i?

  2. Hvilket norsk bryggeri var Bjørn Dæhli involvert i?

  3. Hvilket norsk bryggeri var avistegneren Morten M. involvert i?

Uvanlige øltyper. Selv om vi kjenner til mange kjent øltyper, finnes det et lite have av ukjente ølstiler. Her er tre av dem.

  1. Hva er en Swankey, og hvor finner vi den?

  2. Hva er en Aajt, og hvor finner vi den?

  3. Hva er en Ajon, og hvor finner vi den?

June 01, 2018 10:15 PM UTC

Anders Christensen: Akershus 5/5 – Sluttspill

Dette er femte og siste del i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I fjerde del – Nye øltyper – så vi hvordan de forsøkte å markedstilpasse seg med blant annet rusbrus. I denne delen skal vi se på hvordan det endte på en temmelig sørgelig måte.

Det går noen år der vi ikke hører så mye om Akershus Bryggeri i pressen. Vi vet at de var i drift, mest fordi de dukker på juleølsmakinger. Nyhetens interesse har for lengst gått ut av historien om et bryggeri som laget annerledes øl, brygget med annerledes gjær – såkaldt overgjær.

Frem til 1999 hadde de tappet hos Tromi bryggeri i Trondheim, den tidligere Trondheim Mineralvannfabrikk. Men Akershus bryggeri måtte finne på noe nytt etter at de gikk konkurs.

Akershus Bryggeri hadde da gått fra skulle frelse norske øldrikkere fra pilsnerøl med ale og stout, til å forsøke å konkurrere med de store på deres egen hjemmebane. Det er særdeles vanskelig å være et lite mikrobryggeri og skulle konkurrere med Ringnes og Hansa på pils. Man kan nok subjektivt mene at norsk pils er smakfattig og kjedelig. Men det er to store utfordringer for de små: for det første produserer de store bryggeriene teknisk godt øl, og for det andre har de økonomien i skaleringen på sin side.

Sett i ettertid virker det uforståelig at Akershus gikk litt bort ifra å fokusere på pale ale og irish stout. Hvorfor utvidet de ikke utvalget med enda flere europeiske ølslag? Hvorfor forlot de strategien om å satse på et nisjemarked med vekstpotensial på lang sikt? Hvorfor valgte de i stedet å konkurrere med de store, som en sen og liten aktør i et vel-etablert marked?

Det var neppe deres førstevalg å brygge pils og etterhvert rusbrus med cola og lime. Dermed må det ha vært økonomien som dikterte. Én ting er å være profetisk rebell, noe annet er å få inn inntekter til å dekke lønn og regninger hver måned.

Det nevnes ikke i avisene før etter konkursen, men det var vanskelig å komme inn på utestedene med et øl fra et lite bryggeri. Pubene skal også overleve. Sålenge de tjener mesteparten av pengene sine på pilsen fra et stort bryggeri, så vet de godt hvem som ikke skal irriteres. Det er et tema som går igjen i historien til flere småbryggerier: De største jobber for å holde de små borte fra utestedene, og de bruker kjøttvekta si på en til tider ganske bøllete måte.

På en måte kan man si at det mikrobryggeriet som har gått lengst i Norge – Oslo Mikrobryggeri – hadde også den beste markedstrategien. De var temmelig isolert fra påvirkning fra Ringnes og de andre. De tok inn malt og humle og kontrollerte ølet helt frem til det var ferdig oppdrukket. Det har en kvalitetsmessig fordel, fordi man unngår at ledd nedover i verdikjeden misbehandler eller overlagrer ølet. Men det har også den fordelen at de store bryggeriene har vanskelig for å presse dem ut gjennom skitne konkurransetricks. Dessuten hadde de lite insentiv til å skulle vokse over alle støvelskafter, for det er en naturlig øvre grense for hvor mye du kan servere på en pub med gitte åpningstider og et fast antall plasser.

Akershus bryggeri forsøkte trolig å omstrukturere seg de siste årene. Høsten 2002 ble aksjekapitalen nedskrevet fra 1,845 mill til 0,6 mill. De flyttet til nye lokaler på Tveita i Oslo. Dette virker som tiltak som skulle spare kostnader. Allikevel, det hanglet og sommeren 2003 gikk bryggeriet ned for telling.

Siste akt ble innledet med en politiaksjon mot to menn i en blå varebil med øl i Oslo i slutten av april 2003. I en litt kryptisk melding fra Østlandssendingen fortelles det at politiet hadde observert at levering av øl fra denne varebilen foregikk på en lite profesjonell måte.

Den ene av mennene hadde et halvt års tid vært selger ved Akershus bryggeri, og Østlandssendningen knyttet ham opp mot svindel med ølkvalitet og skatteunndragelse. Også den andre i bilen – sjåføren – oppgav at han jobbet for Akershus bryggeri, men uten at dette stemte. Det var i det hele mye som var muffens der.

Rapportene om hva som hadde skjedd spriker litt, men sålangt jeg kan forstå hadde Akershus bryggeri over en lengre periode kjøpt 40-50.000 liter øl på 3,7% ABV fra et annet bryggeri på Østlandet. Dette ølet ble tilsynelatende solgt fra Akershus Bryggeri til en tvilsom gruppering, som trolig omfattet den nevnte selgeren. Deretter ble det videresolgt til utesteder der det ble solgt som blant annet Ringnes pils. Politiet anslo sommeren 2003 at mellom fem og ti utesteder var innblandet, og to av dem var da allerede blitt stengt. Øldrikkerne ble svindlet ved at de ble servert undermåls vare. Staten ble svindlet ved at man trikset med avgiftene. Ringnes er sitert i pressen på at de ville «sikre sine øltønner bedre for å komme jukset til livs». Den formuleringen får meg til å mistenke at de Ringnes-fat med svakøl.

Formodentlig har noen fattet mistanke og tipset politiet utfra at disse utestedene har kunnet selge mistenkelig billig pils, samt at den har smakt temmelig tynt og svakt. Jeg tviler egentlig på at dette er noe som politiet ville snublet over selv.

Egentlig tok ikke Akershus bryggeri aktiv del i øl-svindelen. Men navnet deres ble tett knyttet mot det som pressen litt feilaktig kalte «utvannet øl». Ølet var blitt kjøpt igjennom dem, og de eide bilen som ble brukt til levering. Østlandssendingen kunne fortelle at både Næringsetaten og Helsevernetaten hadde aksjonert mot bryggeriets lokaler, og lageret på Tveita var blitt stengt. Vare- eller tankbilen deres var beslaglagt av politiet. Økonomien var haltende fra før. De hadde fått endel verbal medfart i juleøltester og slikt. Bryggeriet stod uten selgere. Det måtte nærmest være umulig å fortsette bryggeridriften etter politiaksjonen.

Ville bryggeriet kunne fortsatt driften dersom ikke de var blitt rammet av denne saken og politiaksjonen rundt? Styreformann Jon Ihlen i Akershus Bryggeri på det tidspunktet forteller til VG 5. juli:

Jeg fikk høre at det begynte å gå i et hyggelig pluss i noen måneder, før dette kom. Nå får jeg ikke engang tak i noen av de ansatte. Jeg er rimelig irritert.

Vi kan mistenke at grunnen til at det gikk bedre økonomisk var videresalget av lavalkoholøl som svindlere videresolgte. Kanskje var det få andre lyspunkter for bryggeriet enn dette videresalget av øl fra et annet østlandsbryggeri. Styreformann Ihlen uttalte i hvert fall i samme forbindelse at han vurderte «sterkt å slå selskapet konkurs.»

Akershus bryggeri ble slått konkurs senere i juli 2003.

Jeg har forsøkt å finne dom i saken, men har ikke funnet noe. Pressen skrev lite om dette utover den initielle forferdelsen i agurktiden over at noen kunne finne på å selge «utvannet» øl.

Akershus bryggeri holdt det gående i litt over ti år. Det er slett ikke dårlig å sloss mot både digre konkurrenter, markedskreftene og øldrikkerne for å overbevise om at øl kunne være noe mer enn bare pils. Spørsmålet er om Akershus bryggeri kunne ha overlevd? De ville trolig dødd på økonomisk sotteseng mye tidligere om de ikke hadde siktet etter mindre aktverdige ølstiler. Samtidig virker det som om goodwill og omdømme raskt sank når man kompromisset. Om de hadde satset i mindre skala og ikke kompromisset, så kanskje? Det er svært smertefullt å være ute med en veldig god idé som omverdenen ennå ikke er klar for. Men om de hadde holdt seg til visjonen, ville det da kunne vært lys i den andre enden?

… la meg besvare dette spørsmålet indirekte ved å peke på en helt annen historie:

Litt over en måned før alt raknet for Akershus Bryggeri, brygget Gunnar Wiig og Kjetil Jikiun batch #1 og #2 – en amber ale og en pale ale – i et lite, ukjent og hjemmesveiset bryggeri i Grimstad. De ville kompromissløst få ut godt og smaksrikt øl til norske øldrikkere som aldri hadde erfart noe mer enn pils. De tok de to første batchene sine med til ølfestivalen i København. De kompromisset ikke på ølets kvalitet eller stil. Bryggeriet var Nøgne Ø. Ikke at deres vei fremover utelukkende ble noen dans på roser, men de beviste at det var lys i andre enden av tunnelen om man holdt seg tro til visjonen.

June 01, 2018 12:59 PM UTC

May 31, 2018
Anders Christensen: Akershus 4/5 – Nye øltyper

Dette er del 4 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunnen og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I denne delen skal vi se på hvordan de forsøker å møte utfordringene, ved å skape nye og kreative øltyper.

Som vi husker fra forrige del, var Akershus Bryggeri gått fra en optimistisk opplysningskampanje om det overgjærede ølets kvalitet, til en dyster, nesten konspriatorisk konklusjon om at «alt» var storbryggerienes feil. På Lorry-smakingen slaktet de øl med lime, øl på blanke flasker, lyst og lett lagerøl …

Sommeren etter, den 6. juli 1995 dukker det opp en forunderlig rubrikkannonse i Aftenposten. Under seksjonen «Forskjellig», og mellom annonser for en spåkone og for parkett står følgende:

Tørst i sommer?
Partyfat, 30 og 50 liter, leveres med tappeutstyr. Vi leverer også flaskeprodukter. Akershus Bryggeri, Gran, Ytre Enebakk, Tlf 64 92 xx xx. Avd Bærum, Gml Ringeriksvei xx, Bekkestua. Tlf 67 12 xx xx.

Sommeren 1993 var de blitt utsolgt på trendy utesteder. Sommeren 1995 annonserte de for partyfat under rubrikken «Blandede annonser». Hva hadde hendt i mellomtiden?

En ukes tid etter kom nok en overraskelse. Aftenposten Aften kan fortelle 14. juli 1995 at Akershus bryggeri kommer med et nytt øl:

Et pilsnerøl av den smakskraftige sorten – med det velklingende navn «Lys Enebakker». Og bryggmester Bård Thanem er altså stolt ikke bare av dette uhyre innlandske øl, men vel så meget av etiketten: Den gjengir et maleri av Enebakk-kunstneren Erling Enger (1899-1990).

Hva? Et øl av den utskjelte øltypen pilsner? Avisen kommenterer da også litt syrlig at bryggeriet dermed trår «til i ølhundenes hovedfelt», og at folk nå har et kunstnerøl med billedkunst på etiketten, i tillegg til all kunstnervinen.

Bakgrunnen for rubrikkanonsen kommer i Asker og Bærum Budstikke i slutten av juli. Akershus bryggeri hadde kjøpt de gamle lokalene til Fontana, og startet sitt eget ølutsalg. Det er bilde av daglig leder som holder frem Akershus' nye pilsner. Den nye markedsjefen i Akershus bryggeri, Johan Østby, forteller at de fører minst 60 ølsorter i utsalget, hvorav jeg formoder de fleste må være pilsnere fra større bryggerier.

Men Akershus bryggeri hadde mer på lager, for å si det sånn. Allerede påfølgende måned – 28. juli 1995 – står bryggerisjef Thanem frem i Dagbladet med det nyeste produktet deres: Barranquilla – med cola-smak. Styrken var på 3,75%, strategisk plassert i skatteklasse C der det var lavere alkoholavgift. Det fortelles at det tilsettes cola-essens etter at ølet er filtrert.

Førsteinntrykket er mindre søtt enn fryktet. Drikken er alkoholsvak, og appellerer sannsynligvis mest til jenter og ungdom. Øltypen kommer fra Colombia.

[...]

– Ølet er lettdrikkelig, men noe mørkere enn det lyse trend-ølet som er populært nå. Det skal appellere til folk som foretrekker cola framfor øl. I tillegg er det lave alkoholinnholdet gunstig alkoholpolitisk sett, sier Svend Borgen, importør av utenlandsk øl og råvarer for øl-produksjon.

[...]

– Vi tror det er et marked for et spesialøl av denne typen, sier Bård Thanem i Akershus Bryggeri.

Den 12. august plukker Telemarksavisa opp saken i et intervju med markedsjefen, Johan Østby. Han forteller at pilsnerølet Lys Enebakker ikke ble noen salgssuksess, selv ikke i Enebakk. Han forteller også at det nye cola-ølet ikke er brygget på pilsnergjær, og at det derfor har mer smakstoner. I intervjuet blir det også trukket frem at Renhetsloven nylig var opphevet som følge av EØS-avtalen, som et apropos til at man tilsatte cola-essens til ølet.

Telemarksavisas smakspanel slaktet ølet. De konkluderer med at ølet har en innbydende flaske med tøff etikett. Én i smakspanelet kommenterer «Jeg var ganske positiv da jeg tok den første slurken, men etter å ha drukket opp halve flaska var jeg skuffet.» Den andre i smakspanelet syntes ølet hadde en frisk smak, var lett og lyst og kunne minne om det meksikanske Corona-ølet.

Hmmm, Corona … var ikke det ølet som forståsegpåerne i Akershus Bryggeri og andre steder hadde slaktet på Lorry litt over ett år tidligere? Det er nærliggende å tro at økonomien spilte en rolle her. De hadde satset på et romslig bryggeri og skulle omvende pilsnerdrikkerne – men de aller fleste av dem ville slett ikke omvendes. På ett eller annen tidspunkt merker man slikt på lommeboka.

To uker senere, 25. august står det en øltest av småbryggerier i Dagbladet. Jeg pleier ikke å ha store forventninger til slike avistester, men her hadde de fått med kjellermesteren på Hotell Continental, en med doktergrad innen brygging, og avisens ølskribent. Her får stouten terningkast seks, pale ale får fem, weissbier får terningkast fire med kommentarer rundt uvant, syrlig og «ung» smak, mens Lys Enebakkeren ender på tre, med kommentar om at «Her lukter det landlig og 'bondsk'» og «[...] er det helt aromatisk rent?» Kommentarer av denne typen er ofte en høflig tilslørt hentydning til infeksjoner eller bryggetekniske feil. Colaølet var ikke med.

I 1996 går det dårlig for den gamle samarbeidspartneren Moss Aktiebryggeri. Bryggeriet var tidligere eid av familien Heilmann, men hadde gått i kompaniskap med Lerum i 1991 etter at konkursspøkelset truet. Imidlertid gikk det ikke så bra, og Lerum, som eide 60%, trakk seg ut. Nasjonen kunne fortelle 6. januar 1996 at det to grupperinger som vurderte å kjøpe. Den ene var Oslo Bryggerikompagni, den andre var tre interessenter der Akershus Bryggeri var med. En av de andre interessentene var Arne Vettlin, som sammen med Arne Brimi hadde utviklet Sagaølet – kunne Moss Avis utdype samme dag. Den tredje var et selskap kalt Fenix.

Såvidt jeg husker hanglet det videre ved Moss bryggeri. Jeg mener det var Bryggerikompagni som trakk det lengste strået. Moss ble til slutt kjøpt av danske Harboe i slutten av 1997, for så å bli omdøpt til Moss Bjørnebryggeri, for deretter å bli nedlagt året etter. Brimi og Vettlin tok sagaølet sitt med til Aass. Akershus bryggeri måtte også finne nye samarbeidspartnere. Såvidt jeg vet ble Tromi i Trondheim deres nye samarbeidspartner for flasketapping.

Under juleølsmakingen 1996 i Dagbladet ble Akershus Juleøl nr 12 av 16 i klasse D («Fremtredende syrlighet som ikke falt i smak»), og nummer 11 av 12 i klasse F («Ikke helt god duft. Magert og bittert»). Begge var tappet på blanke flasker. Igjen er dette beskrivelser som får en til å tenke på infeksjon og bryggetekniske feil. Senere, i 1998 gav VG butikkølet til Akershus bryggeri terningkast 2 med Beskrivelse «Lukter ikke noen ting. Smaker sauefjøs,» mens polølet fikk bra karakter.

Vi hører ikke så mye til bryggeriet før sommeren 1997. Da har de kastet seg på rusbrus. På dette tidspunktet hadde rusbrus tatt av kollosalt. Det var lett å lage: man mikset litt sprit og noen essenser, endel sukker, tilsatte kullsyre og så vips hadde man rusbrus – nesten som en ferdigmikset drink. Suksessen til rusbrus skremte rus-politikerne, og mottiltaket ble å beskatte drikken som brennevin, selv om det var vannet ut til ølstyrke. Brennevin ble beskattet høyere pr alkoholenhet enn svakere drikker, så rusbrus-produsentene kunne tidligere få en skatterabatt pr alkoholenhet ved å tynne ut spriten til rusbrus – fordi den spritbaserte rusbrusen da ble skattet i en annen og lettere skatteklasse. Politikerne fjernet denne skatterabatten ved fortynning av sprit, og dermed ramlet bunnen ut av det lille, men lukrative rusbrus-markedet. Imidlertid rammet ikke dette rusbrus basert på øl eller cider i stedet for sprit, siden alkoholen aldri hadde vært gjennom noen destilasjonsprosess.

Hva hadde alt dette med Akershus bryggeri? Det representerte en mulighet, en sweet-spot i alkoholavgiftene. Om de produserte øl med smakstilsetning, ville de kunne lage rusbrus som fulgte ølavgiftene, ikke spritavgiftene. Bryggeriet kom på markedet med rusbrus-ølet Dunderhead på 4,6%, og med den siktet de på rusbrusen Two Dogs.

Hvis man tror at dette skal smake som øl, da blir man skuffet, sier Bård Thanem, bryggerisjef for Akershus Bryggeri. Bryggeriet med seks ansatte er stolt over sin nyvinning som allerede selger det de klarer å produsere – og de ser ikke bort fra at det må øke kapasiteten.

De blir forsøkt stilt til veggs av journalisten over hvorvidt dette egentlig er øl, og forsvarer seg med at i Belgia brukes kirsebær i øl og England har sin shandy.

Men Akershus var ikke først ute her. Også Hansa hadde et produkt med sitron, og Christiansands bryggeri brukte lime. Begge produktene solgte veldig godt i 1997. Renhetsloven var borte, rusbrusen var skattemessig handicappet, og bryggeriene klarte ikke å dy seg fra å lage øl-baserte produkter i rusbrusmarkedet.

... så mye for generasjoner med henvisning til Renhetsloven i forbindelse med oppsnakk av kvaliteten på egne produkter.

Men det var på ingen måte helsvart. Akershus kom etterhvert med enkelte mer vanlige øl, som en brown ale som de kalte Mørk Enebakker. Selv om juleølene ble slaktet 1996, så tok bryggeriet topplassering i både sterk og svak juleøl i Apéritifs juleøltest i 1997. Bryggeriet hadde også et godt forhold til norske hjemmebryggere, og solgte malt i hele sekker til 10 kr/kg og humle til 100 kr/kg.

May 31, 2018 09:10 PM UTC

May 30, 2018
Anders Christensen: Akershus 3/5 – Frustrasjoner

Dette er del 3 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstarten – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I denne tredje delen skal vi se at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klar for å prøve noe nytt.

Haakons hall i Moss var ett av stedene der Akershus bryggeri ble tilgjengelig i starten. Men dette stedet gikk konkurs allerede året etter.

Moss Avis skriver om konkursen i Tronds pub og Haakons hall 7. april 1994. Over 700.000,- hadde vært på avveier. Moss Bryggeris og pubens regnskaper var uenige om hvor mye øl som var levert. Ettersyn viste at Moss Bryggeri hadde fakturert for 10.000 liter mer enn faktisk levert, og det utgjorde nok en betydelig andel av de manglende midlene. Men også Akershus Bryggeri ble implisert for overfakturering i forhold til leverte varer.

Det lyder som en underlig sak, for det var egentlig puben som hadde dårlig økonomistyring og bryggeriene som burde hatt kontroll. Konkursen og rotet i avtaler og papirarbeid er som en innvarsling av tider som skal komme.

Et annet varsel om stemningsendring kom måneden etter, i et stort intervju i Aftenposten Søndag, 15. mai 1994. Scenen for intervjuet var intet ringere sted enn på Lorry nederst i Hegdehaugsveien, en aller tidligste stedene i Oslo med digert ølutvalg. Tonen i intervjuet settes innledningsvis med et sitat som kanskje bedre enn noe annet illustrer det bunnløse gapet som på denne tiden raskt åpnet seg mellom de nye småbryggeriene og de gamle bryggeriene:

Stakkars oss nordmenn. Vi er flasket opp med en snever ølkultur. Vi er hjernevasket i Ringnes. Det er på tide vi får smake på hva verden kan tilby av spennende øl.

Denne innstillingen etablerte seg som en slags sannhet som holdt i mange år. Men på starten av 1990-tallet var det ikke noe innlysende over det. For det første var flere av de nye småbryggeriene bare små kopier av de store. De var små eller middelsstore av fødsel – og forsøkte å kompensere ved å være raske og fleksible. Målet deres var likevel stort sett å brygge omtrent samme undergjærede øl som de store – pilsner, bayer og bokk. Dette gjaldt Jæren, Hardanger og Tromi i hvert fall, og utover 1990-tallet kom det til noen flere. I den grad de sa noe stygt om det store bryggeriene, gikk det helst på forretningspraksis og utskvising fra utesteder, ikke på produktene.

Derimot var det en annen holdning blant bryggerne av overgjæret øl og deres fans. Det utviklet seg nærmest i retning av et hatforhold. Som vi har sett over var Akershus' tidlige historie preget av et slags kall til folkeopplysning om overgjæret og smaksrikt øl. Igjennom skinner en klokkertro på at når bare folk blir opplyst, vil de treffe de rette valgene. De må bare se lyset, så blir de omvendt.

Sitatet over vitner også om en begynnende resignasjon i dette misjonsarbeidet. De observerer at pilsnerdrikkerne er blitt fortalt sannheten, omigjen og omigjen. Men det siger liksom ikke inn. De begynner å forstå at pilsnerdrikkerne trolig aldri kommer til å forstå eller endre adferd. Dermed mistenkes de for å være dumme, eller til og med hjernevasket. Den jevne øldrikker ville ikke se verdien av overgjæret øl om du tvang det i dem.

Her kan vi spore noe av konspirasjonsteorien omkring de store bryggeriene: De skal ha nærmest hjernevasket befolkningen til å drikke pregløs pils, og derfor blir det ikke skikkelig marked for det gode ølet som ølnerder liker å drikke og de mange småbryggeriene liker å brygge. Denne «konspirasjonsteorien» vokste utover 1990-tallet og et stykke inn i det nye årtusenet, men har avtatt med årene etterhvert som det har blitt flere mikrobryggerier og lettere å få tak i ølet deres.

Her må det legges til at dette var et intervju som Aftenposten gjorde med fire personer, hvorav Thanem fra Akershus Bryggeri bare var én. Vi kan selvfølgelig ikke være sikre på at han var enig i ett og alt som ble sagt der, men stemningen i artikkelen gir et inntrykk av at de var relativt samstemte. I intervjuet hagler det påstandene om de store bryggeriene, nesten som om de fire var medlemmer av en undertrykket minoritetsgruppe, på vei til å lage sin egen frigjøringsorganisasjon.

Vi tror jo at norsk melk er best også. [...]

Det norske folk går stort sett rundt med forestillingen om at godt øl er synonymt med norsk pils, [...]

[...] i Norge har bryggerinæringen snevret inn forbrukerens horisont. [...]

Vet du hvem som fant på uskikken med å holde glasset skrått under skjenkingen? Bryggeriene. For å få opp omsetningshastigheten og senke personalkostnadene. Det går raskere å skjenke når det ikke skummer.

Og slik fortsetter det endel utover. Miller og Corona får sine pass påskrevet, men Pilsner Urquell får skryt. Flere gamle ølmyter presenteres. Utålmodigheten er stor. Frustrasjonen er større. At nordmenn ikke kan forstå sitt eget beste!?

Her er det noe med den tidlige misjonæraktige optimismen om at alle kommer snart til å «se lyset», som snur til en fatalistisk sarkasme, og det bærer ikke bare gode bud om utsiktene for småbryggeriene. Og analysen deres var vel til en viss grad også riktig. Når «alle» i dag drikker øl fra småbryggeriene er det i mindre grad fordi pilsnerdrikkerne på 1990-tallet ble omvendt. Det er mer fordi vi har fått en ny generasjon med øldrikkere. Vi kan litt flåsete si at det var generasjonen som gikk i småskolen i 1994 som skulle vokse opp og bli fans av overgjæret og småskalabrygget øl.

For øl har noe til felles med blant annet musikk og fotball: Du skifter ikke favoritt! Det er selvfølgelig en overgeneralisering, men den fanger en kjerne av sannhet. Den musikksmaken du hadde som ung er mer eller mindre den som tar med deg på aldershjemmet. Du skifter ikke fotballklubb å være fan av heller. Og du skifter egentlig ikke ølvaner. Det har litt med smak og behag å gjøre, litt med trender, ganske mye med nostalgiske følelser for hva du gjorde i ungdomstiden, og en god porsjon med å skulle ta avstand til foreldregenerasjonen.

Det skulle vise seg at det var mange formuleringer i dette intervjuet der bryggeriet senere skulle møte seg selv i døra i årene som skulle komme. På mange måter representerer intervjuet et vendepunkt i bryggeriets historie, og man kan se på det som en tolkningsnøkkel for bryggeriets videre fremtid. De hadde opplevd en eventyrlig vekst, men stanget nå i taket fordi den store, gemene hop av øldrikkere kort og godt ikke ville ha noe annet enn den kjente og kjære pilsen sin.

Entusiasmen fra første fase var snudd til resignasjon over at det ikke var lett å se noen god vei fremover … ikke uten å lempe litt på ambisjonene, kanskje?

May 30, 2018 01:31 PM UTC

May 29, 2018
Anders Christensen: Akershus 2/5 – Oppover

I denne delen av historien om Akershus bryggeri ser vi på hvordan bryggeriet etter pang-starten forsatte en kometkarriere utover i 1993. Tidligere er publisert første del – Oppstart.

Etter jul 1992 må hverdagen etterhvert ha satt inn. Henschien ble intervjuet i Moss Avis 12. januar 1993. Han forteller at ølet ikke er undergjæret og pasteurisert, men det er overgjæret, noe som fremstilles som nesten magisk. Han sammenlikner det med rødvin og hvitvin på en måte jeg ikke forstår, men som i hvert fall formidlet at det var en stor og betydningsfull forskjell. Det virker som man frykter at de tekniske detaljene skal gjøre øldrikkerne skremt, for det er mest vage beskrivelser over temaet «veldig forskjellig og mye bedre enn pils».

Men deler av det avisen skriver er litt over grensen for hva som egentlig var sant. Det fortelles at «Akershus Bryggeri er det eneste i landet som produserer slikt overgjæret øl,» og da skal vi minnes at bryggerimesteren hos dem tidligere har jobbet ved Oslo Mikrobryggeri. Det blir skrevet at Akershus Bryggeri er Skandinavias første mikrobryggeri, hvilket vel er å ta temmelig hardt i. Om det er Henschien som tar hardt i, eller journalisten som ikke får med seg nyanser og kvalifisering får være usagt. Idag blir det aviskrangler med prominente bloggere når bryggerimarkedsførere kaster frem selvforherligende påstander som det er vanskelig å dokumentere. Men i 1993 fikk slikt tilsynelatende gå uimotsagt.

På denne tiden fantes Oslo Mikrobryggeri, og Oslo Bryggerikompani, som jeg mener var tett knyttet opp mot OMB, men tappet på fat og flaske for servering andre steder, der OMB bare serverte i egne lokaler. Videre startet Tromi Fabrikker i Trondheim brygging av øl i 1991, mens det aller første mikrobryggeriet, Jæren Bryggeri, allerede hadde rukket å gå konkurs. Det største bryggeriet var Hardanger bryggeri, som hadde hele ti ansatte og var startet i 1991. Dessuten hadde Hansa i 1991 startet sin egen brewpub på Karl Johans gate under navnet Studenten Joh. Albrecht Brygghus.

Da Dagbladet intervjuet ølpersonligheten Øystein Øystå i Drøbak, var det igjen veldig fokus på at ølet er overgjæret, det er ale, det er CAMRA-aktig og det er britisk: «en mørk type, Irish Stout, og en rødfarget "pale ale"». Det er nesten litt magi. Men Øystå er mer presis med formuleringene: «Akershus Bryggeri i Enebakk er det første minibryggeri i landet som leverer fatøl til skjenkesteder.» Og akkurat det hadde han muligens rett i.

Den 27. juli 1993 kan Arbeiderbladet melde at Akershus Bryggeri er utsolgt for øl. De jobber med å kunne doble kapasiteten. Estimatet på 250.000 liter for 1993 er allerede gjort til skamme. Internt på bryggeriet har man lagt hodene i bløt, og strategien med utelukkende fatlagring for servering på tapp er forlatt. Thanem forteller:

Vi begynte å tappe øl på flasker for et par måneder siden. Det skjer ved hjelp av Moss Bryggeri. Disse flaskene har blitt revet bort.

– I løpet av denne uka eller neste uke vil vi tappe 15.000 nye flasker. Vi håper at det holder en stund.

Formuleringen er ikke klar på om det bare er flasketappingen som foregår i Moss, eller om det også er bryggingen som foregikk der. Det er ikke uvanlig at man kjører øl på tank til et fjerntliggende bryggeri for tapping, så det er fullt mulig at flaskeølet var brygget i Enebak. Trolig var det bare tapping, for Moss Avis har to dager senere et intervju rundt dette, og de er veldig flinke til å finne vinklinger som involverer Moss, men de omtaler bare tapping.

Moss Avis viser et bilde av Svend Oppegård sittende på kontorpulten med et skolekart over Norden i nedtrekkbar tavlestørrelse bak seg. Symbolikken er tydelig … som en general på slagmarken dirigerer de leveringer til sju fylker, og de har ingen planer om å stoppe der. På dette tidspunktet har de oppgitt at ølet deres er å få tak i på hele 30 utesteder i Oslo, og i totalt sju fylker.

Dette er på et tidspunkt da det gikk en høylytt diskusjon om EØS-avtalen og øl. De norske bryggeriene var redde for at en flodbølge av utenlandsk øl skulle drukne dem. Tidligere hadde norske bryggerier lisenstappet utenlandske ølmerker i Norge, tidvis så-som-så i forhold til originalen – tidvis til og med bedre i følge enkelte. Men dersom det utenlandske bryggeriet kunne eksportere originalølet sitt til Norge, hadde de norske bryggeriene gravd sin egen grav ved å etablerte et marked for disse ølmerkene. I Norge var det små marginer, høye avgifter og man var nødt til å ha importbarrierer for å kunne overleve – mente de store bryggeriene. Noen ting endrer seg aldeles ikke.

Men Akershus bryggeri gikk eplekjekt mot strømmen og ønsket importen velkommmen. Importér utenlandsk øl, så lærer nordmenn at det finnes noe mer enn pils, mente de. Eller som Thanem uttrykte det:

Slik sett tror vi EØS-avtalen vil være til fordel for oss. Den vil åpne for andre øltyper og gjøre folk mer våkne på valgmulighetene.

Da Aftenposten 13. oktober 1993 intervjuet dem, er situasjonen mye den samme. Det nevnes at Moss Bryggeri ukentlig tappet mellom 5000 og 10000 flasker for dem. Snarere enn at Moss skulle ha brygget for dem er det nå omvendt: «At de gjør skikkelig arbeide, viser det faktum at Moss Aksjebryggeri fra tid til annen betror dem produksjon av noen av sine egne produkter.»

De to øltypene som nevnes oftest i starten er Pale Ale og Irish Stout. I tillegg refereres det tidvis til en tredje øltype som nevnes Weissbier, Krystall Weissbier og endog White Beer, som trolig må være en journalist som har misforstått Weissbier. Det som finnes av beskrivelser er generisk i tråd med disse typene. Stouten er mørk, bitter og med solid og fast skum. Pale ale er kobberrød, og med fruktig tørrhet og maltsødme i god balanse. Weissbier har både hvete- og byggmalt og er en tysk stil. Joda, intet veldig overraskende der. Den mest spennende var at de brukte engelsk malt og humle, samt gjær fra et bryggeri i Manchester.

Det var også tydelig at de på dette tidspunktet bare brygget disse tre øltypene. Tatt i betraktning av at mikrobryggerier ofte har spredd seg utover på et stort antall ulike øltyper, så virker det rart at man ikke supplerte med ytterligere ølstiler i tillegg til Weissbier, Irish stout og Pale Ale. Tross alt, dersom Moss tiltrodde dem brygging batcher, så må de ha hatt en viss overkapasitet. Dette var i 1993 og det gjaldt noen begrenseninger på kommersiell ølbrygging, men uten at det var veldig restriktive:

Denne siste begrensningen var blitt innført fra 1. mars 1993, men gjaldt selvfølgelig ikke for puber. Disse begrensningene eliminerte enkelte ølstiler, men det var allikevel mange stiler som de kunne ha brygget.

May 29, 2018 03:37 PM UTC

Karianne Fog Heen: Reunion

I helgen har jeg for første gang vært på en "ekte" reunion. "Ekte", fordi vi også hadde 1- og 5-årstreff. Men 1 år er kort tid, og mange hadde holdt kontakten, det hadde ikke skjedd så mye i mellomtiden. 5-årstreffet var i en periode jeg husker lite fra pga sykdom. Jeg vet jeg var der, men husker absolutt ingenting av dagen.

I fjor en gang fikk jeg melding om de hadde riktig kontaktinformasjon, og det setter jo i gang tankene. Skal jeg dra? Er det verdt tiden og energien? Får jeg noe ut av å dra? Er det noe poeng i å møte folk jeg ikke har hatt kontakt med eller sett på 15 år? Livet mitt har gått i en retning, deres i en annen. Jeg er ikke den samme nå som jeg var da. Ikke de heller. Har vi noe til felles, annet enn et år på Fredly?

Jubileet markerer også at tiden har gått. Mye tid. Det betyr også at det er lenge siden jeg gikk ut av grunnskolen. Vi var samme klasse i 9 år, men jeg har ikke hatt nevneverdig kontakt med noen i ettertid, og ikke savnet det heller. På mange måter var jeg outsideren i klassen og hadde ingen nære venner der da vi gikk ut.

Folkehøyskolen var annerledes. For meg var det en ny start et nytt sted, et år for å bli bedre kjent med meg selv og finne ut hva jeg ville videre i livet. I ett år levde jeg sammen med ca. 100 andre på skolen, i vår egen lille boble. Vi bodde sammen på internat, vi spiste alle måltider sammen, hadde linjefag i klassene, fellesfag på tvers av linjene, vi reiste på turer og utflukter sammen. Selv om vi formet grupper og var mer sammen med noen enn andre så ble vi alle ganske godt kjent, og jeg regner samtlige på skolen som nærmere venner enn noen av de jeg gikk sammen med i 9 år på grunnskolen. Jeg bryr meg om hvordan det har gått med dem. Og hvis jeg ikke hadde dratt på 20-års reunion ville jeg nok alltid lurt på det. Så jeg satte av denne helgen til å møte igjen mennesker jeg kjente en gang for 20 år siden.

Det ble en opplevelse både mye som forventet og ikke. Mange av oss møttes for å spise middag sammen dagen før treffet. Det tar mye tid å bli kjent igjen med et tyvetalls mennesker, og jeg er glad for at jeg prioriterte å bli med på middagen. En håndfull kom også bare på fredagen, ikke dagen etter på selve jubileet.
Det første som slo meg var at ingen har forandret seg. Med et par unntak var det ikke noe problem å kjenne igjen vennene mine fra 20 år tilbake. Det var nesten lett å glemme at vi er 20 år eldre. De var seg selv, og kanskje betyr det at jeg også fortsatt er meg selv, bare eldre og erfaringer rikere. Det var ingen veldig store overraskelser, hverken blant de som var der, eller de vi fikk oppdateringer på via noen som hadde hatt litt kontakt eller bodde i nærheten av hverandre.

Men livet har skjedd i mellomtiden. Det forventes ofte et visst prestisjepress på en reunion, hvor bra man har gjort det, hvor vellykket man er. Da jeg pakket klær ble jeg nesten fristet til å pakke turklær og slaskete joggebukser for å protestere mot forventningene (men gjorde det ikke). På mange måter føler jeg at jeg har vært heldig med livet. Jeg har et bra, solid ekteskap, mye familie rundt meg, en jobb jeg trives i og grei økonomi. Men så var det sykdommen da. Sykdommen som hindret meg i å studere i utlandet, tatt fra meg mange av hobbyene mine, begrenset muligheten til å reise rundt i verden, og stoppet ethvert håp om en karriere (som jeg har ønsket meg) eller barn (som ikke har vært viktig, men en mulighet man tar som en selvfølge). Misunnelsen sitter ofte dypt når jeg blir kjent med folk og de forteller om årene med studier i Australia eller andre spennende ting de har gjort som jeg selv har drømt om.

Er prestisjen viktigere på andre typer skoler enn folkehøgskole? I løpet av de første få samtalene med de andre innså jeg fort at ingen lever i 20 år i "voksenverdenen" uten å møte på utfordringer. Og det var jeg glad for å høre. Ikke for å høre at vennene mine har opplevd mye vanskelig, men for å høre at ikke samtlige andre har tatt full utdanning, reist jorda rundt, fått et passelig antall barn i et godt forhold og har en godt betalt fulltidsjobb. Jeg tror ingen oppfylte den beskrivelsen. Vi delte erfaringer og historier. Noen har opplevd lignende ting som meg selv, andre har opplevd helt forskjellige ting. På godt og vondt. Det var godt å kjenne at ja, jeg bryr meg om disse menneskene, de bryr seg om meg, og vi kjenner fortsatt hverandre, selv om vi har vært lenge uten kontakt. Og kanskje er det 10 år til noen av oss ses igjen, men vi vil alltid ha det båndet vi har fra Fredly.

Da jeg begynte å tenke på reunion hadde jeg blandede følelser for å treffe igjen folk etter 20 år. Men det folkehøgskolene sier om at man får venner for livet er virkelig sant, årene forsvinner fort når man er sammen igjen. Så ses vi kanskje om ti år?

May 29, 2018 12:55 PM UTC

May 28, 2018
Anders Christensen: Akershus 1/5 – Starten

Mange lever i en villfarelse om at norske mikrobryggerier startet med Nøgne Ø, men selv før dem var det flere småbryggerier, dog ofte kortlivede og med fokus på pilsner. I en serie på fem postinger skal vi se på ett av de tidlige mikrobryggeriene: Akershus Bryggeri – og som forøvrig ikke må forveksles med dagens Oslo og Akershus bryggeri.

Den 24. september 1992 kunne Dagens Næringsliv melde under overskriften «Engelsk» øl at tre fyrer hadde startet Akershus Bryggeri A/S og skulle brygge ale og stout, og i Moss Avis noen dager senere nevnes en krystall weissbier som den siste av tre øltyper. De tre er avbildet mens de drikker stouten sin. De var Svend Oppegaard, Bård A. Thanem og Hans J. Henschien.

Henschien er titulert som «ølkonsulent» av DN, mens Moss Avis fire dager senere titulerer den tidligere mossingen som leder for markedsføringen til bryggeriet. Han er tidligere eksportsjef for Aass bryggeri. Thanem er titulert av DN som «bryggerisjef», og det er han som skal drive bryggeriet. Oppegaard er med på investeringen, sammen med Petter O. Solli. Oppegård hadde en teknisk rolle ved bryggeriet. Tilsammen var det investert rundt 2 millioner kroner.

Idéen bak bryggeriet har nok hatt flere røtter, og én viktig «rot» kom via Thanem, som hadde studert i Portland i Oregon i USA. Der er det fremdeles et enormt mikrobryggerimiljø, og han tok tanken med hjem til Oslo. Dette hadde allerede tre år tidligere inspirert til Oslo Mikrobryggeri. Andre argumenter som ser ut til å ha inspirert var CAMRA i Storbritannia, samt at de nevner at overgjæret var enerådende i Norge frem til 1842, og det virker som de ønsker å hente inspirasjon fra øltradisjoner fra før undergjæren.

Vi må huske på tidsånden i 1992, og da tenker jeg ikke moter og slikt som man drar frem til 90-tallsparties. Reagan, Thatcher og Willoch surfet inn på en høyrebølge rundt 1980, i de tolv årene som hadde gått var store top-down-strukturer brutt ned, og monopoler avviklet. NRK hadde fått konkurranse, fagforeninger hadde mistet mye makt, bryggerienes kartell-inndeling av Norge var historie. Økonomisk var det Mum-and-Pop-businesses som var ikonet. Juridisk var forenkling slagordet. Kulturmessig var 68'ere blitt litt sidrumpa veiblokker for sinte-unge-menn som ville frem. Hver generasjon har sitt selvstendighetskompleks og må til en viss grad mentalt forklaste foreldregenerasjonens form og mål, eller i det minste smi dem i en ny form.

Sånn var det litt på ølfronten også. Det stod frem folk som ville skape noe nytt, noe som kunne vokse og utkonkurrere det store og trege. Dette var tiden for «small is beautiful» og tanken om at vinnerformelen var innsatsvilje, pågangsmot, fleksibilitet og frihet fra karteller og byråkrati. Man kan diskutere om det var reelt, eller om det egentlig fungerte best der hvor det åpnet seg nye markeder. Men både Microsoft og Apple synliggjorde idéen om den lille, raske og tilpasningsdyktig som danket ut den gamle, store, stivbeinte og ineffektive.

Det kan virke sært idag, men de første motreaksjonene til dette bryggeriintiativet kom ikke fra konkurrenter eller ølsynsere – men fra språkfolk som ikke likte nye ølnavn. I Dag og Tid 22. oktober 1992 tar Lars Aarønæs for seg anglisismer i språket og ytrer om det nye bryggeriet: «Ølet frå det nye Akershus Bryggeri i same kommune heiter Akershus Pale Ale. I tillegg skal dei lage irish stout. Som ein ser: To anglisistar, to skorpete og væskande utslag av anglisismen.»

Avisene skriver ikke så mye om utstyr, men vi kan se litt utfra bilder og slikt. I DN 24/9 ser vi et temmelig digert filter, og i bakgrunnen kan vi skimte tanker på minst 2000 liter, om ikke større. Noe av utstyret (blant annet det nevnte filteret) var kjøpt fra Jæren Bryggeri, som hadde gått konkurs tidligere dette året. Men Jærens tre 5000 liters tanker var nok for store for bryggerioppstarten til Akershus.

Bryggeriet lå på Gran i Enebak. Uten at jeg har bragt full klarhet i det, virker det som om Akershus aldri skaffet seg eget flasketappeanlegg, men i stedet kjørte ølet til tapping hos andre når det skulle på flaske. Fra starten var de fokusert på fat-øl, muligens til og med fra engelske håndpumper.

Thanem er sitert i DN 24/9 rundt markedsstrategien. De skal ikke konkurrere mot de store, hvilket var en strategi som på den tiden allerede hadde knekt ryggen på andre nystartede småbryggerier. Han sier: «Vårt øl skal bare tappes på fat og selges på skjenkesteder,» og forteller at de har fått skriftlig avtale med rundt 20 skjenkesteder. Han fortsetter: «Vi satser på puber og skjenkesteder som har en viss tradisjon som ølsteder.» Ifølge DN 9. desember var tanken å øke dette til 40-50 steder i løpet av 1993.

Disse skjenkestedene lå i Oslo, Vestfold og Østfold, og ølet skulle distribueres på 50-liters fat. De varsler om at det ville bli mye humle og mørke maltslag. Thanem sammenfattet deres hovedtanke som: «Vi ønsker å gjøre tradisjonelle europeiske øltyper tilgjengelige på det norske marked. Vi vil være med og skape mangfold.»

Thanem har erfaring fra Oslo Mikrobryggeri, der han var med på oppstarten. Dermed hadde han allerede vært noen år i bransjen da han ble med på Akershus bryggeri, i tillegg var han ihuga hjemmebrygger. Han gikk med andre ord fra en brewpub til et produksjonsbryggeri for puber. Dessuten var han klar på at det var et nisjeprodukt. Massemarkedet var pilsner, men det var et lite marked for engelske øl. Selv om det var lite, var det et stabilt og selvbevisst marked.

Planen ved oppstart var å selge en kvart million liter pr år med en omsetning på 5,5 mill. Det gir en pris ut fra bryggeriet på 11,- pr halvliter. Det var nok over hva de store bryggeriene tok, men det virker ikke ille for et spesialprodukt. Siden man kun siktet på pub-markedet, burde marginene være på deres side.

Det har allerede gjæret endel rundt om i Norge i de tre årene som hadde gått fra Jæren Bryggeri og Oslo Mikrobryggeri startet. Allerede dagen etter følger Dagens Næringsliv opp med en notis om enda et nytt bryggeri: Bryggerikompaniet A/S. De var allerede så godt om igang med å brygge steamer, weizen og pils i nye lokaler langs Akerselva. Liksom Akershus Bryggeri var også dette folk med bakgrunn fra Oslo Mikrobryggeri.

Så kult og trendy fremstod mikrobryggerier i 1992 at avisene ikke fremstiller det som en raritet drevet frem av noen underlige skruer. Istedet – og med stor respekt – formidler de historien om ølkulturelle helter som tør å satse for å hevde seg i konkurranse med de store. Thanem blir til og med intervjuet til spalten «På nattbordet» der man graver i hva interessante personer i nyhetsbildet leser. Thanem kommenterer at bryggeridrift tidsmessig ikke er noen A4-jobb, men at han får med seg fagstoff innen øl og business, deriblant internasjonale bransjetidsskrifter. Formodentlig blir han presset litt mer rundt skjønnlitteratur, og han oppgir Günter Grass og Graham Greene blant skjønnlitterære forfattere.

Jeg er usikker på hvilken dato ølet først ble servert, men det skjedde nok i løpet av oktober 1992. Den 6. november 1992 annonserer utestedt Trappa Bierstube i Dagbladet:

Nye tradisjonsrike brygg fra Akershus Bryggeri.

… og dessuten et sitat som idag kan få oss til å stusse: 52 ølsorter og frosne glass!

Trappa lå i Møllergata 25 ved Youngstorget, og navnet var vel en hentydning til at operaen også holdt til der. De brukte det ikoniske bildet av Julie Andrews fra musikalen «The Sound of Music» som logo. Og med klart ordspill mellom musikalkarakteren Admiral von Trapp og navnet på stedet, gir undertittelen til logoen enda et ordspill: «For folk som trapper opp og ned».

Ellers ble det solgt på Lucky Luke og Tronds Pub & Haakons hall i Moss. I Tønsberg ble de ført på Saxon King da de gjenåpnet tidlig i 1993 etter en konkurs. I Drøbak var de representert med to tappekraner på Telegrafisten. (Akk, pubnavn er i seg selv et tema man kunne dykke langt ned i.)

Akershus bryggeri var fått en skikkelig pang-start med masse gratis pressedekning. De var bredt omtalt, hvilket er særs viktig i et marked med reklameforbud. De hadde til og med fått frem budskapet om et godt og tradisjonsrikt øl, brygget i småskala, og uten undergjær eller industrianlegg. Dessuten var det på plass et betydelig antall avtaler med puber.

Akershus Bryggeri var godt i gang.

May 28, 2018 03:07 PM UTC

May 27, 2018
Anders Christensen: Quiz uke 21/2018

Her kommer fasiten til helgequizen for uke 21.

Humle. Humle er ølets krydder, og er preget av terroir. En rekke nye humlesorter har kommet de siste årene, i tillegg til alle de eldre.

  1. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde Cluster

    Dette er en amerikansk humle som trolig er basert på en krysning mellom en lokal vill-humle og en humle som kom over med kolonister allerede på 1600-tallet, trolig fra England eller Nederland. Den har moderat med alfasyrer, og regnes som egnet både som bitter- og aromahumle. Visstnok har den ypperlige lagringsegenskaper. Den brukes ofte i mørke og sterke øl, uten at det er noen iboende grunn til det.

  2. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde Riwaka?

    Det er en new zealandsk humle, utviklet som en krysning av Saaz og new zealandske humler. Den har tydelig preg av grapefruit og pasjonsfrukt. Navnet er en oppkalling etter stedet der avlsstasjonen for humle ligger. Den har relativt lite alfasyrer, rundt 4,5-6,5%, men med mange aromatiske oljer er den best egnet som aromahumle. Endel mener at det er den kvintessensielle new zealandske humla.

  3. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde Feux-Coeur Francais?

    Dette er en australsk humle som trives i det litt mer kjølige klimaet i Victoria. Dens opphav i Burgund i Frankrike. Den er utviklet mest som en bitterhumle med 14-16% alfasyrer. Den sies å være ideell for en Randall - altså inline tørrhumling, dog av grunner jeg ikke helt har klart å avdekke.

IPA-persongalleri. IPA er en spesiell øltype, og mange personer har hatt små eller store roller i å skape stilen. Hva er det primære bidraget til følgende personer:

  1. Hva var Campbell Marjoribanks rolle i IPA-historien?

    Navnet uttales visstnok «Marchbanks». Han var styreleder i det britiske Østindia-kompaniet. De irriterte seg i 1822 over at Bow Brewery gav langt mindre lukrative avtaler ved ølkjøp, og de ønsket seg en annen kilde å kjøpe ølet fra. I praksis oppfordret han Allsopps bryggeri til å brygge et konkurrerende produkt til den Pale Ale'en som Bow Brewery laget for eksport til India.

  2. Hva var Job Goodhead rolle i IPA-historien?

    Han var sjefsmalter hos Allsopps Brewery, bryggeriet som skapte en konkurrent til Bows pale ale. Utfordringen han jobbet med var ikke bitterheten, men den lyse fargen på ølet. Det sies at han jobbet med reprodusere ølets farge i småskala med en tekjele.

  3. Hva var Mark Hodgson rolle i IPA-historien?

    Flere generasjoner Hodgson drev Bow Brewery. Marks far George er ofte gitt æren for å ha oppfunnet IPA'en. Det er nok ikke korrekt, mens Marks sønn Frederick ødela dette lukrative nisjeproduktet for bryggeriet sitt ved å bli for grådig. Mark Hodgson bør muligens krediteres for å være den som faktisk skapte den opprinnelige engelske IPA'en. Han brukte mye tid på å lese og svare på tilbakemeldinger fra forbrukerne, og han justerte ølet som ble eksportert til India slik at det passet til klimaet der – i hvert fall slik britene i India tilbakemeldte at de syntes det passet.

Se forøvrig Pete Browns Hops and Glory: One man's search for the beer that built the British Empire, samt denne siden der Pete Brown sammenfatter historien til IPA.

Norske alkoholbegrensninger Øl er godt, og sterkøl er bedre, men fra 1913 var det slik i Norge at øl ikke kunne være sterkere enn 7,0% abv.

  1. Når ble denne grensa på 7,0% hevet?

    Det var etter en sak i EFTA-domstolen at det ble klart at Norge ikke kunne forby salg av øl over 7,0%, sålenge man solgte vin over 7,0%. Salget ble åpnet i 1999, men et nytt, samordnet avgiftssystem kom ikke på plass før fra 2000.

  2. Et stort norsk bryggeri var raskt på markedet med et øl på rundt 10%, som i flere år var det best-selgende sterkølet på Polet. Hva het dette ølet?

    Ringnes Eagle på 10,2% abv var salgsvinner fra og med 2000 til og med 2004, da Hansa sterkøl tok over.

  3. Opprinnelig hadde dette ølet et annet navn, men Polet nektet å selge det under dette opprinnelige navnet. Hvilket navn var problematisk?

    Opprinnelig het ølet Ringnes Loaded, men Vinmonopolet aksepterte ikke det produktnavnet, så ølet ble omdøpt. Dette er egentlig litt underlig, for Polet har ikke vært så pripne på navn i mer nyere tid.

Opprinnelige bryggerinavn. Bryggerier skifter av ulike grunner navn over årene, og et bryggeri som vi kjenner under ett navn, het kanskje opprinnelig noe helt annet.

  1. Hva het Aass bryggeri før det ble hetende Aass bryggeri, og når skjedde dette?

    Bryggeriets aner skriver seg tilbake til 1834, og har gått gjennom flere navneskriver. Det gikk under navnet Ole Pehrsons bryggeri frem til 1842 da Halvor Ellingsen overtok. Senere overtok H. F. Gjessing, og han gikk raskt i kompaniskap med Poul Lauritz Aass. En periode het bryggeriet Gjessing & Aass Bryggeri før det ble overtatt av Aass og fikk dagens navn.

  2. Hva het Grans Bryggeri før det ble hetende Grans Bryggeri, og når skjedde dette?

    Grans Bryggeri startet som Sandefjords Bryggeri i 1899. Navnet Grans kom i 1949 da Gran-familien overtok alle aksjer i bryggeriet.

  3. Hva het Hansa Borg bryggeri før det ble hetende Hansa Borg bryggerier, og når skjedde dette?

    Hansa Borg Bryggerier er navnet etter en sammenslutning av Hansa Bryggeri og Borg Bryggerier i 1997, som også omfattet Christiansands bryggeri fra 1999. Om vi ser på Hansa Bryggeri, var det grunnlagt i 1891, basert på det tidligere Sembske Bryggeri. Ser vi på Borg Bryggerier så fusjonerte de med Fredrikstads Bryggeri i 1989, men beholdt Borg-navnet som de fikk i 1975. Før det het de i noen få år Sarpsborg og Halden Bryggerier, som var en forenkling av navnet fra da disse to bryggeriene slo seg sammen i 1960: Halden Bryggeri - Sarpsborg Bryggeri. Men opprinnelig startet Sarpsborg som Lande Bryggeri i perioden 1855-1911. Forøvrig, Christiansands Bryggeri har sannsynligvis alltid hett det. Det finnes noen referanser til Christiansen & Co Bryggeri som navn før 1887. Men for det første finnes det annonser som bruker Christiansands bryggeri helt tilbake til 1877, og for det andre var nok dette heller det tidligere navnet på Larvik bryggeri – som forøvrig var samme Christiansen-familien som også eide Christiansands bryggeri. Forvirret? Familen kjøpte det ennå ikke ferdigstilte bryggeriet i 1859, og eide bryggeriet frem til 1964.

Se forøvrig "de ypperlige sidene om norsk bryggerihistorie og norske øletiketter.

May 27, 2018 08:15 PM UTC

May 26, 2018
Anders Christensen: Smånyheter uke 21/2018

Det er relativt stille for tiden. Salget synker for småskalabryggeriene, men ingen er helt sikre på hvorfor. Ting ser ut til å aksellerere i retning nedover i Norbrew-systemet.

Norwegian Wood-festivalen er avlyst for 2018. Rettighetene til festivalen ble ifjor høst kjøpt opp av Henning Thoresen, som er tidligere kjent som gründer i Sagene Bryggeri. Thoresen har fremdeles mange bryggeriinitiativer på gang, hvorav ett er bryggeri-labelen Norway Jazz Brewery. Et parti øl ble leiebrygget for ham på denne labelen, og dersom festivalen hadde blitt avholdt, ville trolig dette Jazz-ølet vært ypperlig posisjonert som festivaløl.

Norbrew fortsetter å implodere i slow-motion. Dette temaet fortjener en dybdeanalyse ved en annen anledning, men her og nå får vi ta med nyhetene i tiden. Brygger Rune Midtun ved Voss Fellesbryggeri har sagt opp (paywall). Han har også vært daglig leder siden ifjor sommer, og har ganske så tydelig sagt ifra at han er misfornøyd med ledelsen, som han mener ikke har gjort jobben rundt salg og distribusjon. I tillegg har også Midtun sitt eget nomade-bryggeri Slumpelukko, og det er mulig vi vil se mer til ham der. Et av problemene har ifølge artikkelen i Hordaland vært at daglig leder i Norbrew ville at både morselskapet og datter-bryggeriene skulle være bedriftsparter med Lyoness, som Lotteritilsynet har konkludert med er et «ulovlig pyramidelignende omsetningssystem etter lotteriloven § 16 andre ledd». Dette gjorde visstnok at man mistet en viktig avtale med Tine. Arne Hjeltnes – som skapte mye blest om bryggeriet utad – er nå ute av styret i Norbrew. Forleden fikk Norbrew kraftig kritikk i en dom (paywall), rundt at finansdirektøren fikk advarsel og mistet tilgang til data- og økonomisystemene etter å ha luftet bekymringer om «dårlig lederskap, økonomisk sammenblanding og uheldige koblinger til Lyoness-systemet.» Også daglig leder i Oslo og Akershus Bryggeri har fratrått. Visstnok skal økonomien i Norbrew-systemet være skrantende.

Salgstallene for april. April har vært en knall måned for ølsalg med 8,0% stigning ifht april 2017, og det balanserer ut det dårlige mars-salget. Men salget av småskalabryggerienes øl fortsetter å falle på en meget bekymringsverdig måte, med -9,2% ifht april 2017. Petter Nome i BROD bekrefter at overgang til 33cl fra 50cl er en viktig del av forklaringen. Det er kanskje den gode nyheten i dette, fordi det betyr at folk kjøper like mange enheter (og helst litt flere), selv om ølvolumet synker i liter. Det burde imidlertid bare rammet enkeltbryggerier, og skulle ha flyttet volum mellom ulike småskalabryggeriene, så det må være noe mer på gang også. Jeg vil tippe at det er importølet og de store bryggerienes line-up av spesialøl som begynner å spise økende markedsandeler på spesialøl.

Rena Bryggeri fremdeles på flyttefot. Ifølge Østlendingen er fremdeles planen å flytte fra Åmot til enten Kongsvinger eller Elverum, selv om de vil beholde navnet. Det har avstedkommet endel kritikk i lokalpressen. Tidligere var det visst mest uenighet om hvem som skulle finansiere hvor mye av kostnadene til nye lokaler, mens det nå argumenteres med at det er lettere å få bryggere til å bosette seg i Elverum og Kongsvinger, siden Rena blir så usentralt. Rena Bryggeri er eid av Rosenlund AS, og de har trolig god innsikt i nytten ved å bo sentralt, siden de selv har valgt å lede bryggeriet fra en staselig villa i Drammensveien.

Carlsberg innrømmer miljøsvineri ved bryggeriet Gorkha i Nepal, det det er sluppet ut forurensninger i Narayani-elven, ifølge Dansk Radio. Lokalbefolkningen har anklaget bryggeriet – som er heleid av Carlsberg og har 70% av ølmarkedet i Nepal – for å holdt på med dette i flere år. Carlsberg benektet lenge at forurensningen kom fra dem, men de har ved nærmere ettersyn funnet at de faktisk var en kilde til forurensningen. Det er snakk om avrenning fra mask som var lagret slik at det rant ut i elven. Og jeg som trodde Carlsberg hadde 100% brewhouse-effektivitet…

Øl på avløpsvann. I Sverige kommer det nå en øl som er brygget på gjenvunnet avløpsvann. Det er Nya Carnegiebryggeriet, IVL Svenska miljöinstitutet og Carlsberg Sverige som sammen har tenkt ut dette for å vise effektiviteten i det lokale vannverkets renseanlegg. Ølet er en lys og klar pilsner, naturligvis – dette her hadde garantert ikke vært like overbevisende med en fyldig, svart og uklar imperial porter med litt brett.

Casual Beer Company i Lier har fått statlig tilvirkningsbevilling. Dette er vel en videreføring av Hegg Ølkompani, som var tilknyttet Svensefjøset.

Varemerkenyheter. Thoresen har søkt om «Nordic light» og «Northern lights». Odd Birger Sneen søker og «Narvikbrygg», «Narvikøl» og «Narvikvann» – han er fra før bedre kjent som vinimportør, og har blant annet fått laget et par viner med navn og motiv fra Narvik. Rune Sæthre søker om «Fannremsøl», hvilket ser ut som et hjemmebrygg – men kanskje det er ambisjoner om kommersialisering?

Kinn Bryggeri og sild. Man har funnet enda et bruksområde for mask – som tilsetning til sild, ifølge Firdaposten (paywall). Masken skal visstnok gi en svak sødme som passer temmelig perfekt til silda.

Hammerhead Brewing får anlegg for bokstapping og en avtale med en av de større kjedene. Odin Lein Strand er bryggmester, med bakgrunn fra Studentersamfundet i Trondheim og podkasten Overgjæret.

May 26, 2018 11:51 PM UTC

Anders Christensen: Quiz uke 21/2018

Her kommer helgequizen for uke 21, litt forsinket, for kvelden i går gikk med til et kjempebra gravøl for Bakke Brygg og en flott feire Tobias Karlsen, som i mange år har drevet den. Men her er endelig quizen.

Humle. Humle er ølets krydder, og er preget av terroir. En rekke nye humlesorter har kommet de siste årene, i tillegg til alle de eldre.

  1. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Cluster?

  2. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Riwaka?

  3. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Feux-Coeur Francais?

IPA-persongalleri. IPA er en spesiell øltype, og mange personer har hatt små eller store roller i å skape stilen. Her ser vi etter primære bidraget til noen personer:

  1. Hva var Campbell Marjoribanks rolle i IPA-historien?

  2. Hva var Job Goodheads rolle i IPA-historien?

  3. Hva var Mark Hodgsons rolle i IPA-historien?

Norske alkoholbegrensninger. Øl er godt, og sterkøl er bedre, men fra 1913 var det slik i Norge at øl ikke kunne være sterkere enn ca 7,0% abv.

  1. Når ble denne grensa på 7,0% hevet?

  2. Et stort norsk bryggeri var raskt på markedet med et øl på litt over 10%, som i flere år var det best-selgende sterkølet på Polet. Hva het dette ølet?

  3. Opprinnelig hadde dette ølet et annet navn, men Vinmonopolet nektet å selge det under dette opprinnelige navnet. Hvilket navn var problematisk?

Opprinnelige bryggerinavn. Bryggerier skifter av ulike grunner navn over årene, og et bryggeri som vi kjenner under ett navn, het kanskje opprinnelig noe helt annet.

  1. Hva het Aass bryggeri før det ble hetende Aass bryggeri, og når skjedde dette?

  2. Hva het Grans bryggeri før det ble hetende Grans bryggeri, og når skjedde dette?

  3. Hva het Hansa Borg bryggeri før det ble hetende Hansa Borg bryggerier, og når skjedde dette?

May 26, 2018 08:14 AM UTC

May 24, 2018
Anders Christensen: E. C. Dahls trege start

Tredje del i serien om E. C. Dahls og Sukkerhuset. De to foregående delene var E. C. Dahls og Sukkerhusetom oppstarten på bryggeriet, samt Sukkerhuset i Trondheim om Sukkerhusets historie før E. C. Dahl kjøpte det.

Vi har sett at situasjonen for Sukkerhuset våren 1851 var at E. C. Dahl hadde kjøpt det for omkring halv pris i forhold til hva Finansdepartementet hadde kjøpt det for året før. I mellomtiden var privilegiene fjernet fra Sukkerhuset. Vi må dog ikke ukritisk anta at dette prissetter Sukkerhusets privilegier til ca 6000 Speciedaler. Vi må huske at oppkjøpet skulle hindre noen i å misbruke privilegiene som et smutthull. Statens verdisetting av Sukkerhuset må ha vært basert på hva det ville kunne gjøre av skade på inntekter fra avgifter og toll.

Udatert portrett av E. C. Dahl
Kilde: Wikimedia, CC-BY-2.0
Erich Christian Dahl
De to mest nærliggende begrunnelsene E. C. Dahl kan ha hatt for kjøpet var for sukkerraffineringen eller for å konvertere det til bryggeri. Uansett tok det hele fem år før han starter på det praktiske rundt å konvertere sukkerraffinaderiet til bryggeri. Det er en lang tid, og det får meg til å stusse på om han egentlig tenkte bryggeri allerede ved kjøpet, eller den idéen kom senere.

Ved kjøpet av Sukkerhuset hadde raffinatør Bauck fremdeles et knapt år igjen av sin allerede inngåtte forpaktning. Etter det leide han Sukkerhuset av Dahl for 400 Spd, som var 200 Spd mindre enn betalingen for forpaktningen. E. C. Dahl har med andre ord tjent en femtendedel av innkjøpsprisen pr år gjennom utleien. Det var med andre ord ingen dårlig investering, selv om det var en investering med tvilsomme fremtidsutsikter. Staten endret da også tollsatsene for sukker mot slutten av 1850-tallet, og bunnen falt deretter ut av innenlands sukkerraffineringen for godt.

En annen mulig forklaring på utsettelsen kunne være konjunkturene. På 1800-tallet var det store konjunktursvingninger i økonomien, og også ølsalget svingte med konjunkturene. Jeg kommer innpå dette i et innlegg jeg skrev om ølsalg og store vulkanutbrudd, og grafen der viser ølsalget fra nettopp 1851 og fremover. Statistikk over salg finnes såvidt jeg vet ikke for før 1851. Perioden fra 1851 til 1858 var preget av en sterk økning i ølsalget, fra ca 13 liter pr person til ca 28 liter, altså over en dobling. En rekke andre bryggerier startet på toppen av konjunkturen, og de fikk med andre ord en trang fødsel når konjunkturen og ølforbruket raste nedover under oppstarten.

Eksempelvis ble Frydenlund grunnlagt i 1859 og Ringnes brygget sitt første øl i 1877. Om du ser på grafen i innlegget om ølsalg og vulkaner, vil du se at det var dårlige starttidspunkter, spesielt for Frydenlunds del – og de gikk da nesten konkurs i løpet av de første virkeårene. Kanskje var E. C. Dahl så forutseende at han ville treffe rett punkt på konjunkturen – ikke for tidlig mens resesjonen fremdeles rådet, men heller ikke for sent så han risikerte å måtte komme seg inn i et marked under et nytt krakk i økonomien. Man kan jo ikke vite, men det er mulig å tenke seg at han kjøpte Sukkerhuset for å konvertere det til bryggeri, og så satt og voktet på konjunkturene for å starte på rett tidspunkt – imens sukkerproduksjonen fortsatte inntil videre.

Kanskje var det også slik at E. C. Dahl var en person som ikke tok forhastede beslutninger? Da han overtok familieforretningen etter sin mors død brukte han flere år på å avvikle den. Imidlertid skulle man tro at rett «rett tid» for bryggeristart på 1850-tallet var «så snart som mulig». Det var litt som med mikrobryggeribransjen idag, og la oss legge 160 år på tidsregningen. Vi ser i dag at 2011 var et ypperlig tidpunkt å komme inn i bryggeribransjen på, mens de som ventet fem år og startet i 2016 for å komme ut med sine første øl våren 2017 var … vel, lovlig sent ute. Men på den andre siden var ølmarkedet brutalt styrt av store svingninger i ølforbruket ut hele 1800-tallet.

Vi har tidligere sett at Sukkerhuset inkluderte et destilleri og et malteri, men ingen av dem var så vidt jeg vet i drift rundt 1850. Tvers over gaten mot nord var det også en hestemølle, dvs en mølle trukket av hestekraft som et gangsspill. Det er nærliggende å tenke seg at dette kan ha vært brukt ifm malteriet og destilleriet på Sukkerhuset.

Sukkerraffineringen i Bergen var forlengst avsluttet da Dahl kjøpte Sukkerhuset i Trondheim. Konkurransen med de københavnske sukkerraffineriene hadde undergravd lønnsomheten. Bygningen stod, og ble blant annet i brukt som provisorisk lasarett under den store koleraepidemien i Bergen vinteren 1848/49. Det ble revet rundt 1900. I Halden ble raffineringen avsluttet noen år etter 1806, med en kort driftsperiode i 1816-1818. Imidlertid startet man opp igjen i Halden i 1850, etter at svenske interessenter hadde kjøpt seg inn og tok i bruk privilegiene – til stor og utbredt irritasjon. Det var nok dette som direkte forårsaket at Finansdepartementet kjøpte Sukkerhuset i Trondheim for å strippe det for særrettigheter. Sukkerhuset i Christiania var trolig ikke i drift, men rettighetene ble kjøpt tilbake av Staten for 6000 Spd, altså samme sum som i Trondheim.

Her må vi se litt på finansministeren på den tiden: Christian Bretteville. Han var sønn av en fransk marki som i 1792 hadde flyktet fra revolusjonen. Han var blitt finansminister i 1850, og viste seg som en handlekraftig administrator som visste å snu kappen etter vinden mer enn en visjonær politiker. Han ble forfulgt av flere skandaler, blant annet avskjedigelsen av bergmesteren på Kongsberg som ifølge Norsk biografisk leksikon hadde angrepet direktøren «i medynksfrie ordelag» for tekniske forhold ved gruvene. På Regjeringen.no beskrives det at han «mer hadde vært en rask og smidig administrator enn statsmann og politiker.» Også samtiden (dog den mer progressive delen av den) hadde vanskelig for å skjule sin mistillit til Bretteville, som «Den Frimodige» skriver 3. januar 1851 med en sarkasme som kanskje er vanskelig å fange opp idag:

Regjeringen har opelsket en Planteskole, hvoraf den nu endeligen har begyndt at rekruttere sig, og det første Træ af denne Skole er Hr. Bretteville, en ganske simpel Silju (seljetre), hvis første Bedrift som Administrator var Be(r)gmester Sexes Afsættelse og hvis første Prøve af Statsøkonomi var Kjøbet af Sukkerraffinaderiet i Trondheim. Disse to Handlinger vidne om Mandens Selvskrevenhed for Kongens Raad.

Gjenopptakelsen av driften av Sukkerhuset i Halden må ha vært en nøkkelhendelse. Ved å kjøpe Sukkerhuset der, skaffet de seg i praksis fritak for sukkeravgiften. Det gjorde neppe saken bedre at investorene var svenske, i et Norge med junior-rolle i personalunionen. Anlegget i Halden var nok det største av de fire Sukkerhusene i Norge. Anker hadde før den engelske blokkaden drevet det med store overskudd som eksportbedrift, der «billig» råsukker fra kolonien ble foredlet og eksportert i konkurranse med større kolonimakter i Europa. Men også i Halden klarte regjeringen å betale seg ut av problemet og dermed skaffe seg kontroll over sukkerraffinaderiet. Samtidig fikk Sukkerhuset i Halden beholde en fordelaktige vilkår frem til 1854. Dette har kanskje vært medvirkende til at en omfattende revisjon av sukkeravgiften ble utsatt noen år, hvilket ha hjulpet til fortsatt å gjøre også Sukkerhuset i Trondheim økonomisk drivverdig i noen år.

Det gir mening at Sukkerhuset i Trondheim i 1851 fremstod som et attraktivt anlegg for ombygging til bryggeri. Gåten er hvor man først fem år senere startet ombygningen. Er det så enkelt som at Dahl tjente greit på at destillatør Bauck hadde forpaktet raffineriet, og at han derfor ikke trengte å forhaste seg, men kunne vente på rett tidspunkt?

Hvilke kilder har vi til at Dahl allerede i 1851 hadde intensjon om å starte bryggeri? En passasje fra Koren er det nærmeste jeg har funnet. Som historiker og arkivar ikke han ikke avfeies. Dessuten må han ha hatt god tilgang til bryggeriets arkiver, siden historien han skrev om Sukkerhuset ble utgitt som kapittel i jubileumsboka til bryggeriet, og trolig skrevet med det for øye. Han skriver «bare» 50 år etter hendelsene, og kan utmerket godt ha hatt tilgang på på folk med førstehånds kunnskap om saken. Koren skriver om situasjonen utover 1850-tallet, der leien er overtatt av Thorvald Hansen (side 26 i Korens skrift om Sukkerhuset):

I disse Aar opfordrede Dahl oftere Hansen til at afkjøbe ham Raffinaderiet; men da denne istedet associerede sig med Richard Klem og begyndte at opføre en egen Fabrikbygning længre ued paa Kalvskindet, bestemt til Garveri og Raffinaderi, besluttede Dahl sig endelig til, efterat han ogsaa havde fundet en Mand, skikket som Driftsbestyrer, at følge sin oprindelig Hensikt og anlægge et Ølbryggeri paa Eiendommen.

Mellom linjene her kan man lese at Dahl først tenkte ombygging til ølbryggeri, for deretter å la det fortsette som sukkerraffineri, og videre til og med forsøke å kvitte seg med eiendommen, for så til slutt å gå tilbake på sin første plan. Videre skriver Olav Schmidt i sin historie om Aktiebryggeriet i Trondhjem, side 26:

Schreiners bryggeri hadde indtil 1856 ingen stedlig konkurrent i tilvirkning av bayersk øl. Dette aar skred imidlertid konsul E. C. Dahl til endelig realisation av sin plan om at indrede ølbryggeri i det nedlagte Sukkerraffinaderis eiendom paa Kalvskindet. Sukkerraffinaderiets gamle privilegium paa raffinering av raasukker var nemlig i 1851 blit indløst av staten og E. C. Dahl hadde da kjøpt raffinaderiets store bygningskompleks i den hensigt at indrede det til ølbrygning.

De fleste andre ser ut til å ha basert seg på fremstillingene til Koren og Olav Schmidt. Så selv om vi ikke har andre ting som peker i denne retningen, så må vi ta Korens og Schmidts tydelige kommentarer for god fisk.

Men det hadde likevel vært interessant å visst mer om det …

Hva skjedde videre med Sukkerhuset? Det forble kjernen i E. C. Dahls Bryggeri helt frem til man slo seg sammen med Aktiebryggeriet i Trondheim. I en overgangsperiode opererte man med to bryggverk i ett bryggerifirma som i starten het A/S Aktiebryggeriet E. C. Dahl, mens de to stedene fikk «kort-navnene» Avd Øst og Avd Vest. De gamle lokalene til Aktiebryggeriet i Strandveien var mest hensiktsmessige og utvidbare, og hele driften ble samlet i et nytt brygghus der, men da med navnet fra E. C. Dahls bryggeri. Lokalene med Sukkerhuset ble da solgt til Vitenskapsselskapet.

Noen kilder:

May 24, 2018 10:19 PM UTC